Høringsuttalelse
fra OMOD
vedr.
høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet om
Forslag
til endringer i ekteskapsloven om inngåelse og oppløsning av ekteskap
1. Innledning
OMOD takker herved
for anledningen til å avgi høringsuttalelse i denne saken. Det er et
stort behov for effektiv forebygging og innsats mot tvangsekteskap,
og OMOD vil gjerne bidra til dette arbeid. OMOD ser det imidlertid også
som viktig at tiltakene er mest mulig målrettede og innebærer færrest
mulige innskrenkinger i rettighetene til personer som ikke har med tvangsekteskap
å gjøre. OMOD har tidligere skissert overfor regjeringen hvordan vi
mener dette kan gjøres.
I nedenstående høringsuttalelse
tar OMOD i fortløpende rekkefølge stilling til lovendringsforslagene
som er fremmet i høringsnotatet i BFD. Med visse betenkeligheter finner
OMOD å kunne støtte forslaget om offentlig prøving av ekteskapsvilkår
som fremsettes i kapitel tre. Forslagene i kapitel seks og syv støtter
OMOD også. Forslaget om søksmålskompetanse til fylkesmannen i saker
om ekteskaper gyldighet som er fremmet i kapitel fire, kan OMOD derimot
ikke støtte. OMOD kan heller ikke støtte forslaget i kapitel fem om
at fylkes mannen skal få adgang til å erklære ugyldig ekteskaper hvor
ektefellene legger frem en felles erklæring.
2. Offentlig
prøving av ekteskapsvilkår.
Forslag:
I høringsnotatets
kapitel 3 foreslås det at det offentlige overtar prøvingen av de materielle
ekteskapsvilkår. Etter ekteskapet har blitt forhåndsgodkjent vil vielsen
imidlertid skje etter de samme regler som i dag. Det vi si at ektefellene
fortsatt kan gjennomføre ekteskapsseremonien hos en godkjent prest eller
forstander for et trossamfunn. Offentlig ekteskapsprøving foreslås gjennomført
av enten folkeregistrene, domstolene (notarius publicus) eller delt
slik at borgerlig ekteskap fremdeles prøves av notarius publicus og
øvrige ekteskap av folkeregistrene. Fylkesmennene foreslås som klageinstans.
Kommentar:
Forslaget
virker umiddelbart som et rimelig tiltak som kan forebygge at tvangs-
og bigamiekteskap inngåes i Norge. OMOD er imidlertid meget interessert
i en dialog om hvilken fremgangsmåte som den offentlige godkjenningsmyndighet
skal anvende for å avdekke tvangsekteskap. Her må hensynet til vern
mot tvangsekteskap veies opp mot andre hensyn bl.a. retten til respekt
for privatliv og familieliv er konvensjonsbeskyttet etter Den europeiske
menneskerettskonvensjon (EMK) art. 8 og FN konvensjonen om sivile og
politiske rettigheter (SP) art. 17. Innskrenkninger i disse rettighetene
kan bare skje dersom det er saklig nødvendig og virkningene av inngrepet
står i et rimelig forhold til målet som oppnås. Innskrenkninger i retten
til respekt for privatliv og familieliv kan dessuten ikke skje på en
måte som er diskriminerende, jf. EMK art. 14 og SP art. 2 og 26. EMK
og SP gjelder for øvrig som norsk lov, jf. Menneskerettsloven § 2.
OMOD forutser imidlertid
at effekten av offentlig prøving ikke vil bli stor ettersom hovedparten
av de potensielle tvangsekteskapene inngåes i utlandet, og norske myndigheter
ikke vil ha mulighet til å prøve vilkårene for disse ekteskap.
Som det fremgår
av høringsnotatet s. 9 vil offentlig prøving av ekteskapsvilkårene imidlertid
bety en skjerpet kontroll med vilkåret om at brudefolkene må ha lovlig
opphold i Norge på vielsestidspunktet, jf. ekteskapsloven § 5. Dette
er ikke et tiltak mot tvangsekteskap, men et utlendingspolitisk tiltak
som har til formål å forhindre at utlendinger kan få familiegjenforening
ved å inngå ekteskap uten oppholdstillatelse. I dag er dette mulig,
ettersom manglende oppholdstillatelse ikke gir norske myndigheter grunnlag
for å oppløse ekteskap som ellers er inngått etter reglene. Selv om
slike ekteskap er ytterst sjeldne, bl.a. ifølge høringsnotatet, er OMOD
oppmerksom på at det har kommet krav fra politikerside om å forhindre
deres inngåelse, jf. Dagsavisen 29. juni s. 9.
Retten til å inngå
ekteskap med en person etter eget valg er beskyttet etter EMK art. 12.
Den er også beskyttet i SP art. 23, som for øvrig også beskytter mot
tvangsekteskap. Artiklene har ingen unntaksbestemmelser, hvilket gir
retten til å inngå ekteskap et svært høyt beskyttelsesnivå og understreker
at det er snakk om en svært fundamental rettighet. FNs flyktningkonvensjon
inneholder også en særlig beskyttelse av retten til å inngå ekteskap.
Innvandringspolitiske
hensyn gjør imidlertid at retten til fritt å inngå ekteskap i Norge
allerede er betydelig innskrenket for utlendinger og deres norske ektefeller.
OMOD er derfor sterkt kritisk til tiltak som kan føre til ytterligere
innskrenkninger i den generelle retten til å inngå ekteskap. Dette gjelder
spesielt utlendingspolitiske tiltak som ikke er begrunnet i andre hensyn,
enn ønsket om å regulere innvandringen til landet. Rene innvandringspolitiske
hensyn skal i utgangspunktet ikke gi anledning til å innskrenke retten
til å inngå ekteskap etter konvensjonene. Etter OMODs oppfattelse innebærer
innsatsen mot tvangsekteskap heller ikke noe saklig behov for innskrenkninger
i retten for de mange til å inngå frivillige ekteskap. Dette har vi
også tidligere uttrykt overfor regjeringen.
For OMOD er det
et viktig premiss at offentlig prøving ikke for fremtiden vil kunne
få diskriminerende virkninger overfor utlendinger som ønsker å inngå
ekteskap i Norge. Vi frykter for eksempel at dette kan skje hvis stortinget
velger å vedta forslagene om landtilknytningsregel, 24-års regel osv.
som FrP lanserte i et dokument 8 forslag vinteren 2002. Disse forslag
vil etter OMODs oppfattelse krenke fundamentale konvensjonssikrete rettigheter.
Dette gjelder ikke minst retten til å inngå ekteskap med en person etter
eget valg som er beskyttet etter EMK art. 12 og SP art. 23.
Et positivt trekk
ved forslaget om offentlig prøving av de formelle ekteskapsvilkår vil
være at tros- og livssynsamfunn blir frigjort fra en offentlig pålagt
plikt som det er arbeidskrevende å utføre. Det er uten tvil mange som
gjerne vil slippe å forestå ekteskapsprøvningen på grunn av ansvaret
og belastningen det innebærer. Dette er sikkert en del av bakgrunnen
for at Islamsk råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn, ifølge
høringsnotatet s. 7, i tidligere høringsuttalelser har stilt seg positive
til at det offentlige overtar prøving av ekteskapsvilkår.
Etter en total avveining
finner OMOD å kunne støtte forslaget om offentlig prøving. OMOD er imidlertid
sterkt imot innskrenkninger i retten til å inngå ekteskap og er innstilt
på å klage til internasjonale overvåkningsorganer dersom offentlig prøving
praktiseres på en konvensjonskrenkende måte. OMOD har ikke funnet å
kunne prioritere hvilken instans som skal forestå offentlig ekteskapsprøvelse.
Det viktigste blir skikkelig opplæring og regelverk.
3. Gjeninnføring
av fylkesmannens adgang til å reise sak om ekteskapers gyldighet.
Forslag:
I høringsnotatets kapitel 4 foreslås det at ekteskapsloven får ny §
16 som skal lyde:
Fylkesmannen kan reise sak for å få dom for
at et ekteskap består eller ikke består.
Dette vil i tilfelle
være en gjeninnførelse av en bestemmelse som ble fjernet i 1991. Etter
dagens lovgivning har bare partene i et ekteskap anledning til å reise
sak om et ekteskaps gyldighet.
BFD kommer til at
bare fylkesmannen skal ha adgang til å reise sak, men skriver at ”det
også vil være mulig for andre offentlige instanser å be fylkesmannen
vurdere å reise sak” , jf. høringsnotatet s. 9. Det fremholdes imidlertid
at ”denne adgangen er bare ment å bli benyttet unntaksvis for å få avklart
prinsipielle saker”.
Forslaget om å gi
fylkesmannen søksmålskompetanse begrunnes med at ”det kan være til hjelp
for en part som mener at det foreligger tvangsekteskap, men som føler
det som en stor belastning å gå til sak selv”. Det diskuteres imidlertid
også i høringsnotatet om ”det skal være mulig for andre – og i tilfelle
hvem – (å) gi fylkesmannen informasjon om at det foreligger et tvangsekteskap”,
jf. høringsnotatet s. 19. Dette er et spørsmål som BFD legger opp til
at høringsrunden skal være med på å avgjøre.
Kommentar
OMOD vil absolutt
fraråde at andre enn ektefellene selv gis anledning til å anlegge et
søksmål vedr. gyldigheten av ekteskap. OMOD ser ingen fordele med å
gi fylkesmannen søksmålskompetanse som ikke kan oppnås på annen måte.
Gjennom gratisrettshjelp og rådgivning kan personer som er utsatt for
tvangsekteskap, oppnå det samme uten at de. Til gjengjeld slipper risikerer
de ikke å miste kontrollen over egen sak.
Fylkesmannens søksmålskompetanse
vil heller ikke kunne misbrukes til å fremme utidige utlendingspolitiske
formål som enten ikke har med tvangsekteskap å gjøre eller som kan påvirke
fylkesmannens saksbehandling til å ta andre hensyn under saksbehandlingen
som strider mot ønskene til de personer som henvender seg.
OMOD er sterkt kritisk
til at forslaget fra BFD åpner mulighet for at fylkesmannen kan samarbeide
med andre etater bl.a. UDI og søke ekteskap annullert på andre grunnlag
enn tvang, for eksempel etter bestemmelser i utlendingsloven. I høringsnotatet
nevner BFD muligheten for at fylkesmannens søksmålskompetanse begrenses
”til bare å gjelde i forhold til tvangsekteskap, ved å utvide ekteskapsloven
§ 16 tredje ledd til også å gjelde fylkesmannen”, jf s. 19. Søksmålskompetansen
som BFD vil gi til fylkesmannen i andre saker en tvangsekteskap ligner
mest av alt på et skjult utlendingspolitiske tiltak som søkes fremmet
under falsk flagg. En slik sammenblanding med utlendingspolitikk er
skadelig for kampen mot tvangsekteskap, ikke bare når det gjelder generell
tillitt, men muligvis også fordi det vil få konkrete virkninger som
er uheldige for enkeltpersoner.
OMOD frykter bl.a.
at fylkesmannens søksmålskompetanse kan (mis)brukes til å annullere
ekteskap som er inngått frivillig, og som partene ønsker å fortsette,
på grunnlag som ikke har noe med tvangsekteskap å gjøre. Man kan for
eksempel ikke utelukke at UDI kan finne på å gjenåpne gamle ekteskapssaker
dersom de får opplysninger som tilsier at kravet om lovlig opphold i
Norge ikke var oppfylt da ekteskapet ble inngått. Slike saker har per
i dag ingen foreldelsesfrist, og UDI har tidligere hatt som praksis
å gjenåpne svært gamle asylsaker, jf. saken til Gholam familien og andre.
Dersom en slik praksis
skulle oppstå vil OMOD stille seg svært kritisk og ikke nøle med å bringe
relevante saker inn for internasjonale overvåkingsorganer dersom det
blir snakk om krenkelse av konvensjonssikrede rettigheter, herunder
retten til å inngå ekteskap med en person etter eget valg. Det er viktig
at virkningen av forslagene som fremmes i BFDs høringsnotat blir en
utvidelse og ikke en innskrenking av retten til å inngå frivillige ekteskap
blant etniske minoriteter.
For øvrig vil OMOD
også gjerne vite hva Datatilsynet har å si til et slikt samarbeid om
søksmål mellom etater som lovforslaget åpner for.
OMOD kan ikke se
at høringsnotatet konkretiserer hvilke fordeler en tvangsgiftet person
vil få ved at fylkesmannen får selvstendig søksmålskompetanse. En umiddelbar
risiko kan derimot være at saksbehandlere hos fylkesmannen ”overtar”
saken og gjennomfører den på en måte som er i motstrid med klientens
ønsker. En ekteskapsannullering kan ha potensielt store virkninger.
Dette gjelder ikke minst hvis den berører den ene ektefelles oppholdsgrunnlag
i Norge, og her kan man godt forestille seg at myndighetene tar hensyn
til andre enn bare klientenes interesser for eksempel utlendingspolitiske
føringer. Det er for eksempel ikke utenkelig at den ene ektefelle ønsker
å beskytte den andre mot risikoen for å miste oppholdstillatelsen. Vil
fylkesmannen under alle omstendigheter legge en slik sak død, eller
kan det tenkes at fylkesmannen viderefører den av eget tiltak.
En annen mulighet
er at selvstendig søksmålskompetanse hos fylkesmannen kan åpne for at
utenforstående tredjepersoner som gir opplysninger til fylkesmannen
kan få for stor innflytelse og sammen med fylkesmannen kan bidra til
å ta selvbestemmelsen fra de personer hvis interesser burde stå i sentrum.
For OMOD er det også et spørsmål om man i alle forhold kan utelukke
at fylkesmannen reiser sak om tvangsekteskap mot ektefellenes eget ønske.
Ut fra dette har
OMOD kommet til at det beste at ektefellene selv fremdeles bør være
de eneste som har adgang til å reise søksmål. I stedet bør man heller
satse på å styrke ektefellenes mulighet til å handle selvstendig ved
å gi dem støtte som de kan gjøre bruk av på egne premisser. OMOD har
tro på at et tilbud om gratis, uavhengig og spesialisert rådgivning
og rettshjelp vil virke bedre, nettopp fordi hovedpersonene selv kan
bevare den fulle styring og uavhengighet i forhold til myndighetene
gir større trygghet og lavere terskel for å henvende seg. Med en slik
modell vil man helt kunne unngå situasjoner hvor kryssende interesser
hos staten eller overivrige saksbehandlere og tredjepersoner får bestemmende
innflytelse på hvordan saken skal håndteres. OMOD vil i den forbindelse
peke på modellen med et senter slik som Senter mot etnisk diskriminering.
I høringsnotatet
ber BFD om kommentarer til om det skal være mulig for andre og i så
tilfelle hvem å gi fylkesmannen informasjon om tvangsekteskap. OMODs
svar på dette er at utenforstående personer ikke må true ektefellenes
egen selvbestemmelsesrett. Av dette følger at fylkesmannen ikke bør
ha noe samarbeid med tredjepersoner uten samtykke og deltakelse fra
ektefellen(e) som er gjenstand for saken. Dersom ikke noen av ektefellene
ønsker en sak, bør fylkesmannen alltid respektere dette. OMOD kan ikke
se at det kan komme noe godt ut av å at fylkesmannen eventuelt må stevne
de personer som man har til hensikt å hjelpe, for retten og tvinge dem
til å forklare seg mot sin vilje. At overtramp ikke skjer sikres bedt
ved at ektefellene selv bevarer monopol på å reise søksmål.
Personer som har
kommet til Norge som familiegjenforent på grunnlag av et ekteskap som
er erklært ugyldig, vil automatisk miste sin oppholdstillatelse. Det
vil imidlertid være mulig å få fortsatt opphold hvis man fyller vilkårene
i utlendingsforskriften § 37 tredje til sjette ledd. Det er imidlertid
ikke alle som kvalifiserer for dette. Faktisk må man gå ut fra at mange
ikke vil kunne få videre opphold i Norge etter de nevnte bestemmelsene,
fordi man må regne med at de fleste ekteskaper erklæres ugyldige innen
tre år etter inngåelsen.
Den persongruppen
som ikke har mulighet til fortsatt oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften
§ 37 tredje til sjette ledd, vil ifølge høringsuttalelsen likevel ”gis”
oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 21 tredje ledd på grunn
av ”sterke menneskelige hensyn”. Dette gjelder imidlertid ikke hvis
”særlige grunner taler mot dette”.
Hvordan praktiseringen
av dette regelverk kommer til å bli gjenstår å se dersom det blir vedtatt.
Man kan imidlertid slå fast at det ikke gir personer som mister sin
oppholdstillatelse ved annullering av et tvangsekteskap noen sikkerhet
for at de kan bli i Norge. Formuleringen i høringsnotatet indikerer
at den rolle som vedkommende ektefelle har hatt ved inngåelse - og eventuelt
opprettholdelse - av tvangsekteskapet vil bli tillagt avgjørende vekt
når det vurderes om vedkommende kvalifiserer til opphold på grunn av
sterke menneskelige hensyn. Ifølge høringsnotatet er det er således
en forutsetning for opphold etter denne bestemmelsen at ”søkeren ikke
har utøvd eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen”,
jf. s. 23.
4. Annullering
av ugyldige tvangsekteskap
Forslag:
Det foreslås at ekteskapsloven får en ny §16b som skal lyde:
Fylkesmannen kan ved vedtak erklære et ekteskap
for ugyldig, der begge ektefellene innen fem år fra inngåelsen av ekteskapet
inngir felles erklæring om at han eller hun, eller begge, ved rettsstridig
atferd er blitt tvunget til å inngå ekteskapet, og omstendighetene for
øvrig kan tilsi at erklæringen er riktig. Fristen regnes fra den dag
den som ønsker å gå til sak fylte 18 år.
Dette forslaget
innebærer at tvangsekteskaper kan annulleres administrativt av fylkesmannen
dersom begge ektefeller erklærer at det er inngått under tvang, med
det tilleggsvilkår at ”omstendighetene i saken tilsier at erklæringen
er riktig”, jf. høringsnotatet s. 21.
Tvangsekteskaper
som bare bringes inn for fylkesmannen av den ene ektefelle, vil fremdeles
være henvist til bedømmelse ved domstolene.
Personer som har
kommet til Norge som familiegjenforent på grunnlag av et ekteskap som
erklæres ugyldig, vil automatisk miste sin oppholdstillatelse. Det vil
imidlertid være mulig å få fortsatt opphold hvis man fyller vilkårene
i utlendingsforskriften § 37 tredje til sjette ledd. Det er imidlertid
ikke alle som kvalifiserer for dette. Faktisk må man gå ut fra at mange
ikke vil kunne få videre opphold i Norge etter de nevnte bestemmelsene,
fordi man må regne med at de fleste ekteskaper erklæres ugyldige innen
tre år etter inngåelsen.
Den persongruppen
som ikke har mulighet til fortsatt oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften
§ 37 tredje til sjette ledd, vil ifølge høringsuttalelsen likevel ”gis”
oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 21 tredje ledd på grunn
av ”sterke menneskelige hensyn”. Dette gjelder imidlertid ikke hvis
”særlige grunner taler mot dette”. Ifølge høringsuttalelsen vil det
således være en forutsetning for innvilgelse av opphold at ”søkeren
ikke har utøvd eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen”,
jf. s. 23.
Hvordan praktiseringen
av dette regelverk kommer til å bli gjenstår å se dersom det blir vedtatt.
Man kan imidlertid slå fast at det ikke gir personer som mister sin
oppholdstillatelse ved annullering av et tvangsekteskap noen sikkerhet
for at de kan bli i Norge. Dette vil tilsynelatende avhenge av hvordan
offentlige myndigheter fortolker ”medvirkning” til tvang.
Kommentarer:
Til forskjel fra en separasjon/skilsmisse har et vedtak om ugyldiggjøring
av et ekteskap virkninger bakover i tid. Bl.a. kan det påvirke situasjonen
til tredjepart. Dette gjelder for eksempel felles barn, noe som nevnes
av BFD. En offentlig stadfesting av at et ekteskap er inngått ved tvang
har også som virkning at tredjepersoner inkrimineres (anses for skyldig),
nemlig de personer som etter vedtaket har anvendt tvang under inngåelsen
av ekteskapet. Det må legges til grunn at fylkesmannens vedtak kan bevirke
store endringer i disse personers, typisk foreldrenes, livssituasjon.
Bl.a. vil de i manges øyne bære et offentlig stempel som tvangsutøvere.
I den forbindelse kan man ikke se bort fra at slik tvang som forutsettes
anvendt i forbindelse med tvangsekteskap, må påregnes å være straffbar
etter strl. § 222. I lyset av dette kan man forutse at administrative
avgjørelser hos fylkesmannen om opphevelse av ekteskap likevel får rettslige
etterspil, for eksempel i form av injuriesaker anlagt av ektefellenes
foreldre. Spørsmålet er derfor om saker om annullering av tvangsekteskap
ikke uansett er av et slikt alvor at de bør avgjøres gjennom en full
domstolsbehandling og omfattes av de rettsgarantier som en domstolsprøvning
innebærer. OMOD mener dette.
Et annet argument
for full domstolsprøving er at saker om tvangsekteskap vil handle om
vanskelige grenseganger bl.a. mellom lovlige meningsytringer (”gode
råd”) og ulovlig tvang og trusler som domstolene vil være best egnet
til å gå opp. Domstolene vil også være best egnet til å sikre lik lovanvendelse
i sakene. Uansett virker det ikke rimelig at et ekteskap kan annulleres
ved administrativt vedtak opp til fem år etter inngåelsen. I tilfelle
fylkesmannen får fullmakt til å erklære ekteskap ugyldig burde tidsfristen
være betydelig kortere, enn den som gjelder for domstolene.
BRD nevner selv
risikoen for at tvang overfor en ektefelle også kan anvendes i forbindelse
med at et ekteskap søkes erklært for ugyldig. Ved fulldomstolsprøving
i alle saker vil incentivet til å presse/tvinge en ektefelle til å skrive
under på en felles erklæring til fylkesmannen være sterkt redusert,
ettersom det likevel ikke vil føre til en mindre grundig saksbehandling.
Et slikt press/tvang overfor den ene ektefelle i forbindelse med innlevering
av en felles erklæring til fylkesmannen vil også ha større sjanser til
å bli avslørt ved en full domstolsbehandling.
Hvis stortinget
derimot gjennomfører BFDs forslag om at ekteskap kan erklæres ugyldig
ved felles erklæring overfor fylkesmannen, kan det sette familiegjenforente
ektefeller i en alvorlig skvis. Hvis de unnlater å skrive under på en
felles erklæring overfor fylkesmannen vil det nemlig innebære en risikoen
for å bli fremstilt som meddelaktig i gjennomføring av tvangsekteskapet
i den etterfølgende rettssak være stor, hvilket kan få negative konsekvenser
for muligheten til senere å få opphold på grunn av ”sterke menneskelige
hensyn”. Hvis de skriver under på en felles erklæring (hvor begge parter
fremstilles som ofre) vil de formentlig sikre seg videre opphold i Norge.
Til gjengjeld vil de miste de fleste rettigheter som følger av en vanlig
skilsmisse bl.a. økonomiske (bodeling). Det samme gjelder eventuelle
barn som muligvis kan miste forsørgerbidrag og arverett.
På disse områdene
inneholder BFDs høringsnotat imidlertid alt for få opplysninger. Etter
OMODs syn er spørsmålet om bl.a. barns stilling i tilfelle av annullering
av et ekteskap svært viktig og burde belyses grundig før det treffes
beslutninger i denne sak. Trolig finnes det ikke sikker rett på området.
Det ville imidlertid være svært uheldig dersom systemet med felleserklæring
til fylkesmannen vil kunne misbrukes til å skille seg av med en ektefelle
uten å bli pålagt de vanlige forpliktelser som følger av en skilsmisse.
Hvis disse problemstillinger ikke får en fornuftig avklaring burde man
kanskje heller diskutere om fristen for annullering av ekteskap ikke
burde vært for eksempel tre år frem for fem år.
Etter OMODs oppfattelse
vil familiegjenforente ektefeller vil få en betydelig svekkelse av deres
rettsstilling hvis forslaget om at ekteskap kan erklæres ugyldig ved
felles erklæring til fylkesmannen gjennomføres. Med et slikt regelverk
må man påregne at mange personer vil kunne la seg presse til å underskrive
en felles erklæring de ikke er enig i, av frykt for å måtte returnere
til hjemlandet med de konsekvenser dette måtte innbære.
Etter OMODs oppfattelse
er de tidligere skisserte vilkårene for å få videre opphold i Norge
etter annullering av et ekteskap ikke tilstrekkelig til å forhindre
tvang fra å skje. Det beste vil etter OMODs syn være en regel om at
alle får bli. Dette betyr med dagens regelverk at utvisning kan skje
hvis straffbare forhold er funnet bevist ved en domstol. Forslaget om
at fylkesmannen kan erklære et ekteskap ugyldig ved administrativt vedtak
hvis ektefellene fremlegger en felles erklæring, bør imidlertid legges
til side uansett. Hensynet til rettssikkerheten for alle parter tilsier
at saker om gyldigheten av ekteskap uten unntak bør avgjøres ved domstolene.
Anker må dessuten ha oppsettende virkning, jf. utlendingsforskriften
§ 37 syvende ledd.
Regjering og storting
har en viktig oppgave i å bedømme de mulige konsekvenser av det foreslåtte
lovverk. I den forbindelse er det viktig å ha kjennskap forholdene i
de lande som personer som har mistet sin oppholdstillatelse i Norge,
må returnere til. Navnlig kvinner men også menn som kommer fra et annullert
ekteskap vil kunne forvente store problemer ved bortvisning til hjemlandet.
I de lande hvor tvangsekteskap er aktuelt er det som oftest snakk om
helt andre normer rundt ekteskap og seksualitet enn i Norge. Særlig
kvinner men også menn risikerer utstøtelse og alvorlig diskriminering
etter hjemkomsten. Det vil være svært vanskelig å gifte seg igjen og
skaffe innkomst, særlig for kvinner. I den forbindelse kan det for eksempel
nevnes at et ekteskap ikke nødvendigvis betraktes som opphevet i hjemlandet
fordi det har blitt erklært ugyldig ved en norsk domstol. I de fleste
av de aktuelle lande er ekteskap de facto et religiøst anliggende og
kan heller ikke uten videre oppheves av offentlig myndighet.
Med disse utsikter
fristes man til å spørre om norske myndigheter i sin iver for å skru
klokken tilbake til gjengjeld vil yte kvinnene som skal returneres til
hjemlandet den service å tilby dem en påsydd jomfruhinne og et ekthets
sertifikat (innslag fra humoravdelingen).
Etter OMODs oppfattelse
er ikke hjemsende en handling som kan forsvares, navnlig ikke overfor
kvinner, uansett hvilken rolle de har spilt. I de aller fleste tilfeller
vil det dessuten være andre enn ektefellene som har hovedansvaret for
beslutningene som har ført til tvang. Vi oppfordrer derfor til at Utlendingsforskriften
§ 37 sjette led gis generell anvendelse i alle saker hvor tvangsekteskap
erklæres ugyldig. Denne paragrafen som gir opphold i Norge ved ”urimelige
vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold
der” gjelder imidlertid ikke menn. Når det gjelder disse oppfordres
det som et minimum til at medvirkningsregelen tolkes så pas snevert
at ikke yngre menn som har vært underlagt eldre familiemedlemmers autoritet
blir oppfattet som medskyldige i tvang. I disse tilfelle må man regne
med at mennene selv har befunnet seg i en tvangssituasjon.
5. Endring i
barneloven
Forslag:
BFD foreslår i kapitel 6 at barneloven § 30 får et nytt fjerde ledd
som skal lyde:
Ei avtale foreldre gjer om ekteskap på vegne
av barnet er ikkje bindande.
Kommentar:
Innholdet
i den foreslåtte bestemmelsen er medfører en tydeliggjøring av eksisterende
rett, noe som bl.a. er et poeng i forhold til opplysningsarbeide. OMOD
støtter BFDs forslag.
6. Vigselsrett
til livssynsamfunn
Forslag:
I kapitel 7 foreslår BFD at ekteskapsloven §12 a blir endret slik at
”seremonimester i livssynsamfunn”
som mottar statstilskudd kan forestå vielse.
Kommentar:
Dette handler i praksis om at Human-etisk forbund (HEF)har søkt om vigselsmyndighet
på linje med trossamfunn slik at de kan tilby sine medlemmer et eget
vielsesritual. OMOD har ingen innvendinger mot dette. Tvert imot kan
man argumentere for at human-etikerne nå blir likestilt på et område
hvor de hittil har vært forskjellsbehandlet av lovgivningen. Dette er
viktig. OMOD støtter forslaget.
