Dokumentasjon
ved politikontroll
Nedenfor følger
11 punkter som OMOD finner viktig å poengtere i forhold til dokumentasjon
ved politikontroll. Dels er disse punktene kommentar til rapporten ”Registrering
og dokumentasjon i forbindelse med politikontroller” (heretter ”rapporten”),
dels er de en presisering av hvorfor OMOD finner en dokumentasjonsordning
nødvendig.
1. Stortingsvedtaket
må sikres
Stortingsvedtaket
som ble fattet 19.juni 2002 lyder som følger:
” Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en kvitteringsordning for politiet som sikrer at personer som visiteres
får en kvittering på stedet, hvor type kontroll, dato for kontrollen,
tid, sted og tjenestenummer til den som kontrolleres fremgår av kvitteringen”.
Vedtaket
i Stortinget har til formål å fremme den enkeltes rettssikkerhet. Det
er et vedtak som gjør det mulig å holde en oversikt over politiets arbeid
uten å forhindre politiet i å utføre sitt arbeid. I rapportens kapittel
6.2. defineres registrering som hovedpunkt og registrering som etterfølgende.
Dette mener vi bryter med stortingets intensjon og må stå for utvalgets
egen regning. OMOD velger derfor å vektlegge stortingsvedtaket fremfor
rapportens fokus på registrering.
Det at man får bekreftelse
på når, hvor og av hvem man er kontrollert, og hva slags type kontroll
det er, vil kunne gi mange positive utslag. Politiet hevder at man ikke
i utstrakt grad kontrollerer, mens ulike publikumsgrupper, deriblant
enkelte minoritetsgrupper, hevder at de til stadighet kontrolleres tilsynelatende
uten grunn. Dette er ødeleggende for en nødvendig god relasjon mellom
politi og publikum. Vi trenger derfor mer informasjon for å kunne skape
en saklig debatt. OMOD har lenge arbeidet for og hevdet at politiet
må få bedre oversikt. Vi håper derfor at kontrollene nå føres opp i
en form for statistikk. At denne skal inneholde navn er imidlertid helt
unødvendig, og vi mener at utvalget ved å påstå dette ikke synes å ha
satt seg godt nok inn i saken. Vi ber om at Datatilsynet høres her.
Det er så langt vi forstår fullt mulig at de opplysningene
man får via kontroll registreres som statistikk uten at man fører opp
navn. Dette selv om man ved kontroll må oppgi navn.
Utvalget valgte
å bruke ordet registreringsordning, ikke kvitteringsordning som stortinget
bruker. Dette er vesentlig i forhold til hvor fokuset skal ligge. Vi
mener at fokuset må ligge på den dokumentasjonen publikum skal motta.
Dette er en ordning som fra stortingets side primært
er tenkt å sikre rettssikkerheten til publikum, ikke primært å gi politiet
nye redskaper. At en rettsikkerhetsordning også kan komme politiet
til gode er selvsagt, og det er det perspektivet man må ha.
2. Forsøk må
gjennomføres i Oslo
Utvalget har foreslått
å iverksette et forsøk med kvittering utvalgte steder før det evt. gjennomføres
i hele landet. Vi støtter dette. De foreslår imidlertid at man forsøker
en slik ordning ut i små distrikter, noe vi stiller oss helt uforstående
til. Et pilotprosjekt må selvsagt også gjennomføres i Oslo hvor klagene
på denne type virksomhet har vært mest fremtredende.
Utvalget understreker
betydningen av å engasjere kompetente fagfolk til å designe et prosjekt,
og at man ikke kan anvende folk fra politiets egne rekker i så måte.
Vi er ikke enig i dette. Uten at politiet er representert i designet
tror vi ikke at prosjektet kan sikre den nødvendige kredibiliteten blant
politifolk på gateplan. Vi foreslår derfor at utvalget som skal designe
prøveprosjektet har med en person som er rekruttert fra politiet, evt.
fra politiforbundet avd. Oslo. Vi vil også foreslå at en sentral forsker
fra England, som lenge har arbeidet med Stop and Search og for the Home
Office og i tillegg har bakgrunn fra politiet i London som betjent,
blir med. Vedkommende har bodd 7 år i Norge og kjenner derfor norske
forhold godt. Dessuten må man sikre brukermedvirkning på dette området
også, og OMOD mener derfor at en relevant minoritetsorganisasjon må
være representert i et slikt utvalg.
Vi gjentar at prosjektet
må legges til Oslo, alt annet vil være absurd.
3. Vi vil ha
kontroll, og synliggjøring av denne
Utvalget viser
til forskning og mangel på forskning. Det er et stort problem at man
i Norge ikke har noe forskning på temaet politi/minoritet. OMOD har
etterlyst dette flere ganger uten resultat. For å komme bort fra en
situasjon der ord står mot ord, er det behov for mer kunnskap slik at
politiarbeid i større grad kan være målrettet og resultatorientert.
Inntil dette foreligger
kan vi vise til mange eksempler på tilsynelatende unødvendige kontroller.
Mange vil huske saken om afrikaneren som ble stoppet av politiet 17
ganger på 3 uker fordi han hadde en svært dyr sykkel. Politiet mistenkte
ham for å ha stjålet denne sykkelen. Han kjente igjen noen av betjentene
fra kontroll til kontroll. Vedkommende tok nøyaktige notater av alle
kontrollene. Politiet kunne i ettertid bare bekrefte at 3 av kontrollene
hadde funnet sted. Dette kan illustreres med følgende fra rapporten:
Politiet er allerede
bedt om i rundskriv 01/021 å føre fortegnelse over kontroller. De skulle
føre opp kontroller selv om de ikke gav resultat. Kun et fåtall politidistrikt
har gjort dette.
Og videre: ”For
ransakinger som foretas på gata eller under enkelte type aksjoner og
som besluttes av tjenestemannen i medhold av strprl § 198, (…) er det
trolig grunnlag for å hevde at det sjelden nedtegnes rapport i etterkant
dersom intet ble avdekket ved ransakingen. Dette skal imidlertid gjøres
etter strprl. § 199 2.ledd. ” Og vedr. utvalgets egen undersøkelse fra
2 politistasjoner i Oslo: ”..indikerer det at det ble skrevet rapport
om ransaking i de færreste sakene. Stikkprøvekontroller for noen få
av tjenestesettene viser at slike negative ransakinger heller ikke ble
registrert i PO-systemet”.
En kvittering vil
kunne sikre at man får en bedre oppfølging av registrering av opplysninger
enn i dag. Og vi gjentar: Dette skal ikke være nødvendig å føre sammen
med navn – man skal kunne statistikkføre kontrollopplysninger.
Folk flest har forståelse
for politiets oppgaver. Alle forstår at en viss
form for kontroll må man ha. Problemet oppstår når man selv til
stadighet er gjenstand for kontroll og politiet verken kan legge frem
årsak eller resultat.
Vi merker oss at
fra undersøkelsen som utvalget gjorde at langt flere svarte enn hvite
ble kontrollert. På Majorstua var det 27 av 122 fra andre land enn Nord-Europa
som ble ransaket, mens 24 av 234 Nordeuropeere.
Utvalget legger
vekt på problemer som vil komme dersom kontroll skal registreres. Faktum
er at flere av kontrollene registreres også i
dag, som vist ovenfor, selv om man ikke har funnet noe på vedkommende
man kontrollerte. OMOD kan hevde dette fordi vi har hatt konkrete saker
der politiet har kunnet gå tilbake i journalen og finne vedkommendes
navn. Spørsmålet er derfor like mye hva som skjer av registrering i
dag, og hvor lenge og på hvilken måtte disse opplysningene lagres. OMOD
tok opp dette i 1998 fordi vi visste at Utlendingsseksjonen ved Oslo
politidistrikt førte et eget register over alle som ble såkalt ”fremmedkontrollert”.
Dette skjedde uten at politiet hadde hjemmel i lov. Justisdepartementet
ba den gang politimesteren i Oslo om å ”… begrense registreringen
av personopplysninger i forbindelse med utlendingskontroller, slik at
politiarbeidet heretter utføres i samsvar med gjeldende lover og regler”.
Vi vet imidlertid ikke hvordan dette er fulgt opp.
Så langt har man
en situasjon der ord står mot ord i forhold
til hva som skjer. Det er på denne bakgrunn OMOD har foreslått en kvitteringsordning.
Vi ønsker en synliggjøring av politiets arbeid
og dermed en bedring av rettsikkerheten. OMOD har forståelse
for at politiet har en viktig jobb å gjøre, og vi støtter dem i deres
kamp mot kriminalitet, vold, narkotika osv. Politiet mister imidlertid
sin støtte fra mange, deriblant enkelte minoritetsmiljøer, når kontrolloppgavene
oppleves belastende, trakasserende og diskriminerende, og man ikke ser
resultatet av politiets arbeid. Sagt på en annen måte: Politiets bekymring
over manglende ressurser tas ikke på alvor av dem som til stadighet
opplever at politiet kontrollerer dem og deres bekjente, tilsynelatende
umotivert. Tvert i mot anser man at politiet sløser med de ressursene
de har ved å kaste bort tid på resultatløse kontroller.
Den totale mangel
på informasjon på feltet er interessant også i forhold til den nye loven
mot etnisk diskriminering som nå er ute på høring. Et av forslagene
er at det skal innføres en aktivitetsplikt. Men: For
å kunne handle proaktivt må man ha informasjon. En kvitteringsordning
vil kunne bidra i så måte.
4. Kvitteringsordning
er ikke utelukkende en minoritetssak
Oslo politidistrikt
har kun registrert ønske om kvittering fra OMOD. Departementet vet imidlertid
at bredden i organisasjoner som ønsker en kvitteringsordning er stor,
jmfr. oversendte støttebrev. At Oslo politidistrikt ikke har fått med
seg dette, som det står i rapporten, finner vi noe underlig, men vi
tar det til orientering. Utvalget fremstiller kvitteringsspørsmålet
som om OMOD og andre har ment at dette primært skulle være et minoritetsspørsmål.
Utvalget ”foreslår” så at dette må gjelde alle. OMOD har alltid hevdet
at en kvitteringsordning er noe som vil komme ALLE borgere til gode.
Hvordan dette har blitt oversett, kan vi ikke forstå. Vi har imidlertid
minoritetsbefolkningen som vår primære brukergruppe, og har derfor best
forutsetning for å uttale oss på vegne av denne gruppen.
Samtidig er det
interessant at Politidirektoratet ikke har sørget for at flere interessegrupper
blir hørt.
Forslaget om innføring
har hatt en bred støtte i Norge, også utenfor de såkalte innvandrerorganisasjonene.
Dette er et tema som opptar organisasjoner som arbeider med mental helse,
barn og unge og også menneskerettighetsorganisasjoner. Av organisasjoner
kan nevnes Norsk folkehjelp, LO, Rådet for Psykisk helse, LNU, Oslo
bispedømme, Hamar bispedømme, Human-Etisk Forbund, flere av de politiske
ungdomsorganisasjonene og flere av menneskerettighetsorganisasjonene
for å nevne noen.
5. Ønsker politiet
utvidede fullmakter, må de forvente at noen vil ha oversikt
I en radiodebatt
i NRK P2 vektla representant Knut Storberget det faktum at når politiet
ønsker seg utvidede fullmakter, må de også forsone seg med at man ønsker
å holde oppsyn med deres virksomhet. Den person som inntrer i en maktposisjon,
enten det er som byråkrat, politiker eller en annen sentral rolle, må
belage seg på at noen følger med på de steg vedkommende tar. I forhold
til kontroll har politiet fått utvidede fullmakter, særlig etter 11.
september. Dette går særlig på våpenkontroll. Den type kontroll vi får
tilbakemeldinger på tyder på å være basert på såkalt skjellig grunn
til mistanke. Det blir med andre ord ofte opp til den enkelte betjent
å ta en avgjørelse. Fordi dette er et viktig redskap for politiet er
det desto viktigere at man sikrer seg mot misbruk. En kvittering ved
denne type kontroll vil kunne hjelpe slik at man også internt kan holde
oversikt ved vide fullmakter.
Utvalget viser på
side 39 til at politiet har fått utvidet adgang til visitasjon. Dette
brukes som argument mot kvittering, fordi man antar at det vil bli mye
skrivearbeid. Vi mener snarere at dette er et argument for kvittering.
Ved utvidede fullmakter er det desto viktigere å se at kontrollene følger
sin intensjon.
6. Det tekniske
– representasjon i nytt utvalg
Vi stiller oss undrende
til den smale sammensetningen av utvalget som fikk i oppgave å utrede
dokumentasjonsordningen. Dette særlig fordi politiet, som utvalget i
sin helhet er representert fra, har vært mot en slik ordning og dermed
er en part i saken. Dette preger rapporten, som etter vår mening ikke
gir et helhetlig bilde av sakens kompleksitet, og som ved flere anledninger
slår fast diskutable punkter som sannheter. Vi ber derfor departementet
om å ta dette til etterretning for senere nedsettelser av utvalg. Det
gjelder i høyeste grad pilotprosjektet, men og dersom man skal utrede
nærmere eventuelle teknikaliteter i forbindelse med dokumentasjon.
Det gjenstår fremdeles
mange tekniske spørsmål som må avklares. Vi ber om at brukergruppene
blir med i et nytt utvalg som må se nærmere på de praktiske sidene ved
gjennomføring. Eksempel på spørsmål som må avklares er hva som
skal stå på kvitteringen, i hvilken grad disse opplysningene skal registreres
osv. Dette må et nytt utvalg se på, og flere enn representanter for
politietaten må sitte i dette utvalget.
At ting må avklares
kan illustreres med at Fagforeningsleder i Politiets Fellesforbund,
Arne Johannessen uttalte følgende til Dagsavisen 10.03.2002: ”Jeg
synes forresten at det er underlig at noen som ikke har gjort noe ulovlig,
ber om å bli registrert i et politiregister. Jeg antar at Datatilsynet
har synspunkter på dette”
For det første –
OMOD og andre har aldri bedt om at personer skal registreres i et register
– vi har arbeidet for en kvitteringsordning. For det andre: Ingenting
tyder pr. dags dato på at man må registreres i politiets register med
navn, selv om man oppgir navn ved kontroll. Her har utvalget
med all sannsynlighet trukket en for rask konklusjon. Utvalget tilkjennegir
da også at de ikke har rukket å skaffe seg full oversikt over de tekniske
utfordringene og hvordan dette kan løses.
Vi går ikke nærmere
inn på kostnads- og tidsestimeringer utvalget har satt opp, da vi mener
dette må utredes nærmere av et nytt utvalg. Likeledes slår utvalget
fast at ” …svært mange vil bli spurt om opplysninger de etter dagens
ordning ikke ville ha blitt bedt om å oppgi”. Dette kommer selvsagt
an på hva som skal stå på en kvittering, noe som ikke kommer frem fra
utvalgets rapport og som de derfor ikke kan si noe om.
Det vi foreløpig
kan si er at OMOD primært har tenkt på dokumentasjon ved mistankebaserte
kontroller, men dette bør utredes nærmere med et utvalg der brukermedvirkning
er ivaretatt. Vi skal bare kort gi utrykk for at grunnløse kontroller
kan reduseres på flere måter. Vi vil peke på to:
- Det opplagte
er at man satser mer på målrettede kontroller basert på etterretningsopplysninger
- Det andre er
at man skaper en større grad av bevissthet rundt stopp og hvem man
stopper. IAG’ene (Independent Advisory Groups) har i London ført til
– i følge politisjefen
der – at antall kontroller har gått ned og antall treff opp. Man har
skapt en bevissthet rundt belastninger og at det å være svart ikke er
identisk med å være kriminell. Vi mener at det å dele ut en kvittering
vil skape en bevissthet rundt hvem man stopper og hvorfor hos den enkelte
politibetjent.
OMOD sin erfaring
fra møte med politibetjenter i flere sammenhenger, blant annet via politihøyskolens
grunnutdanning og etterutdanning er bl.a.:
- Ingen kjenner
til planer som foreligger
- Svært få fra
Oslo har kjennskap til politimesterens strategidokument, EI HELLER
innholdet i dette
- Skjellig grunn
til mistanke oppfattes svært forskjellig, og grunnlaget for kontroll
varierer derfor mye.
En innføring av
dokumentasjon ved kontroll vil kunne sette slike og andre temaer på
dagsorden og sikre profesjonalitet i større grad enn i dag.
7. Hvordan sikre
en kvittering?
I dag er det slik
at tjenestemann/kvinne har plikt til å oppgi sitt tjenestenummer på
forespørsel. Personer som ber om tjenestenummer kan imidlertid få høre
at det har de ingen rett til å spørre om, og i mange tilfeller har vi
fått rapportert at det er tydelig at politiet finner dette spørsmålet
provoserende. Den kontrollerte opplever da den etterfølgende dialog
som svært uhøflig. Rapporten nevner også at ved visitasjoner der betjenten
selv beslutter ransaking skal det settes opp en rapport som skal undertegnes
av vitner. Dette skjer i følge rapporten ikke alltid.
Et spørsmål utvalget
ikke har berørt, men som de av denne grunn i aller høyeste grad burde
sett på er: Hvordan kan man sikre at politiet
faktisk kommer til å gi en kvittering til den som blir kontrollert?
For at dette skal skje må man ha svært tydelige retningslinjer. Igjen
ber vi om at brukergruppen blir representert i
utvalget som må opprettes for å se på avklaring av tekniske spørsmål.
Kompetansen som ligger hos personer som har opplevd kontrollen fra den
”andre” siden må anvendes. Det er kun ved at både politi og publikummet
blir hørt at man kan sikre et bedret forhold, som jo er målsetningen
med kvitteringsordningen.
8. Forskning
fra England fra ulike vinkler.
I rapporten vises
det til forskning fra England. Det finnes ulike måter å lese forskning
på ut fra hva man vektlegger. Likeledes finnes det ulike rapporter som
ikke nødvendigvis gir sammenfallende resultater. Vi
savner en breddepresentasjon i forskningen fra England.
Alle som har vært
borte i samfunnsvitenskapelige spørsmål vet at det er få absolutte sannheter.
Det er imidlertid en generell enighet om følgende: Man kan ikke overføre
forskning automatisk fra ett land til et annet. Bare i London er det
bosatt 7 millioner mennesker, det vil si 14 ganger mer enn i Oslo. Utvalget
tar høyde for dette da de velger å se mer på situasjonen i Skottland,
men samtidig fremhever de negative sider ved å referere til engelsk
forskning. Dette blir noe underlig.
I Dagsavisen 10.mars
viser Fagforeningsleder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen
til det argumentet rapporten har satt frem: Ved kvittering går antall
kontroller ned og kriminaliteten opp. Vi finner ikke at rapporter fra
England kan vise at det er en absolutt og utelukkende sammenheng mellom
kvittering og økning i kriminalitet. Det er heller ikke en absolutt
sannhet at kriminaliteten i England har økt drastisk de siste 10 årene.
Enkelte former for kriminalitet er så vidt oss bekjent tvert imot redusert
den siste tiden.
Vi mener at man
også kan se det motsatte ved innføring av kvittering: Dette vil få ned
antall resultatløse kontroller, og vil dermed høyst sannsynlig i mindre
grad ramme personer som ikke skulle vært kontrollert. Dette vil redusere
frustrasjon og kan virke forebyggende. I tillegg vil man effektivisere
politiets arbeid ved at de kontrollene man tar, kan konsentreres der
hvor sannsynlighet for treff er stor.
Man kan ikke trekke
en direkte sammenheng mellom nedgang i kontroll og økning i kriminalitet.
Man kan imidlertid måle at nedgang i kontroller gav større prosentvis
treff. I London fant man at bevissthet rundt kontrollpraksis fører til
at antall kontroller går ned og treffprosenten går opp. Dette er det
ikke uenighet om, og er blant annet vektlagt av politisjefen ved Metropolis
police (Londonpolitiet). Det vil si at kontrollene blir mer målrettet,
man legger flere opplysninger til grunn før man kontrollerer, og oppnår
dermed at man i større grad får ”treff” på dem som man kontrollerer.
Dette er hva OMOD har håpet på ved å foreslå en kvitteringsordning:
At antall grunnløse kontroller reduseres.
Politiet er avhengig
av å vinne tillit for å forebygge andre former for kriminalitet,
og for å vinne frem i saker der man er avhengige av at publikum ønsker
å stille som vitner. Det oppnår man ikke ved å gi mennesker en opplevelse
av å bli trakassert, fordi man til stadighet opplever grunnløse kontroller.
I rapporten skrives
det at det er lite forskning på feltet, og det som finnes indikerer
ikke at politiet er diskriminerende eller uforholdsmessige i sin praksis.
Det finnes ingen forskning som utelukkende
har sett på forholdet mellom politi og minoriteter i Norge. OMOD har
lenge etterlyst at vi trenger forskning på flere felt innenfor dette
temaområdet. Vi har etterlyst denne type forskning hos justisdepartementet,
hos politiet selv og ikke minst har vi etterlyst det på politihøyskolens
forskningsavdeling. Det er derfor gledelig at
rapporten nå tydeliggjør at dette er et felt vi har svært lite kunnskap
på.
Det finnes imidlertid
rapporter som indikerer at det innenfor politiet er diskriminerende
praksiser. Disse er i hovedsak kvalitative studier, og man kan derfor
ikke generalisere funnene.
OMOD mener det er
behov for viten om politiets praksiser både via kvalitative og kvantitative
studier. Vi har likeledes behov for kunnskap om ulike gruppers opplevelser
i møte med politiet. Slik det er nå har vi heller ingen dokumentert
viten om de gode praksiser, som burde vært formidlet ut til flere.
Utvalget skriver
at ECRI sin uttalelse ikke har relevans i forhold til en kvittering,
men det har det i høyeste grad. ECRI nevner behovet for monitoring –
og den enkelte vil med en kvittering ha mulighet til å holde en oversikt
over kontroller og bevise dette. I en demokratisk rettsstat kan ikke
politiet ha enerett på å være overvåkere. Politiets arbeid må også kunne
etterprøves.
Utvalget viser til
Fitzgeralds rapport. Vi finner det nødvendig å vise til hennes sluttpoeng,
da de gir en oppsummering som utvalget ikke har vektlagt. Hennes hovedkonklusjon
er:
Being
searched makes it significantly more likely that someone who has been
stopped by the police will end up dissatisfied with the encounter.
Black
people stopped by the police are more likely to be searched. So searches
exaggerate the extent to which black people are stopped by the police
relative to whites. At the same time searches, increase black people's
level of dissatisfaction with stops.
Searches
are beginning to impact on young Asians without previous criminal
records who are coming to the attention of the police in larger than
average groups.
Yet
some of the searches which are creating these problems may not be
justifiable in terms of PACE and more may simply be unnecessary -
including searches which produce arrests.
At
the same time, it would be possible significantly to boost the number
of arrests which come from legitimate searches since the justifiable
use of the power is elastic. The number of searches could increase
considerably without making any difference to the arrest rate.
But
extending the use of the power would increase the number of members
of the public generally who are inconvenienced by being searched.
More specifically, it would amplify the disproportionate impact of
the power on black people; and it seems certain also to increase the
proportion of young Asians with criminal records - largely through
arrests for possession of small amounts of cannabis.
In
deciding to what extent the power should be used, therefore, some
decision is needed about where the balance should be struck between
the crime-related gains and the possible community-related damage.
Overarching
all of these issues is a set of concerns about the manner in which the
power is currently exercised by some officers.
To punkter hun UMIDDELBART
mener må iverksettes er:
- To
develop a more intelligence based approach to stop and search along
with
- A
requirement for officers routinely to make a note where searches were
based on prior intelligence.
Igjen – vi kan ikke
overføre kunnskap fra England direkte til Norge. Vi tar med disse punktene
fordi utvalget etter vår mening ensidig har fremlagt engelsk forskning
som om det fraråder dokumentasjon ved kontroll, og forså vidt også registrering.
Så vidt vi forstår har evaluering av gjeldende
ordning i England vært i forhold til reform og ikke avskaffelse av ordningen.
Ved å vise hovedkonklusjonene
i en av rapportene som utvalget selv viser til, så håper vi å få frem
at forskning kan leses på mange måter. Man kan i England finne mye forskning,
og den vil sprike i flere retninger og ikke gi grunnlag for konklusjon
verken for eller mot dokumentasjon.
Fitzgerald
viser tydelig at det er behov for tiltak i forhold til kontroll. Den
type kvittering som OMOD har foreslått er ikke lik den de har i England.
Den er mindre omfattende, og vi mener derfor den kan være et svært godt
bidrag i Norge. Undersøkelsen peker dessuten på behov for å gi publikum
bedre informasjon, noe en kvittering vil være.
Utvalget refererer
til at antall stops har gått ned i England, og dette fremlegges som
en utelukkende negativ ting. Men er det slik at av de stops som
er redusert, finner man flere av de problematiske stoppene? De som kan
defineres som grunnløse? Er det slik for politiet at når antall stops
og resultat registreres, så er det ikke bare det at man kvier seg for
ekstraarbeid som gjør at man ikke kontrollerer i like stor grad, men
også det at man vanskelig kan rettferdiggjøre alle stoppene rent politimessig?
Det er ikke nødvendigvis negativt i seg selv at antall stopp går ned,
i alle fall ikke så lenge man fra London vet at dette førte til at treffprosenten
steg. Man har hatt liknende erfaringer her til lands med tolletaten
– nedgang i kontroll på bakgrunn av mer målrettet virksomhet førte til
dobling av treffprosent.
Fra Skottland har
man funnet at for unge menn i urbane strøk hadde kontroller en negativ
virkning, fordi møtene opplevdes som truende og ubehagelige (s.22).
Vi trenger kunnskap om hvorvidt dette er situasjonen i Norge også, og
hva man eventuelt kan gjøre med dette – UTOVER en kvitteringsordning.
Vi ser ikke kvittering som en endelig løsning,
men som ett av flere nødvendige tiltak.
Imidlertid kan vi
ikke vente på mer forskning før Stortingets vedtak iverksettes. Vi er
enige med utvalget om at man må sette i gang et pilotprosjekt. Så kan
man parallelt med dette jobbe for å få forskning på norske forhold.
Vi vil referere
til hva Michael Eboda, senior newspaper executive, sier i en
artikkel i The Observer 23. februar 2003:
” The trouble
with the needle-in-a-haystack approach to policing is that it is wasteful
and too simplistic a solution to a sophisticated problem; and while
every so often the police get lucky, more often than not they don’t
and they end up offending innocent people
going about their daily lives.
The result
is that when the police want their help, they don’t get it. You
don’t do a favour for someone who has just humiliated you. (…) Most
simply end up hating the police. As one typical respondent to a vox
pop on attitudes to the police carried out by New Nation said: “ I’d
rather be a dustman than join them (the police). You get more respect”.
Dette viser behovet
for et serviceorientert politi. Dokumentasjon av kontroll er et servicetilbud
som er ønsket av svært mange personer.
9. Det manglende
perspektiv: Omkostninger av stadige kontroller
Utvalget viser
til at ransaking oppleves belastende, og det må derfor også være et
mål å redusere antall grunnløse ransakinger. Vi er fornøyd med at utvalget
tar opp denne problemstillingen, og ser frem til at det iverksettes
tiltak for å redusere dette, utover en dokumentasjonsordning. Det at
utvalget nå peker på belastninger ved kontroll betyr at det er satt
på dagsorden, og vi ser frem til fortsettelsen.
Det står å lese
at: ” Justisdepartementet har fastsatt nærmere vilkår for når slik
forutgående visitasjon kan skje. Det understrekes her at visitasjonsordningen
må utøves slik at hensynet til publikums gode forhold til politiet ikke
blir skadelidende.” OMOD vet at visitasjon som oppleves som grunnløs
og basert på løse anklager er svært belastende både for den enkelte,
men også for forholdet til politiet. OMOD har derfor tatt initiativ
til utarbeiding av en brosjyre som forteller om hvilke rettigheter og
plikter man har i møte med politiet.
OMOD deler ut denne
brosjyren for å bedre forholdet mellom politi og minoritetsungdom. På
denne måten gjør vi på vår side det vi har mulighet til for å skape
et bedre klima. Når det er gjort, er det viktig at også politiet bidrar
på sin måte. En kvittering vil være en enkel servicehandling
som har stor betydning for den kontrollerte og som også vil føre til
bedret kommunikasjon som vil komme hele samfunnet til gode. Det
gir dessuten en trygghet i en særdeles utrygg situasjon. Graden av opplevelse
av å bli tatt på alvor vil kunne øke ved at man får en kvittering og
ikke bare måtte gå videre som om ingenting har skjedd.
OMOD har gjennom
10 år fått utallige henvendelser fra personer med minoritetsbakgrunn
som har erfart å bli kontrollert uten at man kan se noen årsak til kontrollen.
I tillegg har mange erfart at kontrollene har blitt gjennomført på en
lite profesjonell måte. Et eksempel kan være en ”pakkekontroll” – når
papirene er i orden, sjekkes man for besittelse av narkotika, når det
heller ikke er å finne, kan mobiltelefonen sjekkes, osv. Dette oppleves
som frustrerende. Man har opplevelsen av å ha blitt stoppet uvisst av
en grunn, men ”noe må det vel være med deg”.
Omkostningene ved
de grunnløse kontrollene går ut over storsamfunnet. Alle vet at det
kan lønne seg å gå bak en svart person i tollen, fordi mest sannsynlig
blir den svarte stoppet og man selv kan gå rett forbi. På samme måte
tyder ting på at svarte er fokus for politiets kontroll og at de som
burde være fokus da kan slippe unna. Dette er ingen tjent med.
Når man opplever
flere kontroller i løpet av kort tid, oppleves det som trakasserende
og kriminaliserende. Dette forsterkes når tjenestefolkene opptrer på
en uhøflig måte. Kvitteringsordningen er ikke foreslått fordi man ønsker
å belaste politiet. Det er foreslått for å sikre rettsikkerheten til
enkeltindividet. Det er foreslått fordi enkelte grupper i Norge opplever
seg trakassert av politiet, og man ønsker å innføre en ordning som vil
motvirke en praksis med flere grunnløse kontroller. Dette mener vi vil
fungere konfliktdempende, fordi vi har sett hvor mye frustrasjon og
sinne de stadige kontrollene utløser. Dessuten vil det tjene samfunnet
som helhet fordi politiet i større grad vil kunne sette ressursene sine
inn på en mer effektiv måte ved større grad av målrettet arbeid.
Vi er enig med utvalget
i at en dokumentasjonsordning må være motivert ut fra et ønske om å
skape tillit og forutsigbarhet. Det er vesentlig for de ”Andre tiltakene”
som står listet opp på side 44 at politiet også er villige til å yte
noe på servicesiden. Her er det viktig å poengtere at kvittering
ikke er et tiltak bare for å bedre forhold politi / minoritet, det er
et servicetilbud som vil komme alle til gode. Man kan ikke forvente
økt rekruttering til politiet blant personer med minoritetsbakgrunn
dersom man ikke yter den samme gruppen en helt annen service enn det
rapporter fra både SMED og OMOD tyder på i dag. Politiet må imøtegå
publikum før de er villige til å arbeide i etaten. Dokumentasjon vil
være en serviceerklæring og tegn på imøtekommenhet til både minoritets-
og majoritetsbefolkningen.
Utvalget påpeker
at det som har betydning er hvordan man blir behandlet (blant annet
side 25). De bruker dette som argument for at folkeskikk er viktigere
enn kvittering. Vi er enige i at profesjonalitet er særdeles viktig.
Vi har imidlertid svært mange eksempler på det motsatte. Har man dokumentasjon
på kontroll har man også en reell mulighet til å klage, i motsetning
til i dag. Vi er av den oppfatning at det og må være i politiets interesse
at de uprofesjonelle situasjoner blir synliggjort for å forhindre gjentakelse.
Vi har sett at politiet
kan bidra til å skape uheldige virkelighetsforestillinger som kan føre
til økt kontroll av enkelte grupper. I forbindelse med operasjon Advent
før jul 2002, hadde VG oppslag hvor det gikk frem at ”sentrale politikilder”
hadde en antagelse om over 20.000 som realistisk tall for personer med
ulovlig opphold. Dette tallet fikk bli stående lenge uten dementi. OMOD
var nysgjerrig på hvordan man hadde kommet frem til dette tallet, da
politiet lenge ikke har operert med noen tall da de mener at det ligger
i sakens natur å ikke kunne vite. Etter henvendelse har OMOD fått vite
fra Justisdepartementet, Politidirektoratet og ledelsen ved Oslo politidistrikt
at man ikke kan gå god for 20.000 - tallet. Dette er nå lagt ut som
en liten notis på PODs hjemmesider. Hvem vil det gå ut over at man skal
finne disse 20.000?
Så langt oss bekjent
gjennom mediene hadde man under operasjon Advent oppdaget ca. 230 illegale,
inkludert de som ble avvist på grensen. Leter politiet enda etter de
resterende 19.770 som man mener oppholder seg ulovlig i Norge? Det er
primært i Oslo denne type tall figurerer, og har figurert, ikke i Agder
som foreslått av utvalget som forsøkssted. Igjen: Derfor må pilotprosjektet
legges til Oslo, en by som er delt inn i flere stasjoner. På en av disse,
primært sentrum eller Grønland, må et av forsøkene finne sted.
10. Uttalelse
fra professor Andenes:
Vi legger også
ved en uttalelse fra Kristian Andenes, professor ved juridisk fakultet
som sier følgende:
”Jeg
er blitt bedt om å avgi en kort uttalelse vedrørende politiets praksis
med kontroll av utlendinger og andre. Som kjent har det vært eksempler
på at enkelte utlendinger er blitt stoppet og kontrollert svært mange
ganger i løpet av kort tid. I den forbindelse er det reist spørsmål
om det bør kunne kreves en kvittering på at man er stoppet og kontrollert.
En slik kvittering
vil ha flere aktverdige formål, hvorav
jeg nevner noen sentrale. For det første vil den enkelte som blir kontrollert
kunne dokumentere hyppigheten av
kontrollene. For det annet vil man kunne dokumentere overfor nye kontrollører
når man sist ble kontrollert. En kvittering vil således kunne fungere
som et middel til å motvirke en praksis
som gjør at enkelte vil føle seg forfulgt og trakassert av
hyppige kontroller. Uten at jeg har studert temaet inngående, vil jeg
si at det så vidt jeg kan se ikke er noe i veien for at det innføres
en praksis der det kan kreves kvittering ved kontroll. Jeg har også
vanskelig for å se hva som skulle være i veien for en slik ordning.
Ikke minst ut fra en del av de erfaringer som er rapportert, vil det
også være best i samsvar med god forvaltningsskikk
at en slik kvitteringsordning blir innført.
Vennlig hilsen Kristian
Andenæs”
11. Kvittering
som forebyggende arbeid
I England har vi
sett at politiets fokusering på unge svarte menn i kontrolløyemed, gav
seg utslag i sterke opprør. Det mest kjente er Brixton-opprøret hovedskalig
blant vest-indere bosatt i London fra 1981, som førte til den kjente
Scarman-rapporten. Denne slo fast at en av de utløsende faktorene for
dette opprøret nettopp var forholdet til politiet. Senere i forbindelse
med Stephen Lawrence saken og den påfølgende Macpherson-rapporten kom
det frem at politietaten var preget av institusjonell rasisme. En rekke
konkrete tiltak ble så iverksatt for å motvirke dette.
Mange vil nok huske
opptøyene fra Nord England for få år siden, denne gang blant sør-asiatisk
ungdom. Her hadde man ikke hatt samme fokus på forhold politi – minoritet
som i London.
I Norge har vi ikke
hatt denne type opprør. Vi ønsker heller ikke å komme i en situasjon
som England i – at man må drive brannslokking etter et opprør. Det må
være ønskelig for alle å forebygge dette, og det må gjøres på flere
felt. OMOD mener at en kvitteringsordning vil kunne føre til at politiet
må bli mer resultatorientert i sitt arbeid. De vil måtte jobbe mer målrettet,
og dermed mer profesjonelt. Samtidig vil den enkelte erfare at deres
rettssikkerhet er ivaretatt.
12. Norge som
foregangsland
Forslag til kvitteringsordning
har fått en del media oppmerksomhet i utlandet. I tillegg er stortingsvedtaket
kommunisert til organisasjoner i andre vestlige land. Man ser med anerkjennende
øyne på at norske politikere har vedtatt et så viktig forslag for å
ivareta rettssikkerheten.
Ved innføring av
en dokumentasjonsordning har Norge en unik mulighet til å være et foregangsland
på et område som hittil har vært upløyd mark.
OMOD 20.03.2003
