o

Lovutvalg for lov mot etnisk diskrimineing Høringsmøte med utvalget 19.06.2000

 

Manuskript:

OMOD har fundet det mest hensiktsmessig å la lovutvalgets mandat være utgangpunkt for våre råd til utvalget.

 

1. Skal loven inneha en legaldefinisjon av begrepet etnisk diskriminering?
I lovutvalgets mandat er reises spørsmålet om hvorvidt ny lovgivning skal inneha en legaldefinisjon av begrepet etnisk diskriminering.

 

1.1 Etnisk diskriminering som samlebegrep
Etter OMODs oppfattelse er det svært viktig at etnisk diskriminering etableres som samlebegrep i den fremtidige lovgivningen. Dette vil hjelpe til å utbre kjennskapet til lovbestemmelsene som omhandler etnisk diskriminering, noe som bør være et viktig mål. Da Borgerting lagmannsrett frifant Eiendoms Service pga. unnskyldelig rettsvillfarelse var argumentet bl.a. at strl. § 349a var lite offentlig kjent.

 

1.2 Presis definisjon
Samtidig vil det være helt avgjørende at etnisk diskriminering får en tilstrekkelig presis og operasjonell legaldefinisjon. Det vil si en definisjon der innholdet i bestemmelsene overlater minst mulig rom for skjønn. Definisjonsmessige mangler er, etter OMODs oppfattelse, en av de viktigste årsakene til at det hittil bare er reist påtale i en sak anmeldt etter strl. § 349a. Alle andre har blitt henlagt. Dette er for øvrig et synspunkt som også politiet i bl.a. Oslo har gitt uttrykk for. Videre har Eiendoms Servicesaken vist at retten legger til grunn en snever fortolkning dersom ikke lovbestemmelsene har det nødvendige presisjonsnivå.

 

1.2.1 - ICERD og Handlingsplan mot rasisme og diskriminering
I mandatet står det anbefalt at lovutvalget tar utgangspunkt i begrepsdefinisjonen som er gitt i FNs Rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) artikkel 1 og Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering 1998-2001. OMOD er enig i dette.

Definisjonen av etnisk diskriminering bør etter OMODs syn tilsvare innholdet av ICERD artikkel 1, men med enkelte viktige tilføyelser og presiseringer. Vi legger nemlig til grunn at det ikke er adgang til å innskrenke definisjonen i ICERD. Derimot er det ikke noe til hinder for at en definisjon som er (eller blir oppfattet som) mer vidtrekkende.

 

1.2.1.1 - ICERD artikkel 1.1
Noen av de tilføyelser og presiseringer som OMOD ønsker ifht. artikkel 1.1, er allerede gjort i Handlingsplan mot rasisme og diskriminering, jf. pkt. 1.2.3 Diskriminering. Dette gjelder bl.a. at man bruker begrepet om etnisk diskriminering i stedet for rasediskriminering, og at trosbekjennelse nevnes i definisjonen på lik linje med rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Samtidig finner vi i likhet med Handlingsplan mot diskriminering at det er behov for å presisere i en norsk legaldefinisjon av etnisk diskriminering hva det innebærer at definisjonen både omfatter etnisk diskriminering som mål og som virkning. Dette vil som nevnt i handlingsplanen si at et diskriminerende mål eller en diskriminerende virkning i seg selv er nok til at et forhold er omfattet av definisjonen. En diskriminerende virkning vil for eksempel være omfattet helt uavhengig av hvilket formål som eventuelt måtte ligge bak. Som et ledd i dette bør det presiseres at også formell likebehandling er omfattet av definisjonen dersom den har diskriminerende virkninger. Dette kan eksempel være tilfellet hvis det ikke blir tatt hensyn til at ulike etniske grupper kan ha forskjellige forutsetninger og behov som er legitime bl.a. i henhold til internasjonale konvensjoner. Dette momentet er også nevnt i Handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

Ovennevnte bør også presiseres ved at legaldefinisjonen uttrykkelig omfatter både direkte og indirekte former for diskriminering slik som man har gjort i aml. § 55a. Det vil bl.a. si at forhold som innebærer diskriminerende virkninger er omfattet selv om de skjer under dekke av andre formål, dersom det likevel kan vises en sammenheng til etnisk opprinnelse, trosbekjennelse osv. for eksempel vha. statistikk.

Legaldefinisjonen bør også inneholde en utlegning av de former for behandling som er omfattet av begrepet om etnisk diskriminering. Det vil med andre ord si en utlegning av setningen ”enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse”. OMOD ønsker i denne forbindelse å peke på at konvensjonspartenes hensikt på dette punkt var å nå frem til en formulering som omfattet alle tenklige former for etnisk diskriminering. Dette ønsker OMOD blir understreket i en norsk legaldefinisjon.

Som en ytterligere illustrasjon av dette kan legaldefinisjonen gjerne nevne ulike diskrimineringskategoriene som kjennes fra praksis; fra rasistisk vold, hærverk og fysisk trakassering, via diskriminering mht. sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle goder til diskursive former for diskriminering slik som rasistiske ytringer og symbolbruk (hakekors m.m.). Lovutvalget har fått i oppgave å gjøre ordlyden i diskrimineringsdefinisjonen tilgjengelig. Det er mulig at man da kan gå så konkret til verks. Det må imidlertid understrekes at en slik liste ikke er uttømmende.

 

1.2.1.2 - ICERD artikkel 1.2 og 1.3
ICERD artikkel 1.2 unntar forskjellsbehandling mellom statsborgere og ikke-statsborgere fra diskrimineringsdefinisjonen i konvensjonen. Dersom et slik unntak føres videre i en norsk legaldefinisjon, bør det innskrenkes mest mulig, noe også andre internasjonale konvensjoner tilsier. De områdene hvor forskjellsbehandling er tillatt mellom statsborgere og ikke statsborgere, bør således være uttrykkelig nevnt og presisert i definisjonen. For eksempel bør det fremgå at private ikke har anledning til å forskjellsbehandle statsborgere og ikke-statsborgere. Videre bør det i forbindelse med utarbeidelsen av definisjonen skje en generell opprydning i de fullmaktene som offentlige myndigheter i dag har til å forskjellsbehandle statsborgere og ikke-statsborgere. Dette gjelder for eksempel adgangen til å stille statsborgerskapskrav ved ansettelse, tildeling av løyver osv. Hvis det åpnes for forskjellsbehandling mellom statsborgere og ikke statsborgere må det også forutsettes i begrepsdefinisjonen at adgangen til å få statsborgerskap praktiseres på en slik måte at det er proporsjonalitet mellom kravene som stilles til søkerne og rettighetene som mistes ved avslag.

Videre bør legaldefinisjonen presisere at det ikke er anledning til forskjellsbehandle ikke-statsborgere av ulik nasjonalitet, heller ikke mht. tildeling av statsborgerskap jf artikkel 1.3.

 

1.2.1.3 ICERD artikkel 1.4
Innholdet i ICERD artikkel 1.4 er svært viktig å ha med i en norske legaldefinisjon for å sikre at det ikke stenges av for ”særlige tiltak”, også kalt positiv handling (affirmative action), som fremmer etnisk likestilling. Noen presisjoner kan midlertid være nødvendige. Bl.a forutsettes det i artikkel 1.4 at ”tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forskjellige rasegrupper”. Avhengig av politsk syn vil det være mulig å tolke denne bestemmelsen slik at adgangen til å gjennomføre ”særlige tiltak” blir sterkt beskjært. Dette avhenger av om tiltak som f.eks. tolking kategoriseres som en slik særlig rettighet. Etter OMODs syn bør legaldefinisjonen presisere at denne bestemmelsen bare gjelder rettigheter som ”opprettholdes” etter at det aktuelle likestillingsbehovet er opphørt å eksistere jf. bestemmelsen om at særlige tiltak ikke kan fortsettes ”etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd”.

 

2. Vurdering av eksisterende lover og regler
I lovuvalgets mandat heter det at ”utvalget skal foreta en samlet vurdering av eksisterende lover og regler, både sivilrettslige og strafferettslige som direkte eller indirekte regulerer vernet mot etniske diskriminering”.

 

2.1 Mangler kvantitative data
OMOD har gjennom en årrekke forsøkt å få justisdepartementet til å føre statistikk over diskrimineringssaker som har vært til behandling i rettssystemet. En slik statistik har finnes desverre ikke ennå, selv om vi vet at KRD jobber med saken. Når en skal foreta en vurdering av eksisterende lover og regler slik som lovutvalget er pålagt, finnes det derfor ikke brukbare kvantitative data å gjøre dette ut fra.

 

2.2 Data fra riksadvokaten
Ved to anledninger har dog riksadvokaten laget stikkprøveundersøkelser etter påtrykk fra OMOD. Dette har skjedd ved rundspørre til politidistriktene hvor anmeldelser etter strl. §§ 135a ogg 349a er kartlagt.

Etter den første rundspørre i 1996 oplyste Riksadvokaten imidlertid opplyste at det samlede antall politianmeldelser som var behandlet etter strl. § 135a og strl. § 349a i tidsrommet 1986-96 anslagsvis lå omkring 500. Videre frengikk det av rundspørren at bare to-tre (?) saker hadde ført til påtale, alle etter strl. 135a. Resten var henlagt.

I den andre rundspørre hadde Riksadvokaten sett på henleggelsesbegrunnelsene i et 20-talls saker (?). I den forbindelse uttalte han kritikk av at henleggelse ble begrunnet med manglende prioritet. Informasjoner om disse undersøkelsene kan rekvireres hos OMOD eller Riksadvoaten.

 

2.3 Erfaringsmateriale fra OMOD
OMOD har imidlertid opbygget et eget, kvalitativt erfaringsmateriale fra konkrete diskrimineringssaker som organisasjonen har saksbehandlet eller fulgt siden opprettelsen i 1992. Dette materialet hvorav mye er upublisert deler vi gjerne med lovutvalget. Andre organisasjoner sitter muligvis inne et slik datamateriale.

OMODs materiale omfatter i første rekke saker som er anmeldt til politiet (eller SEFO) eller klaget inn for administrative myndigheter. OMOD har også gitt bistand i flere sivilrettlige saker eller fulgt dem på annen måte. Disse sakene har fortrinnsvis omhandlet bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Bl.a. er en sak om rasistisk mobbing vært rettslig behandlet i to instanser.

 

2.3.1 Straffeloven
Hovedparten av OMODs erfaringer med ”det eksisterende lovverk som direkte eller indirekte regulerer vernet mot etniskdiskriminering” stammer fra saker som er anmeldt til politiet etter bestemmelser i straffeloven. Hovedparten av disse igjen har vært anmeldt etter straffeloven § 349a. Denne paragrafen har derfor vært gjenstand for en særlig interesse fra OMOD. Vi har imidlertid også erfaring fra flere saker anmeldt etter strl. § 135a samt saker anmeldt etter paragrafer i straffeloven om er mindre kjente i diskrimineringssammenheng bl.a. §§ 232, 292, 246 og 390a.

 

2.3.2 Henleggelser et problem
Med unntak av en har alle politianmeldelser, som OMOD har foretatt eller bistått med, blitt henlagt. Dette unntaket var Eiendoms Service-saken som, etter det OMOD vet, er den hittil eneste sak i hvor det er reist påtale etter strl. § 349a. Denne saken kommer vi tilbake til under avsnittet om strl. § 349a.

Samtidig er det OMODs erfaring for at politianmeldelsene i diskrimineringssaker rutinemessigt henlegges av uten etterforskning. Dette vet vi fordi vi rutinemessigt undersøker hvordan saker som OMOD bidrar til å anmelde, behandles av politidistrikter og statsadvokatembeter. Ofte kan dette også ses ut av de skriftlige henleggelsesbegrunnelsene som blir gitt. Tilmed i saker hvor det er fældende beviser, har det skjedd henleggelse fordi påtalemyndigheten ikke fant ”rimelig grunn” til å foreta en juridisk prøvelse.

Dene henleggelsespraksisen har fortsatt gennom hele 90-tallet selv om riksadvokaten tre ganger har innskjerpet overfor statsadvokatembeter og politiditrikter at saker om etnisk diskriminering skal prioriteres. Dette skjedde senest i direktiv av 5. juli 1999 som ble utstedt etter at riksadvokaten hadde gitt OMOD medhold i klagen over Vestfold og Telemark statsadvokatemmbeters henleggelse av den såkalte Kysthospitalet-saken. OMOD har imidlertid opplevd at henleggelsene har fortsatt også etter utstedelsen av dette direktivet.

 

2.3.3 Vurdering av straffelovens bestemmelser
I en rekke saker som OMOD har hatt, har henleggelse imidlertid også blitt begrunnet med at det anmeldte forhold ikke er ansett for straffbart. Flere av disse henleggelsene har vakt oppsikt såsom Kysthospitalet-saken. Denne saken var gjalt et avslag på behandling ved et fylkeskommunalt hopital som ble begrunnet med at pasienten hadde ”fremmedkulturell bakgrunn”. Kysthopitalet var anmeldt etter strl. § 349a.

Sammen med Eiendoms Service-saken kan disse henleggelsessakene gi lovutvalget kunnskap om hvordan de eksisterede paragrafene i straffeloven som direkte og indirekte regulerer etnisk diskriminering, har blitt fortolket og anvendt i praksis. 2.3.3.1

 

Særligt om Strl § 349a
Strl. § 349a ble vedtatt i 1970 som en konvekvens av at Norge hadde ratifisert FNs Rasediskrimineringskonvensjon av 1965 (ICERD). Den konkrete anledning var at ICERD artikkel 2, 5 og 6 forpliktet Norge til å forby diskrimineing ved lov og sikre etniske minoriteter et effektivt rettsvern mot diskriminering. Strl. §§ 135a ble ved samme anledning innføyd for å ivareta et specifikt forbud mot rasistisk propaganda etter ICERD artikkel 4. Strl. § 349a har derfor hele tiden av OMOD vært oppfattet som den paragraff som var ment å verne bredt mot de øvrige former for etnisk diskriminering. Dette har den imidlertid vist seg å være helt uegnet til. En viktig grunn til dette har, som tidligere nevnt, vært av måten den har blitt fortolket jf. henleggelsessakene og den svært innskrenkende fortolkning som domstolene foretok i Eiendoms Service saken. Strl. § 349a har imidlertid også hatt innebygde hinder som fra fødslen har begrenset paragrafens muligheter til å verne mot diskriminering.

Disse er paragrafens virkeområde som innskrenker seg til ”ervervsmessig eller liknende virksomhet”, bevisbestemmmelsen som krever fortsett og det lave presisjonsnivå i beskrivelsen av de former for behandling som diskrimineringsforbudet retter seg mot (diskrimineringsdefinisjonen er utilstrekklig).

 

2.3.3.1.1 Virkningsområde: Generelt diskrimineringsforbud uten begrensninger
Etter OMODs oppfattelse er det åpenbart at ICERD forplikter Norge til å forby etnisk diskriminering uansett hvilken kontekst det forekommer i. Det vil si at forbudet bør være generelt slik at dets virkeområde utvides til å omfatte alle samfunnsarenaer og saks/rettsområder. Hvis det skal gjøres unntakk fra det diskrimineringsforbudet på enkelte områder hvorr dette er i overensstemmelse med ICERD, må dette i så fall skje via unntaksbestemmelser som dispenserer fra det gennerelle forbudet.

 

2.3.3.1.1.1 Privat diskrimineirng
Formuleringen ”ervervsmessig eller liknende virksomhet” legger opp til at strl. § 349a skal ha et virkningsområde som er bredere enn det som alene ligger i begrepet ”ervervsmessig virksomhet”. Etter Høyesteretts frifinnelse av Eiendoms Service er virkningsområdet imidlertid betydelig innsnevret i forhold til det som kunne forventes ut fra bestemmelsens ordlyd. Etter OMODs oppfattelse har Høyesterett kategorisert åpenbar ”ervervsmessig virksomhet” som et ”privat” forhold som derved falder utenfor bestemmelsen. Dette er helt klart noe lvutvalget må rrydde opp i . Etter OMODs syn bør ikke noen form for etnisk diskriminering kunne falle utenfor lovforbudet fordi det kan kategoriseres som en ”privat” handling.

OMOD ønsker i denne forbindelse å peke på at diskriminering som etter Høyesteretts kjennelse faller utenfor virkningsområdet til strl. § 349a utgjør et stort problem. Dette er ikke minst tilfellet på boligområdet, hvor bl.a. Susanne Søholts utredning Om lovgivning og diskriminering på boligmarkedet (Byggforsk notat 33, 1999) slår fast at diskriminering som utøves av private utleiere, er en av de viktigste årsakene til de systematiske ulikheter som finnes mellom etniske minoriteter og nordmenn på boligområdet. Det er samtidig en kjensgjerning at flertallet av utleieboligene i Norge i dag formidles på en måte som gjør at slik diskriminering ikke kommer inn under virkningsområdet til strl. § 349a.

 

2.3.3.1.1.2 Offentlig diskriminering
Avgrensningsproblemet i forhold til ”privat” virksomhet er imidlertid ikke det eneste som problemet vedrørende virkningsområdet til strl. § 349a. Det er også grunn til å spørre i hvilket omfang diskrimineringsforbudet omfatter offentlig og halvoffentlig virksomhet, organisasjonsvirksomhet o.l. som normalt ikke vil falde inn under en snever fortolkning av ”ervervsmessig virksomhet”. Umiddelbart skulle man tro at diskriminering innen offentlige kjerneytelser ville være omfattet av strl. § 349 a. Dette antas f. eks. i Susanne Søholts utredning. OMOD mener imidlertid at det er adskillig grunn til å stille spørsmålstegn ved om alle oppfatter formuleringen ”ervervsmessig og liknende” slik. Dette viser bl.a. henleggelsen av Kysthospitalet saken med begrunnelsen «intet straffbart forhold anses bevist.

Det rettslige vern mot rasediskriminering bør ikke være svakere i offentlig enn i privat sektor. En ny norsk lov mot etnisk diskriminering kan rette opp på dette forholdet. I den forbindelse kan det vises til at diskrimineringsforbudet i svensk straffelov (som tilsvarer strl. § 349a), er eksplisitt mht. at det omfatter både offentlig og privat virksomhet.

 

2.3.3.1.2 Bevisbestemmelsen: Fra fortsett til uaktsomhet
For OMOD er det også åpenbart at skyldkravet om fortsett medfører at strl. § 349a ikke lever opp til ICERDs krav om at diskriminerende virkninger skal omfattes av forbudet mot diskriminering på lik linje med diskriminerende formål. Fortsett betyr jo at en diskriminerende virkning bare kan rettsforrffølges dersom det i kan bevises at diskriminering var formålet.

Skyldkravet må derfor endres til uaktsomhet, slik at diskriminerende behandling kan pådømmes uavhengig av hvilken intensjon som ligger bak. Dette vil gjøre det enklere å bære beviisbyrden, ettersom det i de fleste tilfelle vil være umulig å fremskaffe håndfast bevis for en diskriminerende intensjon. Samtidig åpner det for muligheten til å føre statistiske bevis som f.eks. har vist seg effektivt i forbindelse med rettsforfølgning av utestedsdiskriminering i Nederland. Der har gjentatte avvisninger av personer med minoritetsbakgrunn uten saklig begrunnelse blitt ansett for tilstrekkelig bevis for diskriminering. Samme model vil kunne brukes ifht. bedrifter som diskriminerer ved ansettelse mv.

Vi kan for øvrig nevnte at politimesteren i Stavanger på OMODs dagskonferanse ”Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker” tok til orde for å endre bevisbestemmelsen i strl. § 349a til uaktsomhet. Hans begrunnelse var at den nåværende skyldkrav om fortsett, etter hans oppfattelse, må ta en stor del av skylden for at diskrimineringssaker som burde vært påtalt isteden enner med henleggelse.

 

2.3.3.1.3 Forbudsbestemmelsen: Kriminaliserer ikke virkning
”Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eler liknende virksomhet, på grunn av en persons trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre”, står det i strl. § 349a, første ledd. Denne formulering inneholder et generelt begrep om diskriminering.

Paragrafen gir imidlertid ingen konkrete retningslinjer for hvilke typer av forhold som faller inn under diskrimineringsforbudet. Dette er en avgjørende svakhet ved strl. § 349a.

Det betyr at det i er overlatt til enkeltpersoner i rettssystemets institusjoner å operasjonalisere forbudsbestemmelsen og avgjøre, hva som i praksis konstituerer nektelse av varer og tjenester på vilkår som gjelder for andre, og på hvilken måte dette skal kunne knyttes til trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse.

Mangel på konkretisering av paragrafens diskrimineringsbegrep kan derfor være årsak til henleggelse av diskrimineringssaker, fordi embetsfolk overlates å anvende eget skjønn på et område som oppleves av mange som svært kontroversielt, hvor det finnes lite offentlig konsensus og hvor de fleste embetsfolk har svært lite erfaring og kompetanse.

Som vist ovenfor krever FNs Rasediskrimineringskonvensjon at det skal skje en kriminalisering av diskriminerende formål (direkte dikriminering) såvel som diskrimineriende virkninger (indirekte diskriminering). Dette tilfredsstilles på ingen måte av de nåværende formuleringene i strl. § 349a. Paragrafen nevner ikke indirekte diskriminering, og gir derfor det umiddelbare inntrykk at den bare omfatter direkte diskriminering. Dette står også i motsetning til § 55 a i arbeidsmiljøloven, hvor det tydelig fremgår at paragrafens forbud også omfatter indirekte former for diskriminering.

Arbeidsmiljølovens § 55 a vil således kunne beskytte etniske minoriteter mot diskriminering som søkes skjult bak ”vikarierende” argumentasjon, eller mot diskriminasjon i form av usaklige krav til språkkunnskaper eller bekledning eller liknende som ikke direkte kan knyttes til ”trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonal eller etniske opprinnelse”. På bakgrunn av erfaringene så langt, er det lite trolig at slike former for indirekte eller skjult diskriminering vil kunne fanges opp av strl. § 349a.

Slik strl. § 349a er formulert tar den heller ikke høyde for ICERDs bestemmelser om positiv handling.

 

2.3.3.2 Strl. § 135 a
Når det gjelder strl. § 135a har OMOD notert seg at også den fortolkes meget snevert, jf. Kjuus-dommen, og at bl.a. Ytringsfrihetskommisjonen har foreslått en lempelse av strl. § 135a. Dersom strl. § 135 svekkes ytterligere vil det etter OMODs oppfattelse være i åpenbar motstrid med ICERD. Etniske minoriteter har nesten ingen mediemakt. Hvis ikke man kan gjøres rettslig ansvarlig for rasistisk hetz, vil det være svært skadelig for majoritetens og minoritetenes oppfattelse av hverandre. OMOD erikke i tvil om at strl. §135a i dag tjener et forebyggende formål, men dette er avhengig av at overtrammp også straffes.

 

2.3.3.3. Andre straffelovsparagrafer
OMOD har også anmeldt enkelte diskrimineringssaker etter strl. §§ 246 og 247 for ærekrenkelse og 390a for sjikane. Disse har blitt henlagt, også etter strl. 390a, selv om det faktisk finnes en Høyesterettsdom for rasistisk sjikane mot en minoritetseid kiosk.

 

2.3.3.4 Strl. §§ 232 og 292 straffeskjerpelse ved rasistisk volg og skadeverk
OMOD har gitt bistannd i flere saker om rasistisk motivert vold og skadeverk. Disse har vist en åpenbar tendens til at politiet ser bort fra det rasistiske/diskriminerende element. Slike grove saker blir faktisk også hhenlagt av politiet slik en sak om dørvaktvold i tilknytning til utesteddiskriminering nylig ble. OMOD har også notert seg at to organiserte nynazister tiddligere i vår ble frikjent for å ha hatt et rasistisk motiv da de samme natt overmalte to kebab kiosker på Nordstrand i Oslo med rasistiske budskap og satte fyr på dem. Retten uttalte i den forbindelse at det ikke var mulig å knytte en rasistisk overbevisning til skadeverket. Dette betyr dessverre at det åpenbart er nødvendig å skrive i loven så konkret at rasistiske symboler slik som ble brukt på disse kebabkioskene, er uttrykk for en rasistisk overbevvisning.

 

2.3.4 Sivilrettslige saker
Manglen på brukbart lovverk samt de økomoniske barrierer og risisi i tilknytning til sivile søksmål har imidlertid medført at det har vært lite rettspraksis når det gjelder sivile søksmål. På det strafferettslige område har det vært et stort antal politianmeldelser, men svært få har ført til påtale.

 

2.3.4.1 Særlig om aml. § 55a
Aml. § 55a har OMOD brukt til å stille krav til offentlige myndigheter. Bl.a. har vi lykkedes i å få arbeidsdirektoratet til å utarbeide rettningslinjer for håndtering av diskriminerende jobbordrer på arbeidskontorene. Paragrafen inneholder imidlertid ingen bestemmelser om opplysningsplikt eller erstatningsansvar for arbeidsgivere. Derfor er paragrafen helt uegnet som grunnlag for søksmål. Derimot er dett bra at paragrafens diskrimineringsdefinisjon uttykklig omfatter indirekte diskrimineirng (diskriminerrende virkning), noe. strl. 349a ikke gjør.

Aml. § 55a er ledd i en innarbeidelse (transformasjon) av ILO-konvesjon nr. 111 i norsk lovgivning. Slik aml. § 55a er utformet, har ikke Norge overholdt sine internasjonale forpliktelser i henhold til ILO-konvesjon. Videre må aml. § 55 a, etter OMODs oppfattelse, avløses av et generelt forbud mot etnisk diskrimineirng på arbeidsmarkedet dersom Norge skal oppfylle ILO-konvensjon nr. 111 som etter vår oppfattelse krever dette. F.eks. har Danmark vedtatt et samlet forbud mot diskrimineing på arbeidsmarrkedet som oppfølgning av ILO-konvensjon nr. 111.

 

3. Ny lovgivning mot etnisk diskriminering
I mandatet til lovutvalget heter det at ”utvalget skal vurdere hvilke spørsmål som henholdsvis bør reguleres i en ny lov mot etnisk diskiminering, i andre lover eller på annen måte”. Videre heter det at ”utvalget bør utrede om loven skal ha sivilrettslig karakter ved å fastsette sanksjoner som erstatning, oppreisning, kontraktsbeføyelser eller administrative tiltak, og/eller strafferettslig karakter ved å fastsette straffesanksjoner som bøter og fengsel”. OMOD ser disse spørsmålene i sammenheng.

 

3.1 Paragrafene må samles
Etter OMODs oppfattelse er det helt avgjørende for effekten at lovutvalget foreslår en helhetlig og sammnhengende lovgivning mot etnisk diskriminering. Derfor er det svært viktig å unngå at det fremtidige rettsvernet mot etnisk diskriminering kommer til å bestå av spredte bestemmelser i ulike lover slik situasjonen er idag. Å utvide med nye tillegsbestemmelser om etnisk diskriminering i f.eks. boliglovgivningen vil etter OMODs vurdering være et feilgrepp. Rettsvernet mot etnisk diskriminering bør for fremtiden samles i høyst to lover, straffeloven og en sivilrettslig lov mot etnisk diskriminering. Hvis det er lovteknisk mulig å samle strafferettslige og sivilrettslige virkemidler i den samme lov, ville dette være ønskelig.

 

3.2 Både sivilrettslige og strafferettslig sannksjonsformer
Etter OMOD oppfattelse må hele spektret av sivil- og strafferettslige sanksjonsmidler som er nevnt i mandatet tas i bruk i et fremtidig rettsvern mot etnisk dskriminering. Straffereaksjoner og sivilrettslige sanksjoner må ikke setttes opp mot hverandre som et enten eller. Etter OMODs oppfattelse kan ingen av delene stå alene. Tvertimot er det bruk for begge sanksjonstyper.

 

3.2.1 Fordeler ved strafferettslige sanksjoner
I noen typer av saker vil straffereaksjoner være eneste sanksjonsmulighet. Dette er tilfellet med saker hvor det ikke peker seg ut et konkret, erstatningsberettiget offer. Rasistisk hetz og propaganda mot etniske minoritetsgrupper som i dag er straffbart etter strl. § 135a, er eksempel på en forgåelse hvor strafferettslige sanksjonsformer vil være eneste velegnede instrument.

Sammenlignet med erstatningssøksmål er dessuten også bøtelegging en rask og effektiv sanksjonsform. Dessuten vil risikoen for en plett på straffeattesten i en del sammenhenger virke mer avskrekkende en et erstatningssøksmål. Det gjelder hvor en plett på straffeattesten kan medføre at bevilling, løyve eller kontrakt mistes og det er utsikt til en lav erstatningssum slik som f.eks. saker om utesteddiskrimineirng.. Det kan også gjelde i saker hvor hvor tapet for det enkelte offer er forholdsvis lite og erstatningsbeløpet vil ligge lavt. I noen saker vil det dessuten være mulig å straffe en person som ikke kan gjøres direkte erstningsannsvarig fordi vedkommende har utøvd diskriminering i jobbsammenheng.

 

3.2.1.1 Feilaktig signal å avskaffe straffesanksjoner
Hvis man skulle velge å avskaffe straffesanksjoner som rettsmiddel i diskrimineringssaker, ville det dessuten være et helt feilaktig signal å sende både til etniske minoritetsgrupper og til potensielle utøvere av diskiminering. Etter vår oppfattelse er det svært viktig at samfunnet viser at det straffer de groveste tilfeller av etnisk diskriminering.

 

3.2.2 Fordeler ved sivilrettslige sanksjoner
I diskrimineringsaker hvor enkeltpersoner har lidt et dokumenterbart tap, f.eks. mistet jobben, vil erstatningsansvar derimot være den viktigste sanksjonsform fordi straffesanksjoner ikke vil kunne gi den pågeldende person økonomisk konpensasjon (erstatning eller oppreisning). Videre er diskriminering begått av politiet en av de hyppigste sakstyper hos OMOD.

 

3.2.2.1 SEFO-saker
Disse sakene anmeldes i dag til SEFO. Samtlige har dessverre blitt henlagt slik SEFO har for vane også i andre tyepr av saker. Så lenge SEFO ikke endres, er det sterkt behov for at mulighetene til å saksøke politiet i diskrimineringssaker blir økt som et ledd i en ny sivilrettslig lov mot etnisk diskriminering.

 

3.2.2.2 Beviskravet i sivile saker
En fordel med å anvende sivilrettslige reaksjonsformer er desuten at kravet til bevis er sannsynlighets overvekt, mens strafferetten krever at skyld skal bevises oppmot 100%.

 

3.2.3 Begge sanksjonsformer i samme sak
I mange diskrimineringssaker vil imidlertid begge sanksjonsformer være riktige å bruke, slik at det samme forhold både fører til både straffeforfølgning og erstatningsansvar. For mange andre typer kriminalitet er det jo allerede praksis at straff og erstatningsansvar idømmes for samme forhold. Dette gjelder jo f.eks. allerede vold og hærverk hvor det er et diskrimineringselement.

På bakgrunn av ovennevnte mener OMOD så klart at ny lovgivning mot etnisk diskriminering både bør ta i bruk sivilrettslig og strafferettslige virkemidler. På den bakgrunn kan man kan f.eks. forestille seg at utvalget fremmer et foreslag til en sivilrettslig lov mot etnisk diskriminering samt et separat forslag til et nytt avsnitt i straffeloven om etnisk diskriminering. Man kan også forestille seg at en ny lov gir et særskilt organ myndighet til å ilegge bøter og andre straffereaksjoner i diskrimineringssaker. Arbeidstilsynet har f.eks. fullmakt til å illegge bøter for brudd på arbeidsmiljølovenn..

 

3.3 Kontraktsbeføyelser/administrative tiltak
En ny lov mot etnisk dikrriminering kunne også gjerne hete lov om etnisk likestiling. Etter OMODs syn er det nemlig svært viktig at en slik lov ikke bare baserer seg på rettsforfølgelse av diskriminering, men også bruker positiv handling og forebygging som virkemidler der dette er mulig.

 

3.3.1 Krav om etnisk likestillings- og personalpolitikk
OMOD har feks. foreslått at et skal bli obligatorisk for offentlige etater og større bedrfiter å ha en etnisk personal og kundepolitik. F.eks. bør skolene ha et adferdskodeks for et fleretnisk skolemiljø som bl.a. inneholder retningslinjer for håndtering av saker om etnisk diskriminering

 

3.3.2 Contract compliance
OMOD har også foreslått at det offentlige i forbinnelse med innkjøp av varer og tjenester gjør bruk av såkalt ”contract compliance” hvor det stilles krav til at leverandørene har en etnisk likestillingspolitikk. Dette er virkemiler som er i bruk i USA og Canada. Ifølge Handelsdepartementet er det imidlertid fattet beslutning om at contract compliance” ikke skal brukes i Norge.

 

3.3.3 Rekruttering av etnisk minoriteter
OMOD har også foreslått at det lovfestes en målsetting om rekruttering av etniske minoritter til offentlige stillinger tilsvarende befolkningssamennsetningen, og at etniske minoriteter gårr foran ved like kvalifikasjoner inntil enn slik målseting er nådd. Vi har også foreslått at det lages regler vedrørende representasjon av etniske minoriteter i offentlige verv og utvalg. Med hensyn til kjønnsrepresentasjon er det jo en 40% regel.

 

4. Organisere en effektiv håndheving
Mandatet gir også lovutvalget i oppgave å ”vurdere hvordan man kan organisere en effektiv håndheving av regelverket”. Videre blir utvalget bedt om å ”vurdere om det er ønskelig at det opprettes et eller flere nye organer for effektiv håndheving av lovens regler eller om det skal legges til eksisterende”. Det blir også bedt om å ”utrede hvilken rolle Senter mot etnisk diskriminering bør ha og vurdere om oppgavene ttil Senter mot etnisk diskriminering skal lovfestes”.

Spørsmålet om hvordan man kan organisere en effektiv håndheving (prosess) er like viktig som lovgivningens innhold (materie). Slik situasjonen er idag er det både alvorrlige hinder for en effektiv håndheving av de strafferettslige og de sivilrettslige bestemmelser som regulerer vernt mot diskriminnering.

 

4.1 Spesialenhet innen politiet
På den strafferettslge siden kan problemene, etter OMODDs oppfattelse best løses ved at behandlingen av diskrimineringssaker legges til spesialutdannede medarbeidere som er koplet opp mot en landsdekkende spesialenhet med kompetanse i etnisk diskriminering og fullmakt til å bøtelegge og reise påtale. Den bør være fristilt fra statsadvokatembetene og riksadvokaten som bør fungere som klageinstans slik som i SEFO-saker. OMOD har ikke lenger tro på at straffelovens bestemmelser om etnisk diskriminering kan håndheves på en effektiv måte gjennom det ordinære politi-og påtaleapparat.

 

4.2 SMED
Når det gjelder sivilrettslige bestemmelser er de alvorligste hindrene av økonomisk art. Når det gjelder dekning av saksomkostninger har opprettelsen av SMED ydet et bidrag. Man må imidlertid huske at SMEDs juridiske medarbeiere ikke selv har anledning til å føre saker for retten og at SMED kun har anledning til å dekke advokatutgifter i prinsippsaker. Man må også huske risikoen for å bli idømt motpartens saksomkostninger, er en viktig årsak til at personer som rammes av etnisk diskriminering oppgir å gå til søksmål. Dette er omkostninger som ikke dekkes av SMED.

Det hører også med at diskrimineringsbegrepet som SMED arbeider etter, etter manges oppfattelse er temmelig snevert definert. Dessuten er SMED organisert på en slik måte at det har en rekke oppgaver som skygger for det som etter OMODs syn burde være SMEDs hovedoppgave; å føre saker for retten på vegne av organisasjoner og enkeltpersoner.

SMED er dessuten administrativt underlagt KRD, og regjeringen oppnevner SMEDs styre, noe som bl.a. er brukt som begrunnelse for at SMEDs egne medarbeidere ikke skal kunne føre saker for retten. Dette er ikke en ideel situasjon med tanke på at internasjonale konvensjoner per idag ttilbyrrden sterkeste beskyttelse mot enisk diskriminering og saksanleg mot/klager over den norske staten er et svært vikttig virkemiddel. SMED bør så definitivt legges direkte inn under stortinget og lovfestes. Samtidig bør fullmakter og økonomiske ressurser til å føre rettssaker økes.

 

5. Internasjonale forpliktelser
I mandatet for lovutvalget heter det at ”utvalget skal utrede hvordan ICERD kan innarbeides i norsk rett gjennom lov mot etnisk diskriminering. Utvalget skal også vurdere Norges forpliktelser etter andre relevante menneskerettskonvensjoner (...)”. EMK, SP og ØSK fremheves.

 

5.1 Inkorpotasjon av ICERD
Etter vedtaket av Lov om menneskerettigheter gjelder nå EMK, SP og ØSK som norsk lov etter prinsippet om inkorporasjon. Samtidig har stortingsflertallet ønsket at det også skjer en utredning av muligheten for å inkorporere av Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen i norsk lov. Lovutvalget bør derfor legge frem forslag for Stortinget om at også Rasediskrimineringskonvensjonen innkorporeres. Dette bør være en selvfølge sett i lyset av de senere års utvikling med inkorporasjon av internasjonale konvensjoner i norsk rett.

Ettersom mandatet ber om at utvalget utreder hvordan ICERD kan innarbeides i norsk rett ”gjennom lov om etnisk diskriminering”, er det nærliggende å velge samme inkorporasjonsmodell som er brukt i Utlendingsloven § 4 etter hvilken Flyktningekonvensjonen er innarbeidet i norsk rett. Ettersom OMOD er av den oppfattelse at den nye lov om etnisk diskriminering på noen punkter bør gi et sterkere vern enn Rasediskrimineringskonvensjonen, fremstår dette som den beste løsning. Utlendingsloven gir jo også på enkelte punkter rettigheter som går utover Flyktningekonvensjonen.

5.2 EMK, SP og ØSK, UNESCO og ILO
I tillegg til Rasediskrimineringskonvensjonen bør lovutvalget også ta skritt til å implementere alle bestemmelsene om etnisk diskriminering, minoritetsbeskyttelse, religionsfrihet osv. som finnes i EMK (med tilleggsprotokoller), SP og ØSK. Disse gjelder jo allerede som norsk lov. Etter OMODs oppfattelse bør imidlertid også lovutvalget ta initiativ til å innkorporere de resterende internasjonale konvensjoner som omhandler etnisk diskriminering og minoritetsrettigheter og som Norge er part i. Dette gjelder bl.a. UNESCO konvensjonen om forbud mot diskriminering i undervisningen og ILO konvensjon nr. 111.

OMOD kan ikke gå inn for at internasjonale konvensjoner innarbeides i norsk lov ved såkalt transformasjon eller presumpsjon av rettsharmoni.

Tilbake til index for denne mappen