• Det er utfordringer både på statlig og kommunalt nivå knyttet til bevisstgjøring av sektoransvar i forhold til minoritetsfeltet.
  
• OMOD erfarer at integreringsarbeidet er segregert bort til Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet.
  
• Statsforvaltingen må bli mer bevisst sitt ansvar omkring det multi-etniske Norge. I kommunesektoren behandler eksempelvis flyktning-og innvandreretaten spørsmål som burde ligget under helseetaten.

Dette kan illustreres med at en blind mann skader armen sin og går til legevakten for å få hjelp med den skadede armen. På legevakten får han beskjed om å gå til Blindeforbundet, der kan han som blind få hjelp.

Et eksempel:
Det har vært et negativt fokus de senere årene på 2 grupper barn som går på skole i utlandet - de som er i Spania og de som er i Pakistan. På bakgrunn av dette fokuset har Barne- og familiedepartementet (BFD) og Undervisnings- og forskningsdepartementet (UFD) i fellesskap publisert Veilederen: Norske familier som flytter med barn til utlandet, februar 2005. Pressemelding Nr.: 05022, Dato: 10.03.2005 Ny veileder for familier og hjelpeapparat: Rettigheter og hjelp for barn ved bosetting i utlandet

Veilederen er ment å gi en oversikt over barn og unges rettigheter og muligheter for å få hjelp dersom det oppstår problemer under et utenlandsopphold. Spania blir omtalt særskilt. Veilederen utgis kun på norsk, fordi BFD har lagt til grunn at langt de fleste i målgruppen behersker norsk, og at det ikke er meldt om behov for oversettelse. Vi ser at departementene som har et ansvar i forhold til barn og skolegang samarbeider om å utarbeide en slik veileder.

Samtidig har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) også gitt ut en rapport om Barn på skole i utlandet. Her er fokuset spesielt på norske barn som går på skole i Pakistan - med andre ord er det snakk om barn med minoritetsbakgrunn i skolepliktig alder og ikke etnisk, norske barn i skolepliktig alder.

En av årsakene til at KRD tar opp denne problemstilling er at man mener at norskpakistanske barn taper i forhold til norsk språk og kultur ved lengre opphold i foreldrenes hjemland. De vokser opp i et ikke-norsk språklig land med foreldre som ikke snakker norsk. Når man mener dette, kan en spørre om veilederen BFD og UFD har utgitt opprinnelig var ment for alle foreldre med barn på skole i utlandet - også de som er i Pakistan? Eller er det KRD som tar feil - både barn og foreldre som reiser til Pakistan kan godt norsk og vedlikeholder disse kunnskaper over tid i utlandet.

Hvorfor er det slik at barn med minoritetsbakgrunn på skole faller under KRD som har et ansvar for integrering og utlendingssaker, og ikke under BFD og UFD som har et ansvar for henholdsvis barn og skole? Kan en oppfatte det slik at regjeringen ser på barn med minoritetsbakgrunn som innvandrere og ikke først og fremst som barn og/eller skoleelever? Samtidig som det er et stort fokus på barn i Pakistan og Spania er det veldig lite BFD, UFD og KRD kan fortelle oss om hvordan det går med for eksempel norskundervisningen til minoritetselever som går på skole i Norge. [TOP]