MINORITETSOMBUD
LIKESTILLING
I MINORITETSPERSPEKTIV
AV NAUSHAD ALI QURESHI
& ATTA ANSARI
ET DOKUMENT FRA
ORGANISASJON MOT OFFENTLIG DISKRIMINERING (OMOD)
Postboks 2832 Tøyen,
0608 Oslo
Tlf: 22208737/Fax: 22206217
Klikk her
for å lese intervju i tidsskriftet Sosial trygd i 1989, hvor behovet
for å opprette et minoritetsombud ble lansert offentlig for første gang
i Norge.
Forord
En dominerende part
er premissleverandør for den dominerende part. Det innebærer blant at
de dominerte ser seg tvunget til å samhandle med de dominerende på deres
betingelser. Dette gjelder selvsagt ikke alle situasjoner men er tilstrekkelig
nok for at man vil omtale dette som et systematisk skjev samhandlings
tendens. Norge er ikke unntak i så måte. En av betingelsene er i dette
tilfelle bruk av begreper og betegnelser.
I dette notatet
foretrekker vi å bruke betegnelsen etniske minoriteter for de grupper
som i statistikk, rapporter, bøker, på folkemunne og i politisk sammenheng
- omtales som innvandrere/flyktninger. I noen henseende har vi valgt
å bruke fargede/svarte, for å understreke noen av holdninger som denne
gruppen av nye etniske minoriteter er utsatt for. Etnisitet blir et
mer og mer påtagelig aspekt ved politikk, identitet og samhandling.
FNs definisjon av minoriteter er grupper som oppfatter seg selv som
annerledes i viktige spørsmål fra det storsamfunnet som de er en del
av, og som ikke råder over maktressurser slik at de, om de vil, kan
tvinge igjennom sine interesser og synspunkter i samfunnet som helhet.
Notatet handler
om en ombudsordning eller en annen uavhengig instans underlagt Stortinget,
som kan både fungere som en klageinstans med hensyn til minoriteter
som utsettes for etnisk diskriminering og som kan aktivt bekjempe etnisk
diskriminering på alle nivåer i samfunnet og samt arbeider aktivt for
å fremme politisk, sosioøkonomisk og sosialt likestilling mellom minoriteter
og majoriteten.
Notatet er ment
som en diskusjonsgrunnlag for spørsmålet om Norge trenger et minoritetsombud.
Ettersom vi forstår er dette et første forsøk på å konkretisere og utdype
forslaget som sporadisk er tatt opp gjennom massemediene. Den er særlig
rettet mot fagmiljøer som er opptatt av rettssikkerhet og etnisk likestilling
i et demokratisk og velferdssamfunn som Norge er. Vårt ønske er at det
etablerte politiske miljøet og forvaltningsapparatet fatter interesse
for saken og utreder spørsmål grundig.
Undertegnede har
i regi av Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) utarbeidet
notatet og står ansvarlig for ideen og innholdet.
Oslo, november 1996
Naushad Ali Qureshi
- forfatter
Atta Ansari - journalist
1. Innledning
I diskusjon om
innvandrings- og integreringspolitikken har man en tendens til å behandle
og omtale de nye etniske minoritetene som en ensartet gruppe. I Norge
bor det i dag mange forskjellige grupper med vidt forskjellig kultur,
religiøs, nasjonal, og språklig bakgrunn. Det vil si at hver enkelt
minoritetsgruppes relasjon til hverandre er like forskjellig som deres
relasjon til storsamfunnet. En minoritetsgruppe er ikke lik en annen.
Erfaringer og kunnskaper om en gruppe kan ikke uten videre overføres
til en annen. Det samme gjelder erfaringer fra andre land, da minoritetenes
livssituasjon ikke er bare avhengig av hva de bringer med seg av erfaringer
og livssyn, men også hvordan de blir mottatt i vertslandet og hvilke
muligheter samfunnet gir dem for selvrealisering.
Rapporter og Gallupundersøkelser
påviser hvordan ulike og usaklige begrunnelser er medvirkende og/eller
direkte årsak til utestengingen. Konklusjon mange undersøkelser trekker
er at både innenfor det offentlige og private blir personer med utenlandsk
navn sjelden innkalt til konferanse og de blir enda sjeldnere ansatt.
Denne tendensen er merkbar jo høyere stillinger det er. Med andre ord
har vi fått en etnisk dimensjon med hensyn til den skjeve ressursfordelingen,
som tidligere var hovedsakelig knyttet til kjønn.
Det er et faktum
at etniske minoriteter utsettes for negativ diskriminering på flere
områder i Norge. De blir diskvalifisert både når det gjelder forståelsen
av sin egen tilværelse og evne til å skape en bedre tilværelse. Konsekvensen
er at minoritetenes muligheter enten begrenses sterkt eller helt utelukkes
- synlig eller usynlig bevisst eller ubevisst - fra kvalitativ samfunnsdeltakelse.
Kvalitativ samfunnsdeltakelse innebærer både formell og reell likeverd
og likestilling. Å ta hensyn til den etnisk realitet i et samfunn er
å erkjenne at den også er en kilde til positive verdier. Det innebærer:
En synliggjøring
av minoritetene på en positiv måte på alle plan. Det er en viktig
forutsetning for at de ulike minoritetene kan være premissleverandører
for samhandlinger og som på sikt fungere inkluderende for alle grupper
av befolkning.
En synliggjøring
av de dominerende premissene som eksisterer mellom majoriteten og
nye minoriteter og blant minoritetsgruppene. Det er viktig for å kunne
hindre at de fastsatte mekanismer vedtatt av majoriteten, fritt får
lov til å bred seg eller sementere seg.
Begge typer av synliggjøring
vil bidra til at minoritetene gradvis kan delta på et likeverdig grunnlag
og være representert på alle nivåer i utforming av samhandlingsmønsteret
i samfunnet, uten å måte være lik majoriteten.
Myndigheter og antirasister
kan ikke lenger fortsette å beklage eller fremstille nye minoriteter
som ofre for en håpløs situasjonen. Det er på tide at krefter settes
inn for å endre forholdene radikalt, før disse sementerer seg ytterligere.
Det er på tide at myndigheter og ulike organisasjoner bant minoriteter
tilsidesetter egne smale interesser og arbeide for å opprette et uavhengig
organ som på en aktiv måte bekjemper etnisk diskriminering og effektiv
fremmer likestilling og like muligheter for etniske minoriteter i Norge.
2. Hovedproblemet
Det er ikke noe
hemmelighet at personer med minoritetsbakgrunn utsettes for sosial,
økonomisk og politisk diskriminering på ulike områder i samfunnet. Ulike
undersøkelser og statistikk om situasjonen på utdanningssektoren, innen
arbeids- og boligmarkedet, sosioøkonomisk og politisk posisjon i samfunnet
viser klart at fordelingen av viktige goder som makt og innflytelse
er dramatisk skjevt fordelt mellom majoriteten og de etniske minoritetene
og innbyrdes mellom minoritetene. De nye etniske minoritetene er i alarmerende
grad underrepresentert i arenaer der politiske beslutninger vedtas og
der viktige goder som makt og innflytelser fordeles.
Arbeidsmarked
Nye minoriteter
- spesielt fargede/svarte i større grad enn majoriteten - hvite (nordmenn)
er rammet av arbeidsledighet. Det er en "overledighet" blant denne meget
uensartede gruppen. De må ofte ta jobber som de er over- eller sidekvalifisert
til, for i det hele tatt å få inntektsgivende arbeid (Prosjektforum
for arbeidsstudier 1991 og FAFO 1995). De blir aktivt, bevisst eller
ubevisst utestengt fra arbeidsmarkedet på svært forskjellige "legitime"
og "saklige" måter. En fersk offentliggjort analyse fra ECON (1996)
viser at over halvparten av norske bedriftsledere vegrer seg for å ansette
innvandrere. Skepsisen øker jo lenger vekk fra Norge søkere kommer fra,
selv om de er norske statsborgere. En god del arbeidsgivere sier at
et "fremmedartet utseende" er en hindring for å gjøre en god jobb og
skremmende mange bedriftsledere mener at et "fremmed utseende", som
blant annet hudfarge, diskvalifiserer personer for å bli ansatt.
Utdanning
og opplæring
Framtiden ser heller
ikke lyst ut, med hensyn til adgang til utdanningsmuligheter og på arbeidsmarkedet.
I følge Arbeiderbladet (2.oktober 1996) er "hver fjerde elev i Oslo
som ikke har fått lærlingeplass, og som isteden får opplæring i skole,
har innvandrerbakgrunn. Samtidig utgjør elevene med fremmedspråklig
bakgrunn bare 16,5 prosent av elevene i hele den videregående skolen,
altså færre enn hver femte elev".
Boligmarkedet
Med jevne mellomrom
kommer det utspill som handler om forskjellsbehandlingen og kvoteringer
på boligmarkedet. Utspill fra flere politiske leire om at borettslagene
bør kunne fastsette kvoter for antall fargede som får anledning til
å kjøpe/leie boliger har sett og hørt flere av.
Siste gang et slikt
utspill ble lansert var det fra Oslo-AP-Bystryetmedlem Knut Roger Andersen
(Arbeiderbladet, 11/7-95). I følge oppslaget går det fram; "På samme
måte som borettslagene kan lage regler for katte og hundehold, vil AP-politiker
Knut Roger Andersen at borettslagene i Groruddalen gis mulighet til
å bestemme hvor mange innvandrere de vil tillate i borettslaget. Grete
Horntvedt (Bystyrerepresentant for Høyre) sier at, "Det må være lov
å hevde at for mange innvandrere fra samme kulturgruppe eller opprinnelsesland
i et område eller bydel, på sikt vil kunne føre til uoverstigelige problemer."
(Dagbladet 18/7-95). For noen år siden hadde Huseierens landsforening
en lignende utspill og argumentasjonen; "prisen på boliger går ned,
når det er for mange innvandrere/flyktninger bosetter seg i samme området".
Argumentasjonen
for den type kvotering er åpenbart rasistisk og grov pinlig når man
sammenligner innvandrere og flyktninger, mennesker, med katte- og hundehold
i borettslagene. Den tidligere kommunalministeren Gunnar Berge karakteriserte
forslag om kvoteordninger for innvandrere i borettslaget som lovstridig,
diskriminerende og stigmatiserende (Dagbladet, 22/7-95). Men det skjedde
ikke mer, utsagn og utspill fikk ikke noen konsekvenser for noen, bortsett
fra at det er blitt enda vanskeligere for fargede/svarte å få adgang
til boligmarkedet. Visse grupper er blir ytterligere stigmatisert.
Til tross for at
vi har en lov som forbyr rasistisk motivert nektelse av varer og tjenester,
vet vi at både privatpersoner og meglerfirmaer nekter fargede adgang
til samme rett på bolig markedet som øvrige befolkningen. Dette skjer
på grunn av navn og hudfarge. FAFO-undersøkelser har dokumentert at
flyktninger må betale høyere husleie enn den øvrige befolkningen, hvis
de overhode skal kunne leie bolig.
Demokrati
og representasjon
Nye minoriteter
er ikke bare fraværende i fra gode jobber i det forvaltningsapparatet
og i det private, men også konsekvent enten totalt fraværende eller
under representert i det politiske og organisasjonslivet. En oversikt
utarbeidet av Ny Tid (nr.43, 15/11-96) viser at: det ikke er en eneste
person med minoritetsbakgrunn i det ledende politiske tillitsmannsapparatet.
Ingen av de nærmere 500 faste representantene i partiers arbeidsutvalg,
sentralstyrer, landsstyrer eller Stortinget har personer med minoritetsbakgrunn.
Situasjonen i LO og tilsluttede organisasjoner er ikke særlig annerledes
eller noe bedre.
Et annet dokumentert
eksempel er kulturinstitusjoner. Dagbladet av 4.mars 1996 skriver at
landets tolv største kulturinstitusjoner har nesten 1700 ansatte, bare
24 kommer fra andre kulturkretser enn vår egen - og 13 av disse er ansatt
i bøtteballeten på Det Norske Teateret.
Hvordan er situasjonen
i stats- og kommunalt forvaltningen har vi foreløpig ikke oversikt over,
men, vi ser ingen grunn til å knytte noe optimisme her heller. Det er
ikke uvanlig at også her er man flink til å "snakke" om minoriteter
enn å være villig til å dele goder med dem.
Til slutt kan utesteders
behandling av fargede/svarte nevnes som et konkret eksempel på den aksepterte
rasismen i landet. Helt siden begynnelsen av 80-årene har ulike media
dokumentert at flere utesteder har en "inngangs"-praksis som er i strid
med norsk lov. Det gjøres lite for å få bukt med denne praksisen, selv
om vi har mange dokumenterte eksempler på at folk nektes adgang på grunn
av deres hudfarge/etnisk bakgrunn. Til tross for forsikringer og signaler
fra riksadvokaten i 1988 har ingen av sakene hittil ført for retten.
2.1. Oppsummering
Begrunnelser for
å holde de fargede/svarte ute, har variert tid til annen. "Du har upassende
klær", "I dag er det kun for medlemmer", "Dessverre er den allerede
leid bort/solgt", "De har dårlige norsk kunnskaper", "De har mangelfulle
kunnskaper om norske forhold", "Våre kunder vil reagere negativt" etc.
etc... Kort sagt har man alltid funnet på en eller annen "legitim" unnskyldning.
Det er en form for diskriminering som har økt og som rammer flere og
flere med minoritetsbakgrunn uten at det reageres mot dette.
Politikernes og
myndighetenes unnfallenhet har ført til at samfunnet har utviklet følgende
holdning: diskriminerende handlinger er enten ikke sanne eller at det
ikke er så farlig - "Det er bare noen enkeltstående dumme handlinger".
Etnisk diskriminering er ikke alltid vanskelig å dokumentere som lovbrudd,
men det er akseptert av samfunnet at det er vanskeligere å ramme de
som utfører det. Dett har sammenheng med både lovverket på område og
prioriteringer fra myndighetenes side. Når man hittil har vært så likegyldig
med hensyn til åpenbar og dokumentert etnisk diskriminerende praksis
er det all grunn til å spørre hvordan det står til med de hendelsene
hvor man på ulike "sofistikerte" måter skjuler en praksis som utestenger
bestemte grupper?
Det vanskeligste
for de nye minoritetene er å få adgang til arbeid, bolig utdanning og
andre viktige goder i samfunnet. Det er adgangskort som det offentlige
må gjøre noe med. I så henseende er kamp mot etnisk diskriminering og
arbeide for likestilling viktige forebyggende samfunnsarbeid. Det er
behov for både å kvalifisere minoriteter og samtidig må samfunnet på
en eller annen måte kompensere for de mangler og mekanismer som har
gjort det mulig at man hittil har holdt minoriteter ute fra viktig goder
og holdt ulike organisasjonsarenaer rensket for innvandrere.
3. Etnisk diskriminering
Rasisme og diskriminering
i denne sammenheng definerer vi som en systematisk negativ forskjellsbehandling
på grunnlag av etnisitet (nasjonalitet, religion, språk, hudfarge eller
kulturytringer).
Etnisk diskriminering
har vanligvis to komponenter: En diskriminerende utøvelse basert på
etnisk tilhørighet og en ideologisk forankring som har til formål, direkte
eller indirekte, åpent eller skjult, å legitimere og rettferdiggjøre
denne praksisen. Innen etnisk diskriminering må vi skille mellom hva
fremkaller diskriminerende handling og hvilke rolle holdninger spiller
i forhold til f.eks. fordommer, livsstilsforskjeller, klasseforskjeller,
konkurranse om (knappe) goder, syndebukk-behov/rolle.
Ideologisk er den
biologisk raseoverlegenhet den tradisjonelle begrunnelse for etnisk
diskriminering med negativ forskjellsbehandling som hovedmål, mens i
dagens - neorasisme -hevdes det at forskjellige kulturer er så grunnleggende
ulike at det er naturlig og ønskelig at gruppene lever adskilt. I dette
ligger selvsagt kultur, istedenfor rase - som vurderingsgrunnlag.
Rasismen forsvinner
ikke selv om vi prøver å bortforklare den ved å bruke smale definisjoner
som er behagelige for oss. Det er imidlertid lenge siden den klassiske,
biologiske rasismen, ble ansett som en utilstrekkelig definisjon på
rasisme i dagens samfunn. Norske og utenlandske eksperter og forskere
har i de siste 30-40 år omtalt fremmedhat som vår tids versjon av rasismen.
Rasismens ideologiske
begrunnelse eller innhold endrer seg stadig, hevder eksperter. Det sentrale
er diskrimineringen og ringeakten, ikke diskrimineringens formelle begrunnelse,
som stadig skifter. Den biologiske raseideologien er både motbevist
og kompromittert, dermed søker diskrimineringen og undertrykkelsen av
folkegrupper i vår tid nye og mer stuerene argumenter og begrunnelser.
Ø. Johnsen sier videre i "Gode nordmenn" at i Norge gjør begreper som
"jævla utlending" (eller ditto "asylsøker", "muslim", "pakkis" osv.
omtrent samme nytte som "nigger" gjorde det i USA for noen tiår siden
og "jødejævel" i Tyskland på 30-tallet.
3.1. Opinion
og etnisk diskriminering
Norge har i løpet
av 10-15 år gjennomgått et hamskifte. Det som for 15 år siden var ugress
i underskogen, har nå vokst seg høyt og sterkt. Statistisk regnes nå
omlag 25 prosent av voksne nordmenn som "fremmedfiendtlige". Bladet
Journalisten nr. 17/11-95 referer noen konklusjoner fra en rapport utarbeidet
av den nederlandske forskeren Teun van Dijk for en arbeidsgruppe i EU
om rasisme og fremmedfiendtlighet i massemediene. Det sies blant annet
at innvandring blir vanligvis omtalt som et alvorlig problem, og immigranter
omtales i negative vendinger. Ofte nevnes immigranter i samband med
positiv omtale av forslag om å begrense deres rettigheter. Innvandrere
omtales også i økende grad i forbindelse med problemer som trygdemisbruk,
kriminalitet og stoff. Gjennomgående blir ledere og talsmenn for minoritetsorganisasjoner
sjeldnere intervjuet i mediene enn tilsvarende representanter for hvite
organisasjoner. Den typiske "hverdagsrasismen" blir enten oversett eller
benektet".
En del undersøkelser
fra Sverige og Norge utført i 80-årene viser at situasjonen ikke er
vesentlig annerledes enn det som har kommet frem i EU-undersøkelsen.
F.eks. undersøkelser utført av Odd F. Vaage (1981) og Ole K. Hjemdal
(1986). Disse undersøkelser viser bla. at:
Den overveiende
delen av nyhetstilbudet som dreier seg om innvandrere og flyktninger
handler om mottagelsen av dem, politikken og utvisninger.
Det er alltid
de hvite som spiller en aktiv rolle og fargede må forsvare seg.
Flyktninger og
innvandrere dukker opp i nyhetene først og fremst når de er i konflikt
med storsamfunnet.
Flyktningene framstår
i mediene som enkeltpersoner og som sympativekkende personer, spesielt
når de trues med utvisning.
Spesielt aktiv
rapportering om spørsmål som har med innvandrere og kriminalitet å
gjøre.
Det utvikles en
form for rapportering, der myndigheter er subjekt og de fremmede objekter.
Massemediene påvirker
oss ved sine utvalg av informasjon og historier, både med hensyn til
vurderinger og kommentarer. De saker, temaer og problemer som ikke trekkes
fram i offentlighetens lys, blir ofte ignorert eller rett og slett glemt,
som om de ikke er en del av virkeligheten, fordi de saker som tas opp
i mediene oppfattes av folk flest som viktige. Det vil være urettferdig
å gi media skylden for alle påvirkninger vi utsettes for. Forskning
om massemediene, forteller oss at de forandrer nødvendigvis ikke våre
holdninger, men virker heller bekreftende - slik fordommer - og styrker
de holdninger, stereotypier og det livssyn vi allerede har. Massemediene
påvirker våre holdninger gjerne når vi vet lite om disse temaer på forhånd.
Massemediene forsterker holdninger som allerede er der!
Aardal/Valens undersøkelse
av 1993-valget, konkluderte med at 25 prosent av velgere var "fremmedfiendtlige".
I følge Johnsen (1996) konkluderte en internasjonal verdiundersøkelse,
foretatt i 1990, bla. med at nordmenn er mer fiendtlige til "folk av
andre raser" enn nesten alle andre folk i Vest-Europa og Nord-Amerika.
Disse holdningene bekreftes også av flere undersøkelser som viser at
ca. halvparten av norske borgere reagerer negativt på tanken om at folk
"av andre raser" skal gifte seg inn i familien. Videre sier Johnsen
at en fersk undersøkelse viser dessuten at ca. 30 prosent av norske
elever i videregående skole mener at innvandrere er "mindre intelligente"
enn nordmenn.
Hvordan oppfatter
minoritetene selv sin situasjonen? Det finnes en interessant studie
som forskningsstiftelsen FAFO ifjor publiserte om flyktningers levekår
i Oslo. Når det gjaldt diskriminering, opplevde nær halvparten av flyktningene
at de ble behandlet dårligere enn nordmenn. Når det gjaldt det generelle
forholdet mellom nordmenn og innvandrere, opplevde ca. 40 prosent av
flyktningene at nordmenn ikke vil ha kontakt med flyktninger. Når det
gjaldt spørsmålet om direkte rasistisk trakassering i nærmiljøet, oppga
30 prosent av flyktningene å ha blitt utsatt for det.
Det er også verd
å merke seg at det er de flyktningene som snakker best norsk og som
har høyest utdannelse, oppgir den høyeste ja-prosenten når de blir spurt
om diskriminering. "Tendensen til at de best utdannede og språkmektigste
i størst grad opplever diskriminering, må antakelig forklares med at
ressursrike personer i større grad enn andre er mer oppmerksomme på
hvilke samfunnsmessige mekanismer de rammes av. Noe paradoksalt kan
det være slik at det er de flyktningene som har de beste forutsetningene
for å bli integrert, og som derfor mest aktivt søker deltakelse i det
norske samfunnet på dets premisser, som i størst grad opplever stengsler.
Sagt på en annen måte: Du må banke på en dør for å kunne erfare at den
ikke åpnes," skriver FAFO-forskerne.
3.2. Oppsummering
Diskusjon, påstand
og opplevelsen av diskriminering og rasisme fremkaller som regel sterke
følelser hos majoritets- og minoritetsbefolkningen. Majoritetsbefolkningen
på sin side tar sterk avstand fra fenomenet, da de vanskelig vil bli
identifisert som rasister. Videre har majoriteten også problemer med
å identifisere seg med de som utsettes for rasisme. Diskriminering og
rasisme fremkaller sterkere reaksjoner hos minoritetene, da deres opplevelser
ikke oppfattes alvorlig, som kan oppfatte fleste blant majoritetene
som rasister. Begge grupper må tas alvorlig hvis man på en hensiktsmessig
måte ønsker om å konsekvent arbeide mot etnisk diskriminering og fremme
etnisk likeverd og likestilling.
Etnisk diskriminering
foregår ofte både direkte og indirekte. Direkte rasisme bygger på den
klassiske raseteorier, hvor ytrings- og handlingsformål ikke bare er
å utelukke minoritetsgrupper - med bestemte kjennetegn - fra kvalitativ
positiv samfunnsdeltakelse, men trakassere dem både fysisk og psykisk
med det formål å ønske dem "der pepperen gror." Indirekte etnisk diskriminering
bygger på tradisjonelle negative fordommer, stereotypiske oppfatninger
og som har til mål å ikke la bestemte grupper få del i samfunns goder.
Denne typen av diskriminering foregår på en legitim og/eller nøytraliserende
måte og som i praksis allikevel har en negativ virkning og konsekvens
for etnisk minoriteter.
Det påstås at indirekte
diskriminering er vanskelig å få øye på og således ikke enkelt å bevise.
Det må i så fall være noe galt med lovgivningen mot etnisk diskriminering
og politisk vilje til å gjøre noe med det. Norge har i likhet med mange
land gjennom historien ignorert minoriteter generelt og det har vært
mangel på tradisjoner om å motarbeide diskriminering eller arbeide aktivt
for å sikre minoritetenes kvalitativ deltakelse i samfunnet. Det begrensede
forebyggende arbeidet mot etnisk diskriminering man har gjort hittil
har utelukkende vært holdningsskapende arbeid. Forebygging og bekjempelse
av etnisk diskriminering gjennom kontroll, sanksjoner kombinert med
holdningspåvirkning har man foreløpig ikke prøvd. Vi vet at øvrige fenomener
som f.eks. alkohol(miss)bruk, bilisme, barnemishandling og røyking bekjempes
både gjennom lovgivning, kontroll og holdningspåvirkning. Det er viktig
at man også innen beskjempelse av diskriminering innser at kontroll
og holdningspåvirkning kan alene ikke gi noe resultater. Det er kombinasjon
av begge som må være løsningen for å få majoritetsbefolkningen og organer
til å endre sine holdninger og handlinger overfor minoriteter.
En viktig erkjennelsen
i dette arbeidet er å unngå usynliggjøring og ignorering av både etniske
minoriteter og etnisk diskriminering. Etniske minoriteter må ikke bare
synliggjøres i forbindelse med negative fenomener, som f.eks. kriminalitet,
vold eller kulturelt/religiøst fundamentalisme og ekstremisme. De må
synliggjøres både i alminnelig hverdagsliv og fenomener som er knyttet
til positive symboler, som f.eks. dyktige politikere, eksperter, problemløsere
eller rett og slett alminnelige samfunnsborgere.
Konsekvenser av
ignorering og usynliggjøring av minoriteter i det norske samfunnet er
at denne både nedbryter deres identifikasjon med det norske samfunnet
og at storsamfunnet fortsetter å oppfatte minoriteter som "fremmede".
Man blir ikke en del av samfunnet som man lever i. Videre må vi ikke
usynliggjøre, ignorere eller bagatellisere den rasisme og etnisk diskriminering
som forekommer og som mange erfarer så og si på alle nivåer i samfunnet.
4. Konvensjoner
og lovgivning
Det fleretniske
samfunn innebærer bl.a. at norskhet ikke lenger kan beskrives med en
fellesnevner eller som en entydig homogen størrelse. Typisk norsk, tyrkisk,
iransk, vietnamesisk, engelsk eller pakistansk er alle en del av et
fleretnisk norsk samfunn. Alle mennesker og kulturer i et flerkulturelt
samfunn er dynamiske. De utvikler seg hver for seg og i relasjon til
hverandre. Mennesker og kulturer i et fleretnisk demokratisk samfunn
skal ha en gjensidig påvirkning på hverandre.
En av de viktigste
forutsetningen for at et multietnisk demokratisk rettssamfunn kan fungere
og overhodet utvikle seg positivt, er at alle borgere - uansett deres
etnisk opprinnelse - har like muligheter og tilgang til viktige goder
som makt og innflytelse. En rekke internasjonale og europeiske konvensjoner
sikrer minoritetene rettssikkerhet, muligheter og beskyttelse mot overgrep.
En slik erkjennelse ligger vanligvis til grunn når et land ratifiserer
konvensjoner som f.eks. menneskerettigheter, barnekonvensjon eller mot
etnisk diskriminering.
Norge har ratifisert
en rekke internasjonale og europeiske konvensjoner som handler om rasisme
og etnisk diskriminering. De mest sentrale konvensjonene er FNs rasediskrimineringskonvensjon
(1965), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966), FNs
konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1960),
UNESCO konvensjon vedrørende diskriminering i undervisningen (1960)
Videre har Norge ratifisert FNs konvensjon om menneskerettigheter (1948),
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (1950) og FN barnekonvensjon
(1989). Norske myndigheter er forpliktet til å arbeide i henhold til
intensjoner i de ovennevnte konvensjoner. I tillegg har vi ILO konvensjon
nr. 111 spesielt med hensyn til arbeidsmarkedet som forplikter staten,
arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner i fellesskap å arbeide for
likestilling.
Det internasjonale
konvensjonen for beskyttelse av rettighetene for immigranter og deres
familier, ble enstemmig vedtatt av FNs hovedforsamling i 1990. Hittil
er det bare fire land (Egypt, Filippinene, Marokko og Seychellene) som
har ratifisert den. Norge har foreløpig ikke skrevet under på konvensjonen.
Felles erklæringen
av Europarådet (oktober 1995), "Joint declaration on prevention of racial
discrimination and xenophobia and promotion of equal treatment at the
workplace", fastslår at å arbeide for etnisk likestilling og mot etnisk
diskriminering er to sider av samme sak. Norge er gjennom EØS-avtale
forpliktet til å etterleve denne erklæringen.
En rapport fra Det
internasjonale menneskerettsinstituttet heter det at Europa ligger på
topp når det gjelder sosioøkonomiske og diskriminering problemer for
immigranter. I rapporten understrekes det at sårbarheten hos immigranter,
faren for å bli utnyttet og fysisk aggresjon mot dem er nesten universell.
Immigranter uten visum eller arbeidstillatelse lever praktisk talt som
i et fengsel i fabrikkene der de arbeider. Arbeidsforholdene er umenneskelige
og de blir utnyttet av arbeidsgivere på det groveste. Migrasjonsorganisasjonene
ser alvorlig på det økende fremmedhat og hvordan denne fiendtligheten
har gitt utslag i morderiske angrep mot immigranter eller barn av immigranter
i Europa. Det mest alvorlige er at det stadig blir større forskjell
mellom de formelle juridiske rettighetene immigranter har, og den virkeligheten
som møter dem.
Når det gjelder
norsk lovgivning har vi såkalt rasismeparagraf 135 a som forbyr rasistiske
ytringer og paragraf 349 i straffeloven som forbyr rasistisk motivert
nektelse av varer og tjenester. I tillegg inneholder vold og hærverks-paragrafene
straffeskjerpelse, hvis motivet er rasistisk. Alle disse paragrafene
for det første dekker langt fra alle former for diskriminering og blir
for det andre meget sjeldent brukt, fordi de ikke er konkrete nok og
påtalemyndigheter ikke prioriteter disse saker. Rasismeparagrafen er
blitt en sovende paragraf som bekreftes grundig i boka "Rett mot rett"
(Gro Nystuen, 1991). Fra 1983 til 1989 ble det innlevert 359 anmeldelser
for rasediskriminering til Oslo politikammer. Alle sakene ble henlagt.
Flere organisasjoner
som f.eks. Antirasistisk senter, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger,
Kontakt utvalget mellom Innvandrere og norske myndigheter, MIRA, Organisasjon
mot offentlig diskriminering (OMOD) og African Forum har i flere år
påpekt at utlendingsloven fungerer generelt diskriminerende overfor
mennesker fra bestemte land og spesielt er kjønnsdiskriminerende. De
samme organisasjonene har også med jevne mellomrom tatt til ordet for
politiets behandling av fargede/svarte personer både innenfor landets
grenser og ved ankomsten til grenser.
Hva angår de nye
etniske minoritetene er det eksempelvis følgende saker som aktualiserer
forholdet mellom internasjonale konvensjoner og behandlingen av nye
minoriteter som den norske staten presterer:
Barnekonvensjonen
og barneloven i Norge satt opp mot politiske beslutning om morsmålsundervisningen
som Oslo Bystyret uten videre har avskaffet.
Stortingets vedtak
at faget "Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering"
skal være obligatorisk i den offentlige grunnskolen fra og med høsten
1997 satt opp mot menneskerettighetskonvensjon.
Å nektet adgang
til opprettelse av privat muslimsk grunnskole oppfattes av mange som
diskriminering på grunn av religion tilhørighet. Dette er i alle fall
en utradisjonell tolkning av loven om privatskoler i Norge.
Helsetilsynets
utspill om Aidssykdom blant afrikanerne ble oppfattet og karakterisert
både i Norge og i utlandet som rasistisk utspill med usanne og diskriminerende
uttalelser. Saken ble politisert men ingen prinsipiell debatt om myndighetenes
diskriminerende utspill ble reist. Tross store protester fra de etniske
minoritetene tok ikke myndigheten selvkritikk.
Når det gjelder
disse politiske vedtakene og utspillet er det god grunn til å spørre
om det finnes samsvar mellom disse og FNs konvensjoner mot diskriminering
i undervisning, barneknovensjonen og menneskerettighetserklæringer.
Vi trenger en egen faginstans med spesielt ansvar for å påse at norsk
lovgivning ivaretar intensjoner i FNs konvensjoner som Norge ratifiserer
og at lovgivning blir aktivt brukt for å fremme intensjonene, med hensyn
til minoritetsgrupper.
4.1. Oppsummering
Alminnelig rettsoppfatning
i Norge bygger på en grunnleggende oppfatning av likhet for loven. Likheten
i denne sammenheng innebærer at ingen skal kunne oppnå fordeler med
referanse til avstamning, språklig, religiøs eller kulturell bakgrunn
(etnisk tilhørighet). Lovverket virker derfor demokratisk og ikke-diskriminerende.
Konsekvensene av lovanvendelsen er derimot ikke entydig i samsvar med
intensjonene. Anvendelsen av likhetsprinsippet for loven forutsetter
at folk er like, eller har like muligheter med hensyn til å påkalle
lovens beskyttelse. Vi vet at det i praksis er ofte disharmoni mellom
formuleringer av lovverket og anvendelsen av denne.
Likestillingsideologien
mellom hvite og fargede/svarte må følge samme mønster slik man har valgt
innen likestillingsideologien mellom kjønnene. Det vil si at grunnløs
negativ forskjellsbehandlingen blir uakseptabel, selv om motivene er
gode og begrunnelser virker "saklige". I negativ diskriminerende praksis
spiller motiver og såkalte saklige argumentasjoner like stor rolle som
konsekvenser for de som blir ofre.
Det er betydelig
rasediskriminering i arbeidslivet, på boligmarkedet, i helse- og sosialsektoren,
innen politiet, toll-og rettsvesenet, innen forskning og politiske liv
generelt, som det ikke blir gjort innsigelser mot. Det er ikke før i
1996 at Kommunal- og Arbeidsdepartementet sender et forslag til lovendring
rettet mot etnisk diskriminering i arbeidslivet ut på høring. En tilføyelse
i arbeidsmiljøloven som er ment å kunne hindre at arbeidsgivere kan
diskriminere personer på grunn av etnisk opprinnelse. I dette ligger
erkjennelse av at diskriminering på etnisk grunnlag forekommer i arbeidslivet
og den er i en slik omfang at man trenger en lov for å forebygge det.
Men det man ikke innser er at noen linjer i arbeidsmiljøloven er ikke
nok for å stoppe den negative utviklingen.
5. Handling framfor
beklagelse
Som tidligere nevnt
må tid for beklagelse og fremstille nye minoriteter kun som ofre må
tilbakelegges. Vi trenger handlinger og radikale endringer som bedrer
minoritetenes situasjonen. Vi trenger en politikk som konsentrerer seg
om hvilket framtid minoritetene bør ha, når de ikke lenger er gjester
eller "fremmede". Det er behov for å finne virkemidler som legger grunnlag
for å sikre deres kvalitativ deltakelse på alle nivåer og arenaer samfunnet.
Det er spørsmål om hvordan man bør rette opp den skjeve fordelingen
av ressurser og posisjoner mellom majoriteten og etniske minoriteter
- hvite og fargede/svarte. En fordelingen som alt for lenge har fått
lov til å sementere seg i bevisstheten innen politiske, forvaltningsmessige
og på det folkelige plan.
Selv om vitenskapelige
undersøkelser er få og omhandler en liten gruppe mennesker, gir disse
sammen med meningsmålinger klare indikasjoner om at tilstanden kan være
enda dystrere. Tilsammen gir de et bilde av minoritetenes sosiale, økonomiske
og politiske posisjonen i Norge som bærer i seg klare elementer av diskriminering
på etnisk grunnlag. Dette er dagens realiteter i Europa og i Norge,
en realitet som ikke kan bestrides.
Den aktuell problemstilling
i dagens norske samfunn er: Hvordan skape likestilling mellom etniske
minoriteter og majoriteten, mellom hvite og fargede/svarte. På intensjonsplan
har det offentlige Norge også valgt likestillingsperspektiv om innvandrere
og flyktninger, slik f.eks. i Kommunal- og Arbeidsdepartementets Stortingsproposisjon
nr. 1, 1988-89, framgår det at:
"Politikken overfor
innvandrere bosatt i Norge har som hovedmål å oppnå likestilling mellom
innvandrere og nordmenn. Det innebærer at innvandrere så langt det er
mulig skal ha samme muligheter, rettigheter og plikter som resten av
befolkningen. Dette utgangspunktet innebærer at tiltak for innvandrere
gjennomgående er integrert i virkemiddel bruken i den økonomiske politiske
og sosialpolitikken, også for de øvrige som gjelder Kommunal- og Arbeidsdepartementets
ansvarsområde. Samordningen av virkemiddel bruken for å sikre at innvandrerne
får den ønskede likestilling er i den sammenhengen en hovedoppgave."
Med slike formuleringer
og intensjonen i offentlige meldinger er det viktig at disse blir fulgt
opp i praksis. Arbeidet for å sikre formelle likemuligheter tilsier
utarbeidelse av en helhetlig lov - tilsvarende likestillingsloven. For
at likemuligheter skal fungere i praksis trengs det et organ som både
på en aktiv måte kan motarbeide etnisk diskriminering og fremme etnisk
likestilling. Det er derfor vi trenger en likestillingspolitikk med
lov og praktiske tiltak fulgt opp av en uavhengig klage og kontroll
instans - med ombud som øverste ansvarlig.
For å sikre at ulike
gruppers samfunnsmessige interesser ivaretas i forvaltningsavgjørelser
er det viktig at forvaltningen gjenspeiler ulikhetene i samfunnet og
at etniske minoriteter er representert på alle planer og nivåer i samfunnet.
I likhet med intensjonene i likestillingsloven mellom kjønnene er det
stort behov for å sikre både formelle og reelle likemuligheter for etniske
minoriteter. At Norge har ratifisert en rekke internasjonale og europeiske
konvensjoner, forplikter Norge seg til å bekjempe rasisme og etnisk
diskriminering i alle dens avskygninger og med alle nødvendige midler
samt å sikre alle borgere rettigheter.
Norge har - på grunn
av nåværende ulik posisjoner og status mellom etniske minoriteter og
majoriteten - et ansvar for å redusere denne skjevheten. Det er behov
for en politikk som kan bidra til å legge forholdene til rette slik
at likemuligheter for ulike grupper - alle borgere uansett etnisk bakgrunn
- kan oppnås.
6. "Som kvinner
så minoriteter"
Flere har påpekt
viktige paralleller med hensyn til forståelsen av kjønnsdiskriminering
og etnisk diskriminering. Det samme gjelder med hensyn til strategier
og tiltak som må utvikles for å bekjempe diskrimineringen. Vi har f.eks.
ombudsordning, likestillingsråd, både radikal og moderat kvotering.
Den offentlige likestillingspolitikken er dominert av prinsipperklæringer,
holdningsskapende, kontrollerende tiltak av ymse slag. Nedenfor har
vi valgt å oppsummere i korte trekk veien fram til likestillingsloven
og likestillingsombud.
Ideologien bak den
offentlige likestillingspolitikken, slik den f.eks. kommer til uttrykk
i likestillingsloven kan kort oppsummeres som en ideologi om mulighetslikhet
(Skjeie 1986). Hovedbudskapet har vært at individuelle forskjeller,
som kjønn, ikke skal ha betydning for den enkeltes sjanser og muligheter.
Men i praksis har kjønn en slik betydning og likestillingsloven er ikke
kjønnsnøytral utformet, da lovens viktigste intensjonen er å bedre kvinnens
stilling. En formulering som står i § 1 - formålsparagrafen. En like
viktig intensjon i loven er å rette opp skjeve fordelingen av goder
og posisjoner mellom kvinner og menn, og loven skal ikke være hinder
for å iverksette tiltak som er i samsvar med intensjonene. Derfor gis
det i generalklausul adgang til forskjellsbehandling for å fremme likestilling.
I 1961 vedtar LO/NAF
(NHO) en rammeavtale for gjennomføring av likelønnsprinsippet.
I 1971 slås det
fast i Mønsterplanen for grunnskolen at det skal arbeides aktivt for
likestilling.
I 1972 (samme år
som selvbestemt abort vedtas), ble Likestillingsrådet opprettet.
I 1973 uttalte Likestillingsrådet,
i forbindelse med Stortingsmelding (39: 1973-74) om innvandringspolitikken
følgende; "Likestillingsrådet advarer mot at en, dersom det oppstår
behov for et betydelig antall arbeidstakere i Norge, velger å løse dette
problemet ved øyeblikkelig rekruttering av fremmedarbeidere,....det
finnes en betydelig skjult arbeidsløshet og undersysselsetting blant
kvinner i Norge." Som kjent ble det i 1975 innført midlertidig innvandringsstopp
for ett år, og som fortsatt eksisterer.
I 1978 trer likestillingsloven
i kraft, med likestillingsombud og Klagenemnda for likestilling.
I 1981 får Likestillingsloven
en ny bestemmelse om representasjon av begge kjønn i alle offentlige
utvalg, styrer, råd, nemder m.m. (som er blitt endret i 1983, 1987,
1988 og i 1995).
I 1981 vedtar Stortinget
Handlingsplan for likestilling.
I 1982 ble Likestillingsavtaler
tatt inn i Hovedavtalen (LO/NAF) og i avtaleverket mellom Staten/Hovedsammenslutningene
og Norsk Lærerlag
I 1995 fikk likestillingsloven
en del viktige tilføyelser og avklaringer. Blant annet i § 3 - generalklausul,
hvor man har ytterligere avklart nærmere i hvilke former positiv forskjellsbehandling
mellom kjønnene skulle være tillatt. Med andre ord ulik behandling som
i samsvar med lovens formål fremmer likestilling mellom kjønnene, så
sant det ikke er i strid med loven. § 6 - lik rett til utdanning, tredje
ledd, hvor man har i forbindelse med utdanning (ved opptak til kurs,
skole og studium) og ved andre tiltak med sikte på rekruttering til
yrke eller profesjon, er det på ellers tilnærmet like vilkår adgang
til å gi fordeler til det ene kjønn dersom det på sikt er egnet til
å rette opp en mangel på likevekt mellom kjønnene i vedkommende yrke
eller profesjon. § 21 - representasjon av begge kjønn, hvor man har
tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om at begge kjønn skal være representert
i utvalg med 2 eller 3 medlemmer. Disse reglene gjelder også for varamedlemmer.
I henhold til rammeavtale
om likestilling, skal likestillingsaspektet omtales og vurderes f.eks.
i alle ansettelsessaker der det er søkere fra begge kjønn. Likestillingsaspektet
skal omtales både i administrasjonens innstilling og i organisasjonens
uttalelser. Alle etaters medbestemmelsesutvalg skal oppnevne en likestillingsansvarlig
for etaten. Følgende forhold skal omtales i henhold til nevnte rammeavtale:
nåværende kjønnsfordeling
i vedkommende stillingskategori, eventuelt stillingsnivå for kommunen
total
rekrutteringsgrunnlaget:
hvilken tilgang det er av søkere av begge kjønn med tilfredsstillende
kvalifikasjoner
eventuelle fordeler
ved å tilsette en fra det underrepresenterte kjønn
kommunens kvoteringsbestemmelser,
dersom dette er relevant
eventuelle politiske
målsettinger om jevnere kjønnsfordeling i de ulike stillingskategorier
Utformingen av likestillingsloven
er basert på to hovedprinsipper: Kjønnsnøytralitet og likebehandling.
Noe som fastslås i lovens generalklausul (§ 3) altså forskjellsbehandling
av kvinner og menn er forbudt. Samtidig som likestillingsloven skal
fremme likestilling mellom kjønnene, tar den særlig sikte på å bedre
kvinners stilling (§ 1). Prinsippene om nøytralitet og likebehandling
fastslås og fravikes på samme tid (Skjeie 1986). Med andre ord er likestillingsloven
ment både for å sikre likbehandling og åpner for forskjellsbehandling.
Denne tilsynelatende motsetning er gjort for å sikre kvinner og menn
likemuligheter.
Et gjennomgående
trekk som går igjen overalt, i alle samfunn, uavhengig av det politiske
eller økonomiske systemet, er at etniske minoriteter og kvinner er dårligere
stilt enn majoriteten og menn. Etniske minoriteter og kvinner er nederst
på de fleste "problem"-statistikker. Dette er en realitet uansett hvilke
begrunnelse vi gir om dette fenomenet. Jo lavere den sosioøkonomisk
status en gruppe har i et samfunn, dess vanskeligere har disse gruppene
med hensyn til adgang til goder som makt og innflytelse. En god del
etniske minoriteter og flertallet av kvinner er de fattigste blant de
fattige. "The slave of the slave", som John Lennon sang.
7. Bakgrunn for
ideen om minoritetsombud
For 7 år siden
ble forslaget om minoritetsombud lansert av Naushad Qureshi i bladet
"Sosial trygd", overskriften var: "Vi trenger et minoritetsombud!".
Forslaget kom i forbindelse med utredningen som ble laget forut for
Odelstingsproposisjon nr. 65 (1988-89): Om endringer i lov 17 juni 1966
nr. 12 om folketrygd (pensjon til personer med utenlandsopphold i yrkesaktiv
alder og utbetaling av pensjoner i utlandet. Ot.prp. bygget på NOU som
kom 86 og ble sendt til en del "innvandrerorganisasjoner" og andre relevante
instanser. Når bladet "Sosial trygd" skrev om saken i 1989 undersøkte
Qureshi om det var noen organisasjoner som hadde reagert på NOU eller
Ot.prp. nr. 65. Forslaget gikk ut på reduksjoner i alle deler av pensjonsrettigheter
til folk som har utenlandsopphold. Ut fra beregninger som "Sosial trygd"
gjorde skulle reduksjonen være på 25% til 81% for en tiltenkt ektepar
fra Pakistan som hadde bodd i Norge 10-15 år. Av de få "innvandrerorganisasjonene"
som fikk utredning om saken til høring, hadde ingen satt seg inn i den
og derfor heller ikke gitt uttalelse. Til tross for at forslaget var
klart kvinnediskriminerende uttalte ikke likestillingsombudet heller.
På bakgrunn av dette
uttalte Qureshi at, "Erfaringer viser at innvandrere og flyktninger
etter hvert knytter seg mer og mer til det samfunnet de er blitt en
del av, og de nasjonale foreningene vil gradvis miste sin oppslutning,
også fordi stadig flere blir norske statsborgere. I den situasjon blir
de ikke lenger innvandrere og flyktninger, men norske minoriteter. I
dag har disse gruppene nesten ingen instans som direkte kan ivareta
deres interesser og hvor de kan henvende seg. Norge bør få et minoritetsombud.
Ombudet bør være en samfunnsengasjert jurist som er partipolitisk uavhengig,
og vedkommende bør også kunne gå ut offensivt med forslag om hvordan
politikken overfor innvandrere og minoriteter skal være. Han eller hun
bør være opptatt av likestilling mellom minoriteter og majoritet. Det
er en fordel om ombudet har opplevd på kroppen hvordan det er å tilhøre
minoritet. Gjennom en slik ordning vil minoritetene få vite langt tidligere
hva som planlegges av det offentlige. Gjennom ombudet kan innvandrere
og minoriteter fremme uttalelser på et mer kollektiv grunnlag, og alle
de som ikke er knyttet til noen organisasjon også få anledning til å
få sine synspunkter fram til ombudet. Det har betydning for minoritetenes
rettssikkerhet at det finnes et menneske med heltids ansvar. Samtidig
har det offentlige et sted å forholde seg til alle saker som gjelder
innvandrere og minoriteter." (Qureshi, Sosial trygd nr. 5/89. se vedlegg).
Tolkning av både
vitenskapelige undersøkelser og meningsmålinger etc. er det en blanding
av gamle og nye ulikheter sentrert rundt to ulike men sammenhengende
fenomener:
Den økonomiske,
politiske og geografiske status som ble tildelt de "fremmedarbeiderne"
i Norge på slutten av 60- og i hele 70- og 80-årene er fremdeles opprettholdt.
Det er tydelig
at etnisk diskriminering, direkte og indirekte rasisme fortsetter
å ha kraftige negativ konsekvenser og innvirkninger på de nye minoritetene
i Norge
I dagens Norge har
vi - relatert til nye etniske minoriteter - en virkelighet som ikke
kan bestrides. Vi vet at denne virkeligheten består bla. av at:
Levekår generelt
for nye minoriteter er faretruende dårlig enn øvrige befolkningen.
Etnisk diskriminering
har gradvis fått en omfang som hindrer og aktivt utestenger nye etniske
minoriteter fra å ta kvalitativ del i samfunnsgoder som f.eks. arbeids-
og boligmarkedet, skole- og utdanningssektor, makt og innflytelse
i politisk og organisasjonssamfunnet.
Nye minoriteter
opplever at rettssikkerheten er mangelfull og man ikke har en rettsfølelse
i samme grad som flertallet i samfunnet.
Diskriminering og
rasisme er en stor hindring for at etniske minoriteter kan omsette sine
reelle og potensielle ressurser i virkeligheten. Mangel på slike mulighet
fører til at minoriteter blir en marginal gruppe. Marginalitet kan også
føre til økende grad av sosiale spenninger og at minoritetenes respekt
for storsamfunnet synker. Derfor er etnisk diskriminering ikke bare
et problem som angår kun etniske minoriteter, men samfunnet i sin helhet.
7.1. Ombudsordning
for etnisk likestilling
Et samfunn med
etnisk mangfold og mosaikk bygger på stor grad av komplementaritet,
dvs. til tross for ulik etnisk bakgrunn utfyller de hverandre f.eks.
innen sosial og kulturlivet, innen produksjon og næringslivet og innen
poltikk. Komplementaritet som bygger på en gjensidig samhandling mellom
medlemmer av ulike etniske grupper, eksisterer det også enighet mellom
partene om grunnlaget for deres handel og vandel. Denne enigheten skaper
også rom for at etniske grupper kan utfylle hverandre samtidig som å
være forskjellige. Komplementaritet gjør det også mulig at ulike etniske
grupper holder en del livsområder adskilt fra hverandre for å kunne
vedlikeholde sin identitet og særegenhet.
I et multietnisk
samfunn må prinsippet om valgfrihet og likemuligheter ligge til grunn
for offentlig politikk. Dette innebærer blant annet livssyns, verdigmessig
og kulturell valgfrihet for alle grupper. Videre må rettsvern gjelde
alle grupper.
Stortinget må en
gang for alle fastslå at arbeidet for etnisk likestilling er god etisk,
moralsk, sosialt, politisk og økonomisk politikk for hele samfunnet
og for alle grupper.
Det at etniske minoriteter
aktivt utelukkes eller ikke gis muligheter til kvalitativ samfunnsdeltakelse
har konsekvenser for hele samfunnet. Derfor er det ikke bare etniske
minoriteter som trenger ombud, men storsamfunnet har et like stort behov
for en slik ordning. Det offentlige Norge trenger kunnskaper om hvordan
det er å leve som minoritet i vårt samfunn og hvilket krav det stiller
til myndigheter når samfunnet er sammensatt av mange etniske grupper.
En ombudsordning vil på dette område skape en bevissthet både hos myndigheter
og blant befolkningen.
Minoritetsgruppene
skal ikke bare få adgang til positiv deltakelse i samfunnslivet og velferdsgodene
som majoritetsbefolkningen, men også ha like adgang til makt, ressurser
og innflytelse. Etniske minoriteter må ha større muligheter til å påvirke
samfunnsutviklingen og delta i beslutningsprosesser. At etniske minoriteter
er representert i beslutningsprosesser på alle nivåer har også stor
betydning for å skape forbilder blant minoritetsgruppene og for å bryte
de stereotype bildene av minoriteter blant majoritetsbefolkningen.
Likeverd og likestilling
må bli nøkkelbegreper på alle samfunnsarenaer og nivåer. Dette er første
forutsetning, hvis etniske minoriteter i Norge skal oppnå levevilkår
og livsbetingelser som er i samsvar med den øvrige befolkningen. I motsatt
fall må vi være forberedt på at sosioøkonomiske forskjeller som har
i seg etnisk dimensjon vil øke i betydelig grad og ramme hele samfunnet.
Økt marginalisering, fattigdom, utestenging, diskvalifisering og diskriminering
av bestemte grupper innebærer misnøye og på sikt en svekkelse av demokratiet.
For å unngå en negativ
utvikling og for at Norge skal gjøre alvor av alle konvensjoner som
er nevnt ovenfor innebærer det helhetlig endring av politikk og praksis.
Etnisk likeverd og likestilling kan oppnås gjennom å åpne muligheter
for deltakelse. Dette krever en annen politisk, holdningsmessig og lovmessig
innsats. For å fremme etnisk likverd og arbeide mot etnisk diskriminering
trengs det å arbeide parallelt og konkret med å utarbeide:
en omfattende
lovgivning mot rasisme og etnisk diskriminering
en lovgivning
som aktivt fremmer etnisk likestilling på alle nivåer i samfunnet.
I dag er lovgivning
mot rasisme og etnisk diskriminering spredt i fire forskjellige paragrafer
i straffeloven. Videre er det mange former for overgrep og utestengelse
på grunn av etnisk opprinnelse som eksisterende lover ikke kan anvendes
mot. Vi vet at dagens lovgivning i praksis ikke fungerer med hensyn
til å sikre rettsfølelse blant de nye etniske minoritetene. Derfor er
det nødvendig å ha en omfattende lovgivning mot etnisk diskriminering
og en instans som aktiv kontrollerer at lovgivning ikke brytes samt
at den arbeider for å fremme likestilling. Med dette er man på offensiv
mot etnisk diskriminering samtidig som man helt klart gjennom holdning
og handling viser hva som er akseptabel. Minoritetenes muligheter eller
direkte deltakelse på alle nivåer og planer i samfunnet er både et mål
og et tegn på reell likestilling. Begge typer av lovgivning følges opp
av et ombud - minoritetsombud, som får følgende todelt like viktige
oppgaver:
Identifisere og
forebygge diskriminering på alle nivåer i samfunnet. Målet må være
at diskriminering på etnisk grunnlag ikke lenger får aksept i samfunnet.
Aktiv fremme etnisk
likeverd og likestilling. Målet må være å unngå at nye minoriteter
også i fremtiden blir annen rangs borgere og således utestengt fra
samfunnet.
Etnisk likestilling
betyr at minoriteter deltar i samfunnslivet på lik linje med den øvrige
befolkningen. Det innebærer at de får mulighet for å kunne anvende deres
kunnskaper, kompetanse og erfaringer. Etnisk likestilling handler om
å se bort fra hudfarge, navn og aksent på arbeids- og boligmarkedet,
i skole, utdannings- og forskningsverden, i organisasjoner og i politikken.
Etnisk likestilling handler også om å kunne tenke nytt, nye muligheter
og differensierte måter å løse problemer på.
Arbeidet for likestilling
i vårt fleretnisk samfunn må handle om å gjøre demokratiet tilgjengelig
for alle. Det handler også om prioriteringer og vilje til å dele goder
og byrder på et rettferdig grunnlag.
Likestilling er
en kontinuerlig og gjensidig prosess. Minoritetsombudet er ikke et mål,
men et middel for å oppnå større likestilling for minoriteter. Vi har
ikke råd til å slå oss til ro med en skjev fordeling av makt, ressurser
og posisjoner mellom majoritet og minoriteter, mellom menn og kvinner
eller mellom fagrede og hvite. Derfor må vi kreve at det lages en samlet
likestillingslov for etniske minoriteter i Norge. Det er ikke for sent
ennå men det er ikke lenge igjen.
7.2. Mandat og
organisering av ombudet
Vi mener at minoritetsombud
bør ha mandat (rett og plikt) til å:
aktiv arbeide
både generelt og spesielt for å fremme etnisk likestilling i samfunnet,
f.eks. gjennom utredninger, handlingsplaner, holdningsskapende reklamer
og kampanjer etc.
arbeide for at
institusjoner, organisasjoner, grupper eller individer påtales i tilfeller
som kommer inn under lovgivning mot rasisme og etnisk diskriminering.
Hensikten med arbeide må være at det blir enklere at de "skyldige"
domfelles.
sørge at politiske
signaler og vedtak med hensyn til bekjempelse av rasisme og etnisk
diskriminering blir fulgt opp både av det offentlige og private.
undersøke konkrete
diskrimineringssaker og hjelpe ofrene til å føre saker i rettssystemet.
utvikle framgangsmåter
for å kunne identifisere etnisk diskriminering på alle nivåer i samfunnet.
i samarbeid med
partier, departementer, organisasjoner, etater, bedrifter og enkeltpersoner
arbeide for å fremme etnisk likestilling i alle deler av samfunnsliv.
arbeide for at
lovgivning mot etnisk diskriminering er så konkret utformet at den
kan anvendes mot alle typer av etnisk diskriminering innen alle deler
av det private og offentlige Norge.
være et tilsynsorgan
som kontrollerer at norsk lovgivning oppfyller intensjoner i FNs konvensjoner
med hensyn til likestilling i majoritets- minoritetsperspektiv.
gi årlig rapport
til Stortinget om minoritetenes situasjonen i sin helhet.
Et ombud uten et
organ under seg og som ikke har adgang til å ta opp enkeltsaker, undersøke
eller kontrollere eller sanksjonere vil ha liten betydning for de som
utsettes for rasisme og diskriminering (Vi har f.eks. arbeidstilsynet
og helsetilsynet som har både kontroll og sanksjonsmuligheter). Videre
vil en slik ombudsordning ikke ha noen praktisk betydning hva angår
arbeidet for å fremme etnisk likestilling i samfunnet.
Vi foreslår derfor
at en ombudsordning etter mønster fra Sverige med et organ under seg
etter mønster fra England, "Commision for Racial Equality" (RCE), er
mer hensiktsmessig for Norge. Vi trenger en ombudsordning som jobber
både generelt med utredninger og med enkelt saker, som samarbeider med
organisasjoner og bedrifter for å fremme etnisk likestilling, som har
adgang til å undersøke konkrete diskrimineringssaker og hjelper ofrene
til å reise sakene i rettssystemet, samt rådgivning overfor forvaltningen.
Som en kombinasjon
av ordninger i England og Sverige ser vi oss ombudsordningen organisert
på følgende måte
OMBUDSMAN
Avd.
juridiske spørsmål
- Klager
- rådgivning overfor
private og offentlige
Avd.
helse- og sosiale saker
Avd.
skole og utdanning
- Grunnskole
- Videregående
- Voksenopplæring
Avd.
arbeid og opplæring
- Kompetanse- utvikling
- Tiltak i offentlige
og private sektor
Avd.
forskning og informasjon
- Forskning
- Kontakt med org.
- Holdnings-kampanjer/reklame
Alle avdelinger
må få egne ledere som kan fungere som tilsammen utgjør et team med ulik
faglig kompetanse. Det er en slik mandat og organ som minoritetsombudet
må ha, hvis ideen om opprettelsen av minoritetsombud i det hele tatt
skal ha noen betydning med hensyn til arbeidet mot rasisme og diskriminering
og arbeidet for etnisk likestilling i samfunnet vårt.
De forskjellige
avdelingenes gjøremål må utvikles i samsvar med intensjonene bak opprettelsen
av minoritetsombud. Vi er full klar over at det fra å utrede spørsmålet
om minoritetsombud til å etablere ordning vil være en krevende prosess.
Men helt nødvendig for at politiske organer og forvaltningen gjennom
denne prosessen lærer å forholde seg til ombudet.
Bakgrunns- og
referanseliste
Addal-Jeboah, K.Byrkje,
E.B.Dyvi, R.Inkoom og T.Johansen. (1991). Tør vi satse på en innvandrer.
En intervju i 13 norske eksportbedrifter. Prosjektforum for arbeidsstudier.
Annual report of the Commission for Racial Equality, 1993. England.
Ansari Atta. (1996). "Hva ønsker vi å se - skog eller trær". I. SAMORA
nr. 1/1996.
Ansari Atta. (1996). "Svart arbeid og fattigdom - Arbeidsledighet blant
etnisk minoriteter". I: Arbeiderbladet 25/8-96. Bada Amira, Jane Skifte
& Eric Tinor-Centi (1996). Etnisk ligestilling til forskel. Dokumentations-
og rådgivningscenteret om racediskrimination (DRC), Danmark.
Fonseca Quintino A. (1996). Likestillingstankens ofre - Innvandrerakademikere
har mistet troen på det norske systemet. I: Aftenposten 21/6-96, Oslo.
Johnsen, Øyvind (1996). Gode Nordmenn. Cappelen, Oslo.
Karagöz Mehmet & Svein A. Ruud. (1996). Som kvinnene, så innvandrere
- Positiv forskjellsbehandling mot negativ utsiling. I: Arbeiderbladet
12/4-96, Oslo.
Larsen. Knut Arild. (1996) Arbeidskraft - og kompetanseregnskap for
Oslo og Akershus 1995. KS og ECON, Rapport 129/95.
Qureshi, Naushad A. (1989): Vi trenger et minoritetsombud! Intervju
i: Sosial Trygd nr. 5/89.
Qureshi, Naushad A. (1996): "Er hudfargen en viktig kvalifikasjon på
arbeidsmarkedet?". I: SAMORA nr. 4/96. Qureshi, Naushad A. (1996): "Legg
ned kontaktutvalget!". I: NY Tid uke 40/96.
Qureshi, Naushad A. & Atta Ansari (1996): "Politiske realiteter og etniske
minoriteter". I: Morgenbladet 18.oktober 1996.
Qureshi, Naushad A. & Atta Ansari (1996): "Politiske partier nekter
å oppfatte "innvandrerpolitikere" som individer." I: Karavane nr. 9.oktober.
Qureshi, Naushad A. & Atta Ansari (1996): "Ja til innvandringsregnskap".
Kronikk i Klassekampen 5.11.96.
Qureshi, Naushad A. & Atta Ansari (1996): "Bruk av innvandringsregnskap".
Kronikk i Klassekampen 6.11.96.
Skjeie Hege. (1982). Likestillingsloven som beslutningsprosess. Hovedoppgave,
Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo.
Skjeie Hege. (1986). Likestillingspolitikk som personalpolitikk. - Om
kvotering ved ansettelser i staten. I: Tidsskrift for samfunnsforskning
nr. 1/1986. Universitetsforlaget.
Stortingsproposisjon. nr. 122: (1980-81). Handlingsplanen for likestilling,
med særlig vekt på å bedre kvinnens stilling i utdanning og arbeidsliv.
Stortingsproposisjon nr. 1: (1988-89). Om innvandringspolitikk.
Vedlegg:
1. Utklipp fra "Sosial
trygd"
2. Programmet for
høringen om minoritetsombud
3. Referatet fra
høringen.
