HØRINGSUTTALELSE
I FORHOLD TIL RAPPORT ”FOREBYGGING AV
RASISME OG DISKRIMINERING I POLITI- OG LENSMANNSETATEN”
Av OMOD – Desember
2001
OMOD ønsker med
dette å avgi høring i forhold til ovennevnte rapport. Vi ønsker innledningsvis
å si at vi mener dette er en god rapport, som kommer med svært viktige
forslag til endring i forhold til dagens ordninger. Vi ønsker å berømme
gruppen som på svært kort tid har kommet frem til spennende resultater.
Når dette er sagt har vi likevel en del punkter vi ønsker å kommentere,
både i forhold til det som er skrevet, men også i forhold til det vi
mener burde kommet frem som ikke står nevnt.
1. Sammensetning
av gruppen:
Gruppen skal se
på forebygging av rasisme og diskriminering i politietaten. Gruppen
består utelukkende av personer med tilknytning til politietaten –
ingen av dem har minoritetsbakgrunn. Dette er betenkelig særlig fordi
rapporten omhandler et område som har så stor betydning. Mye av kunnskapen
vi har i dag i Norge har vi fra England, og vi hadde ikke hatt denne
kunnskapen uten at man der hadde hatt representasjon av personer med
minoritetsbakgrunn, både innefra og utenfra etaten. Vi tillater oss
å si at vi anser det som arrogant å tro at alle svarene ligger i ens
eget hus – man må tore å se utover.
Det er mange kvalifiserte
personer i Norge. Når dette er sagt ønsker vi å tilføye at OMOD ikke
betviler at gruppens medlemmer er kompetente – heller ikke deres motiver
– summa summarum ser vi som sagt dette som en svært god rapport, men
det er ikke ikke poenget. Poenget er at man i utvalg kan få inn nye
vinklinger – man ser med andre øyne – og man får en viktig intern
diskusjon før publisering. I Norge er det for lengst etablert at man
ønsker kvinne og ungdomsrepresentasjon – så også bør det være med
minoritetsrepresentasjon. Man hadde ikke utarbeidet en rapport om
bedrede forhold i politietaten i forhold til saker relatert til kvinner,
uten at det hadde vært kvinner representert i utvalget
2. Definisjoner:
Rapporten bruker
ordet fremmedkulturelle, som er et ord som ble innført av grupperinger
langt til høyre i norsk politikk. Det er et svært negativt ladet begrep
som man bør tilstrebe å få ut av offentlige norske dokumenter.
OMOD er svært
positiv til at den engelske definisjonen av rasisme også kan innføres
her i landet, det at opplevd rasisme defineres som rasisme.
3. Saker henlegges
Under pkt 3.4.
kommer utvalget med en viktig kommentar i forhold til saker anmeldt
til SEFO der de aller fleste sakene henlegges. Utvalget skriver som
begrunnelse: ” Dette kan ha sammenheng med
at SEFO i hovedsak vurderer straffbarheten i henhold til strl §325,
hvor bevistemaet i utgangspunktet vil være om tjenestemannen utenfor
all rimelig og fornuftig tvil har vist grov uforstand eller utilbørlig
oppførsel. Det er derfor grunn til å tro at mange av de henlagte sakene
befinner seg i gråsonen mellom den profesjonelle og korrekte opptreden
og adferd som anses for straffbar”. Dette er en viktig
poengtering. Vi vil komme tilbake til dette senere – det viktige i
at man i en kontrollsituasjon opptrer høflig overfor den som blir
kontrollert.
Vi stiller oss
bak arbeidsgruppens oppfatning av at lovverket er utilstrekkelig.
Vi viser imidlertid til omfattende korrespondanse på dette området
tidligere og ser derfor ikke behov for å gå nærmere inn på dette nå.
Vi avventer Holgersen-utvalgets innstilling på dette området. Imidlertid
mottar politiet anmeldelser fra personer med minoritetsbakgrunn på
andre områder enn diskrimineringssaker. OMOD har fått henvendelser
som tyder på at det kan gjøres mye i forhold til servicen også på
saker som minoritetspersoner anmelder som ikke går på diskriminering.
Det er viktig når man kommer i en fortvilet situasjon for å søke bistand
hos politiet at man blir høflig møtt – dette gjelder uansett hvilken
bakgrunn man har.
Vi er enig i at
påstander om at anmeldelser nektes mottatt av politiet ikke enkelt
lar seg undersøke, men det er ikke det samme som at det
ikke lar seg undersøke. Det burde være mulig å foreta undersøkelser
blant personer med minoritetsbakgrunn – både kvantitative og kvalitative,
om deres oppfatning av politiet som serviceetat. Vi foreslår at dette
gjøres, så fort som overhodet mulig. Om dette blir gjort eller ikke
er i stor grad et prioriteringsspørsmål, og vi ber om at det blir
prioritert.
Vi merker oss
at utvalget i samme forbindelse har en svært viktig betraktning –
at det som oppleves som hensiktsmessig av politiet, som å be en anmelder
om å komme tilbake neste dag, vil kunne ”bidra
til å skape et inntrykk av forskjellsbehandling og nedvurdering som
politiet bør ta alvorlig”.
Dette er svært viktig – det å se på rutiner, slik at det som er ment
vel ikke blir oppfattet som motvilje og dermed skaper problemsituasjoner.
Vi vil her poengtere at det ofte er summen av negative erfaringer
som oppleves frustrerende, og at de positive møtene derfor blir så
viktige, også i forhold til hva man meddeler kjente.
4. Politiets
mange roller:
I forbindelse
med politiets mange roller: OMOD har tidligere tatt til orde for at
flere av de oppgavene som i dag sorterer under politiet bør flyttes.
Dette finnes det korrespondanse på, og vi ser ikke grunn til å gjenta
alt. En del oppgaver som vi sorterer under politiet, men som blir
utført av sivile, vil i England være tatt ut av politihuset. Det at
man må vente i kø ved politihuset i flere timer bare for å få utlever
søknadskjema om statsborgerskap er et eksempel på noe OMOD mener er
unødvendig.
Politiets rolle
som ordensmakt og serviceyter er viktige, og i forhold til minoritetsbefolkningen
er kanskje den siste særdeles viktig. Måten man utfører serviceoppgaven
på vil på lang sikt, ha stor betydning for eksempel i forhold til
en ønsket rekruttering til politihøyskolen.
Vi merker oss
at utvalget betegner utlendingsloven som ”diskriminerende i seg selv”,
og ser det dilemmaet som i den forbindelse tegnes opp. Vi ser frem
til en gjennomgang av denne loven, som etter planen skal være fredig
i år 2003.
5. Tillitsskapende
arbeid _ Forslag om å se på IAG - ordningen
Under pkt 4.2.3.
nevnes tillitsskapende arbeid. OMOD har blandede erfaringer med dette,
Vi har ofte fått løfte om at vi skal ha jevnlige møter med politiet,
men har til nå ikke god erfaring med at møter er kommet i stand uten
at det er vi som har bedt om det, og gjort mye for å få dette til.
Vi vet at dette er erfaringer vi deler med mange andre. For at det
tillitsskapende arbeidet skal komme i gang er det viktig med en gjensidighet.
OMOD foreslår derfor at man i Norge ser på det man nå har startet
i england – Independent Advisory Groups som nevnt på s. 25 i rapporten.
Etter Stephen
Lawrence – saken, og den etterfølgende Macpherson rapporten, har politiet
i England sett behovet for et tettere samarbeid med Ethnic minority
communities. På denne bakgrunnen er det opprettet flere såkalte Independent
Advisory Groups (IAG). Dette er rådgivningsgrupper som bistår politiet
i ulike saker, men også i forhold til strategiske spørsmål. Det som
er felles for gruppene er at de er sammensatt av noen av politiets
sterkeste kritikere.
Den første IAG'en
startet for ca. 2 år siden, og OMOD deltok, takket være midler fra
justisdepartementet, på en konferanse i London som presenterte ulike
grupper, og deres erfaringer. Flere av deltakerne kom fra politidistrikt
som enda ikke har opprettet slike grupper, og de kom for å få ideer
til hvordan de kan gjøre det i sitt distrikt. Andre deltakere var
medlemmer av IAG'er, og atter andre var politi i ulike stillinger
som har erfaring med samarbeid med IAG'er.
De ulike politidistriktene
har valgt ulike modeller for IAG'ene. Det har i alle tilfelle vært
viktig å nå såkalte ”hard to hear voices”. Det vil si ungdom, homofile,
minoriteter og til dels også eldre personer. Gruppene skal være uavhengige.
Det er svært viktig at medlemmene ikke blir oppfattet som informanter,
men som rådgivere ut fra sin kunnskap om ulike nabolag. Viktig er
det at gruppene skal ha reell innflytelse, og at de er partnere ikke
bare rådgivere. Gruppene skal være aktivt deltakende, og det de sier
skal taes til etterretning.
Man mener at dette
har bidratt til at man ser tendenser til at politiet har fått en annen
bevissthet, noe som blant annet har ført til at man i London har langt
færre kontroller, men samtidig har flere treff enn før. Likedan har
man på en ny måte fått oversikt over områder som før var så godt som
stengt.
Commisioner of
Police of the Metropolitan Police Sir John Stevens, poengterte gang
på gang hvor viktig dette samarbeidet er for politiet. Etter Stephen
Lawrens saken ble det klart at politiet trenger kunnskapen som personer
med etnisk minoritetsbakgrunn innehar. Han mente det var av avgjørende
betydning for i det hele tatt å kunne gjøre et godt politiarbeid.
Informasjonen er ikke av typen hvem som gjør hva, men hvordan man
på en bedre måte kan betjene minority communities. Politiet må opptre
som servicepartner ovenfor denne gruppen, og det gir resultater at
man bestreber seg på å gjøre dette. Stevens kalte IAG'ene for ”fundamental
to the policing of the 21. century”. Han vektla videre det nødvendige
i at politiet samarbeider med flere etater som sosialkontor og skole,
som rapporten også nevner som ett av flere viktige tiltak man må se
på i Norge. Konkret nevnte han at politiet hadde vært helt avhengige
av IAG'en i forhold til kommunikasjon med muslimske grupper etter
11. september. Han nevnte også flere eksempler på at politiet hadde
endret kampanjer eller arbeidsmåter etter at IAG'en hadde sett over
sakene og kommet med råd, og han poengterte sterkt at IAG'en nå er
et svært viktig redskap for The Metropolitan Police.
Det ble også fra
flere hold poengtert at et bedret politi i forhold til å betjene minoritetssamfunn
er et ledelsesansvar i politiet. Dette er viktig i forhold til flere
tiltak man arbeider med i England nå, men særlig i forhold til rådgivningsgruppene.
Gruppene er nedsatt etter et ønske fra øverste hold i Politiengland,
fordi man innså at man drev dårlig politiarbeid på grunn av manglende
kunnskap. Selv etter bare to år med denne ordningen ble det fremhevet
at man allerede har konkrete og målbare eksempler på at politiet har
fått svært mye igjen for dette, og at de ser IAG som en av grunnpilarene
i det fremtidige politiarbeidet.
6. Politiet som
forebyggende etat
Vi ser at politiet
har satt i gang tiltak rettet mot ungdom for å arbeide forebyggende
mot gjengkriminalitet. OMOD har lenge tatt til orde for at politiet
får mer midler og ressurser til forebyggende virksomhet. DETTE ER
SVÆRT VIKTIG Vi kan ikke understreke dette godt nok. Det er viktig
med en møtearena mellom politi og minoritet – og da særlig ungdom,
som har en positiv overtone. Alt for mange slike møter er i dag basert
på en eller annen form for mistanke.
Vi ber justisdepartementet
se på modeller fra bl.a. Rotterdam, der politiet har communityprosjekter
som involverer unge frivillige med minoritetsbakgrunn. Man har rekruttert
ressurspersoner utenfor politstyrken for å bistå i dette arbeidet.
Ungdom har sentraler på kjøpesentra og lignende hvor de ”går vakt”,
og har direkte link til politiet. Dette uten at de er informanter
til politiet. Vi ser også at EXIT prosjektet er nevnt i rapporten.
Nå skal vel dette også evalueres, men så vidt vi vet er det svært
få midler det er snakk om at de har mottatt. Vi etterlyser en vilje
til at området prioriteres med midler.
7. Dokumentasjonsordning:
Dokumentasjonsordning
i forbindelse med kontroll har OMOD tatt opp flere ganger, og det
burde vel kanskje være unødvendig å nevne dette ytterligere. Vi merker
oss at forslaget er oversendt POD, men igjen vil vi ta opp at det
da utelukkende blir en politisak å avgjøre hvorvidt dette skal innføres
eller ikke. OMOD vil fortsette å fremme forslaget politisk. Vi vil
også, i denne forbindelse, vise til statistikk og forskning fra England
og USA på området .
Vi ønsker å vise
til en artikkel som tar for seg ulike undersøkelser foretatt på initiativ
fra The Homeoffice, som ser på Stop og search og erfaringer med dette
i England ( Miller Bland and Quinton i: European Journal on Criminal
Policy and reasearch 9, 2001). Spesielt viser de til Miller et al.
2000, som intervjuet 100 politifolk, 55 personer som var stoppet (dybdeintervju),
12 diskusjonsgrupper med til sammen 104 personer, og observasjoner
(340 timer) av patruljearbeid. De ønsker spesielt svar på hvordan
Stop og search influerer på publikums tillit til politiet, samt finne
svar på hva som kan minimalisere de negative konsekvensene av dette
på communities og samtidig maksimere effektiviteten i arbeidet mot
kriminalitet.
Undersøkelsen
konkluderer med at alle spurte er for at man har kontrollordninger
– spørsmålet er ikke om man skal ha dette eller ikke, men hvordan
kontrollene utføres. Dette stemmer godt med det inntrykket OMOD har
av stemningen i Norge på feltet. Den store forskjellen mellom Norge
og England er at man i England har tallmateriale over stop and search,
så man kan faktisk gå inn og se på antall kontroller – hvem som stoppes
hvor og hvorfor. Det gjør at man ser at Panafrikanere stoppes oftest
– deretter asiatere og nederst hvite (engelske inndelinger). I Norge
har man ingenting å vise til – og man har derfor en situasjon der
ord blir stående mot ord. Svarte hevder de blir stoppet, politiet
hevder at de ikke kontrollerer svarte ut fra farge. Vi vet heller
ikke noe om treffprosenten. Videre vises det til Young Lifestyles
Survey, og vi siterer: ” In order to assess
whether searches appeared important in influencing perceptions of
the police, independently of other such factors, a logistic regression
modell was developed. The model controlled for a range of variables,
including age, ethnicity, social class, urbanisation, offending behaviour,
knowing people in trouble with police and victimisation. The model
confirms that searches were indeed assosiated with a lower confidence
in police, even after accounting for other relevant variables.
“ Man kan aldri stole helt på data, selv ikke etter at en regresjonsanalyse
har målt for ulike variabler på den avhengige. Det at man likevel
finner en så sterk korrelasjon bør være en inoikasjon på at tillitsforhold
er essensielt. Tillit har noe med hvordan man opplever en kontrollsituasjon.
Ved at kontrollen utføres profesjonelt – OG ikke etterfølges av det
som oppleves som unødvendig visitasjon er viktig for et godt forhold.
Vi legger ved
en tabell som viser misforhold i England mellom stopp og resultat,
og hvordan dette misforholdet har økt drastisk fra 1986 til 1999.
Det er dette vi må forhindre at skjer i Norge. Artikkelen konkluderer
med at ” Across a range of settings and situations
it appears that when searches are carried out more often, they tend
to be less efficient”. OG: “ It should be noted however, that high
rates of search do not necessarily lead to a low yield. As part
of the research it was observed that in situations where searches
are used in a targeted and intellegence-led way, for example as part
of a specific operation, high yields can still be achieved. However,
this may rely on strong public support and good intellegence from
the community”.
Når man undersøker
etter saker som er viktige for samfunnet vil publikum stille opp,
men tilsvarende, uten at kontroller utføres ordentlig vil man miste
støtten fra samfunnet som man er avhengige av for å kunne utføre godt
politiarbeid.
Hovedkonklusjonen
er at dersom man effektiviserer kontroll ved å gjøre den mer målrettet,
og ikke tilfeldig, vil dette betale seg i forhold til større treffprosent,
men også i forhold til et bedret forhold til et viktig publikum som
igjen vil kunne bedre andre deler av politiarbeid der man er avhengig
av deres støtte.
I England ser
man en klar endring i antall stopp etter Macphersonrapporten. Man
har nå på ledelsesnivå fått øynene opp for viktigheten av profesjonelt
utførte kontrolle kontroller, og dette er et tema som har vært mye
på dagsorden. Det siste året har antall kontroller gått ned mens treffprosenten
har gått opp.
Det er derfor
på tide at man i Norge ser alvorlig på de skadevirkningene kontroll
har. OMOD har lenge forsøkt å formidle det som minoriteter i Norge
opplever som svært belastende. Man kan ikke overføre forskning fra
ett land til et annet uten videre, men man kan i alle fall få noen
innspill fra det de har sett i England. OG: Så lenge man ikke har
noen data å vise til i Norge på dette området er vi prisgitt forskning
fra andre land. OMOD gjentar kravet om at man må publisere statistikk
på kontrollvirksomhet i Norge. Vi ser dette som en vinn-vinn situasjon
både for politiet og minoritetsbefolkningen. Politiet vil bli i stand
til å utføre en bedre tjeneste, mer effektivt, og minoriteter vil
kunne slippe å bli kontrollert uten at det foreligger en tilstrekkelig
begrunnelse for det. Man bør også se på hvordan kontroll foregår,
og DETTE ER VIKTIG: Man bør får opplæring og klare retningslinjer
slik at den betjent som kontrollerer gjør belastningen så liten som
mulig for den som kontrolleres.
I England har
man konseptet G.O.W.I.S.E :
Give Grounds
for search,
state the Object,
show Warrant card,
Identify yourself,
say where you are Stationed,
persons are Entiteled to copy of search record.
Om ikke denne
modellen benyttes, så mener OMOD som kjent at man må se på muligheter
for å få en kvittering, og som minstekrav forbedre rutinene ved dagens
kontroller.
8. Håndbok:
Vi merker oss
også at det er utarbeidet en håndbok for politiet og påtalemyndighet
for bekjempelse av rasistisk kriminalitet. Dette er i seg selv et
positivt tiltak, så lenge det blir fulgt opp, og også avhengig av
innhold. To innvendinger
1. Må ikke ende
opp som det som kan synes er skjedd med strategidokumentet ved Oslo
politidistrikt – dvs at svært mange ikke har hørt om dette dokumentet
– at det primært er kjent på ledelsesnivå
2. Ingen av
minoritetsorganisasjonene eller organisasjoner som arbeider på feltet
og som vet hvor skoen trykker og hvilke saker man møter problemer
med, er rådspurt så vidt vi vet. Dette burde vært gjort.
9. Grensekontroll:
Det er et vanskelig
område å kontrollere omfanget av – vi har henvendelser som tyder på
at folk kontrolleres. Blant annet har vi løpet av året har hatt hyppig
kontakt med svarte sørafrikanere som har kommet til Norge. De rapporterer
om ekstrakontroll. Vi har imidlertid ikke fått mulighet til å se nøye
på dette, men vil komme tilbake til det siden. ECRI sine uttalelser
fremdeles gyldige (om at system med å registrere hyppigheten av kontroller
ovenfor etniske minoriteter vil kunne avdekke omfanget av slike kontroller).
Vi ber derfor om at mulighet for dette utredes.
OMOD har i år
engasjert seg i arbeidet om å få tak i og spre opplysninger om Schengensamarbeidet.
Det er fremdeles for tidlig å uttale seg om konsekvenser, men vi kommer
tilbake til dette. Det vi ser ved grensen er at det fremdeles er problemer
med tolletaten, som ofte blir forvekslet med politiet. Andre årsaker
til at personer som har noe å klage over ikke gjør det, kan være at
man ikke vet hvorman skal klage, at man ikke tør å klage, at man tror
det ikke nytter å klage eller atman er så vant til å bli forskjellsbehandlet
at man forventer at det skal skje.
10. Rekruttering:
vedrørende å senke
kravene for å komme inn på politihøyskolen: Vi mener det er en totalt
irrelevant diskusjon. Det som er relevant å se på er at man må utvide
det man anerkjenner som kompetanse. Dersom en person har mulighet
til å kommunisere på flere språk, f.eks urdu og /eller arabisk – vil
ikke det være en kompetanse som bør taes med i betraktning i en søknadsprosess.
Man må nå våge
å tenke langsiktig , og bør se at politiets rykte har svært mye å
si: En positiv opplevelse gull verdt. Arbeidet med rekruttering vil
ta lang tid, og resultatet vil avhenge av politiets profesjonalisme
i forhold til mennesker med minoritetsbakgrunn. Man bør likevel vurdere
minoritetsbakgrunn som en tilleggskompetanse.
11. Kursing:
Det er ikke holdbart
at man har to – tre dagers kurs uten at man i det hele tatt tør å
vurdere å trekke personer med minoritetsbakgrunn inn i undervisningen.
Vi vil trekke frem som prisverdig at man i Oslo nå trener politifolk
som Mod-ledere. Men – man kan og se på resultatet av Rotterdamkonferansen
– policing for a multiethnic society – der man utarbeidet det såkalte
Rotterdamcharteret. Dette førte til at flere land deriblant Danmark
hadde ledere med politibakgrunn og minoritetsbakgrunn når de kurset
politifolk. De torte også å hente inn minoritetungdom med erfaringer
i møte med politi – torte en tøffere linje. Den nå nedleggingstruede
DRC har evalueringsrapporter fra kurset. Man kan dessuten se til England,
som utvalget nevner har de hatt besøk av Sam Johnson, som sammen med
sine kollegaer har stor erfaring fra kursing av politi på dette området.
12. Utestedsdiskriminering
Utested er et
område som vi kan lære av. Det Oslo politidistrikt her har gjort bør
videreføres til resten av landet Man har arbeidet aktivt og oppsøkende
for å finne informajson. Samtidig ser vi hvordan det at de har gjort
dette gir anerkjennelse blant minoriteter. Det er også bra for organisasjoner
å ha de gode eksempler å vise til.
TILTAKENE UTVALGET
FORESLÅR:
Vi kjenner ikke
kursopplegget fra Skottland godt nok til å vurdere det. Uansett er
det ikke godt nok med 3 dagers kurs – man må ha en kontinuerlig kompetanseoppgradering.
Vi slutter oss
til det viktige i at politiet må samarbeide med andre offentlige organer
som skole, barnevern og sosialetat. Dette med communitytenking vil
være av stor betydning fremover. På en konferanse i England der man
så på England etter Macphersomrapporten ble dette trukket frem (OMOD
var tilstede på denne under studieturen som nevnt tidligere da vi
fikk støtte av justis) Dcc Matt Bagott fra West Midlands Police la
stor vekt på den fornyelsesprosessen de har gjennomgått, og hans erfaringer
anser vi som så viktige at vi nevner dem her. . For det første er
man blitt oppmerksom på det fundamentalt nødvendige i å jobbe direkte
mot belastede boområder. 57.3% av Birminghams etniske minoriteter
bor i 7 såkalte wards, som er definert som problemområder. For å løse
problemer knyttet til dette, og ha mulighet til å arbeide forebyggende,
men også som en serviceetat for borgere i disse områdene har man sett
nødvendigheten av å se på Partnerskap, og da snakker man om virkelig,
reelt partnerskap med innbyggerne i disse områdene. Man har måttet
se nærmere på hvordan man oppfører seg rent politimessig, man må arbeide
prosessorientert og oppnå publikums tillit. Alle disse henger sammen,
med de tre første som en forutsetning for det siste. Samtidig er det
essensielt for godt partnerskap at man viser seg en tillit verdig.
Man må identifisere
områder som er spesielt utsatt for kriminalitet, klargjøre hvor ofrene
for kriminalitet holder til , og sette inn støtet i disse områdene.
Han kom ofte tilbake til at en av de viktigste oppgavene den siste
tiden har vært å utfordre Status quo. Det at ”det har alltid vært
slik” var ikke holdbart lenger. Man har derfor gjort en innsats for
å knytte kontakt særlig med ungdom, men også andre sårbare grupper.
Politistilen innebærer
viktige spørsmål, men det viktigste han pekte på var at politifolkene
må få eierskap til personer og områder. Hver betjent har derfor fått
sitt eget område som er ”deres”. Man har nå 64 nabolagsgrupper, og
hver betjent har sitt område innenfor dette igjen. Dette eierskapet
mener Baggot, er med på å ansvarliggjøre politifolk, noe som igjen
virker inn på at de har et ønske om å gjøre en best mulig jobb.
Det viktige med
dette er at man mener at man har målbare resultater. Man har sett
en nedgang i antall tyverier, og man mener å ha økt tilliten i forhold
til lokalsamfunnene. Blant annet har man nå sett at rasistiske tilfeller
rapporteres. Hovedkonklusjonen til Baggott er: Politiet får bedre
resultater ved at de på en helt annen måte enn før har fått kjennskap
til lokalsamfunnene. Det har tatt tid – i overkant av fem år før man
har sett de resultatene man nå har. Man har nå en tilfredshetsrate
i lokalsamfunnene på over 80% i forhold til politiets arbeid.
Journalføring
er viktig, som utvalget nevner. Det at man får mer tilgjengelig statistikk
bør være en hastesak for politiet.
Like mye som man
har opplæring, så må man ha sanksjonsmuligheter overfor politibetjenter
som ikke behander personer med den respekt som situasjonen tilsier.
Man kan trene og ha regler, men man må også ha konkrete sanksjonsmuligheter
når regler brytes.
Handlingsplaner
er viktig – men like viktig er at de når frem til de som skal se dem.
Det må sikres at dette prioriteres. Der er viktig at temaet settes
på dagsorden, noe som ikke har vært tilfelle til nå i mange distrikt.
Det handler om vilje – og dette må forankres på ledernivå.
Gruppen beskriver
at de ut fra begrensede ressurser samt tidsrammen som stod til disposisjon
valgte å ikke gå inn i en diskusjon om hvor utstrakt diskrimineringsproblemet
er i politietaten. Ser man behov for forskning på dette området? Det
er skrevet svært lite på området, sett i forhold til hvor viktig temaet
er. Det er enda ikke skrevet en forskningsrapport om dette temaet
– temaet blir nevnt i forbindelse med andre forskningsprosjekter (
bl.a Finstad politiblikk) OMOD foreslår at forskning iverksettes snarest.
Konklusjon:
Som
en konklusjon støtter OMOD de fleste av tiltakene, men tar til orde
for mer forskning på forhold politi /minoritet, bedre statistikkføring
og mulighet for dette, mer midler til forebyggende arbeid, mer fokus
rundt communitytenking og politisamarbeid med andre etater, se på
muligheten for å opprette grupper etter modell av AIG'ene, samt at
vi fortsatt mener at en kvitteringsordning er viktig. Vedrørende kursing
av politifolk er det viktig at minoritetspersoner er med på å forme
dette som man har gjort i andre europeiske land, og også at 2-3 dagers
kurs følges opp i etterkant. Videre må man se nærmere på politiets
rolle som serviceetat overfor en stadig voksende befolkningsgruppe
med minoritetsbakgrunn, noe som innebærer en gjennomgang av politiets
mange roller, og man må se på om noen av politiets funksjoner kan
overføres andre etater.
