o

o

Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker

Rapport om OMODs dagskonferanse 9. desember 1998

OMOD Organisasjonen mot offentlig diskriminering 1999 –

 

Forord

Dagskonferansen Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker ble avholdt 9. desember 1998 av Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) med støtte fra Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet. Over femti personer deltok fra politi, påtalemyndighet, departementer og organisasjoner.

Formålet med konferansen var å sette fokus på politiet og påtalemyndighetens rolle i norsk rettsvern mot rasediskriminering. Denne rapporten er utarbeidet for å bringe videre de mange erfaringer og synspunkter som kom frem i innlegg og debatter på konferansen, og for å bidra til at debatten føres videre hos politi og påtalemyndighet, blant etniske minoriteter og i samfunnet for øvrig.

Rapporten inneholder et fyldig referat fra dagskonferansen om Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker (innledninger og debatter). I tillegg beskriver rapporten de seneste utviklingene i norsk rettsvern mot rasediskriminering og presenterer viktige dokumenter og rettskilder som er grunnlag for politiet og påtalemyndighetens behandling av saker om rasediskriminering. Rapporten inneholder også en diskusjon av politiets og påtalemyndighetens utfordringer og mulige tiltak som kan styrke norsk rettsvern mot rasediskriminering. Endelig presenterer rapporten et utvalgt kildemateriale som belyser konkrete saker om diskriminering hvor politiet har opptrådt som rettshåndhever eller som genstand for kritikk.

Rapporten kan gjerne tas i bruk som opplegg til diskusjon eller som undervisningsmiddel innen eller utenfor politi- og påtalemyndighet.

God fornøyelse!

Jesper Hansen, OMOD

 

0. Innhold

1. Innledning - 4

 

2. Dagskonferansen (referat) - 6

• Innbydelse til dagskonferansen - 7
• Deltakerliste - 11
• Innledning: “Erfaringer fra Oslo politidistrikt”, kriminalsjef Roger Andresen, Oslo politidistrikt - 13
• Innledning: “Diskrimineringssaker sett fra minoritetenes perspektiv”, daglig leder A. O. de Leon, OMOD - 14
• Innledning: “Minoriteter og det norske rettsvesen”, advokat Arild Humlen - 16
• Innledning: “Erfaringer fra England”, generalsekretær Bevan Powell, The Black Police Association - 17
• Plenumsdebatt: “Politi- og rettspraksis i diskrimineringssaker” - 19

 

3. Etter dagskonferansen - 21

• Kysthospitalet-saken - 21
• Skriv fra riksadvokaten - 22
• Eiendoms Service-saken - 22
• Ny diskrimineringslov - 22
• Forslag fra OMOD om styrket lovverk - 23

 

4. Mulige tiltak for politi og påtalemyndighet - 24

• Sentralisering av saksbehandling - 24
• Retningslinjer - 26
• Kompetanseheving - 26
• Tillitsskapende tiltak og kunnskapsformidling - 27
• Evaluering - 30

 

5. Offentlige dokumenter om politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker - 32

• Paragrafer i straffeloven vedr. diskriminering og rasisme - 32
• Direktiver vedr. diskrimineringssaker fra Riksadvokaten - 33
• Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge - 35
• Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering(1998-2001) - 36
• FNs rasediskrimineringskonvensjon, artikkel 6 - 37
• Uttalelse fra Justisminister Odd Einar Dørum - 37

 

6. Presseklipp og dokumenter fra saker om diskriminering og politi (vedlegg) - 38

• Fortegnelse over vedlegg - 38

 

1. Innledning

Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker

Den 9. desember 1998 avholdtes dagskonferansen Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker på Grünerløkka-Sofienberg bydelsforvaltning i Oslo. Arrangør var Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) med støtte fra Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet.

Konferansen var et resultat av OMODs arbeide gjennom 6 år med klagesaker om etnisk diskriminering. Flere av disse sakene var anmeldt til politiet for brud på straffelovens § 349a, men bare en, Eiendoms Service-saken i Oslo, hadde endt med påtale.

Samtidig hadde Storting og regjering lagt frem to nøkkeldokumenter, Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle samfunnet og Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001) kommet. Begge disse dokumentene satte styrking av etniske minoriteters rettsvern mot diskriminering høyt på dagsordenen.

På den bakgrunn ønsket OMOD å legge til rette for at en faglig orientert diskusjon av hvordan målsetningen om å styrke rettsvernet mot diskriminering kunne føres ut i praksis. Dette ble til dagskonferansen Politi og påtalepraksis i diskrimineringssaker, den første konferanse av sitt slag i Norge.

Vårt mål var å bringe sammen representanter fra alle instanser i Norge som jobber faglig med rettsvern mot diskriminering. Vi valgte derfor å invitere kriminalsjefer og påtaleansvarlige fra Norges 52 politidistrikter samt representanter fra de tolv statsadvokatembetene, riksadvokaten, Stortingets justiskomite, Justisdepartementet, andre berørte departementer og organisasjoner som jobber faglig med rettsvern mot diskriminering.

Samtidig satte OMOD sammen et program bestående av innledere som kunne belyse konferansens tema fra ulike ståsteder med utgangspunkt i egne, praktiske erfaringer. Etter innledningene satte vi av tid til debatt først i grupper og siden i plenum. Den 12. oktober sendte vi ut den ferdige innbydelsen med program som er opptrykt side 7-10.

Frem mot konferansen kom det to endringer i programmet. Grunnlegger av The Black Police Association, politiinspektør David Michael, meldte avbud og ble erstattet av nåværende generalsekretær for The Black Police Association og politiinspektør ved London Metropolitan, Police Bevan Powell. Justisdepartementet som først hadde sagt seg villig til å stille med en innleder, meldte også avbud.

Konferansen hadde i alt 55 deltakere. Representert var syv politidistrikter, Politihøgskolen, Oslo politiforening, Justisdepartementets politiavdeling, Stortingets justiskomite, Kommunal og Regionaldepartementets innvandreravdeling, Utlendingsdirektoratets likestillingsavdeling, Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter(KIM), Senter mot etnisk diskriminering, Juss Buss, Grünerløkka-Sofienberg Bydelsforvaltnings likestillingsgruppe, Antirasistisk senter og Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD). Den nøyaktige deltakerlisten er opptrykt side 11-12. Forløpet av konferansen, innledninger og debatt, finnes referert side 13-20.

De deltakende politidistriktene var Oslo, Trondheim, Stavanger, Asker og Bærum, Romerike, Follo og Ringerike. OMOD hadde håpet på deltakere fra alle politidistrikt med et betydelig innslag av etiske minoriteter i befolkningen. Vi skrev derfor brev til politimestrene i fire store politidistrikter, Bergen, Kristiansand, Drammen og Troms, som ikke hadde meldt seg på konferansen. I brevene viste vi til at disse politidistriktene har store befolkningsgrupper med minoritetsbakgrunn og ba dem sende representanter til konferansen. De nevnte politidistriktene skrev imidlertid tilbake at de ikke så å kunne prioritere konferansen. Dette var noe skuffende.

Skuffelse var det også at hverken Riksadvokaten eller noen av de tolv statsadvokatembetene sendte representanter. Riksadvokaten og Oslo statsadvokatembete unnskyldte seg med arbeidspress. Påstrømningen av representanter fra offentlige organer og frivillige organisasjoner var imidlertid så stor at vi måtte be disse om å begrense antallet av deltakere. Dette gjaldt også Politihøgskolen som fikk en kvote på fem deltakere.

Etter konferansen den 9. desember 1998 har det vært flere begivenheter av stor betydning for konferansens tema om politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker. Dette omfatter bl.a. Riksadvokatens direktiver i etterkant av Kysthospitalet-saken og Høyesteretts kjennelse i straffesaken mot Eiendoms Service som er beskrevet side 21-23.

Konferansen satte i gang en viktig debatt om diskriminering og politiarbeid i et multietnisk samfund. Denne debatten håper vi selvsagt blir ført videre av dem som deltok. I OMOD har vi bl.a. brukt konferansen som avsett til å overveie hvilke konkrete tiltak, som politi og påtalemyndighet kan sette i verk, for å styrke rettsvernet mot diskriminering. Disse forslag til tiltak som legges frem side 24-31, oppfordrer vi politidistrikter, påtalemyndighet og andre til å lese og diskutere.

Som det siste inneholder denne rapporten en rekke vedlegg i to bolker. Den første bolk side 32-37 består av viktige rettskilder og grunnlagsdokumenter vedrørende politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker. Dette er vedlegg som medarbeiderne hos politi og påtalemyndighet bør bli kjent med.

Den andre og største bolken er kopier av presseklipp og dokumenter fra diskrimineringssaker og andre begivenheter som angår norsk rettsvern mot diskriminering. Disse vedlegg finnes bakerst i rapporten med start fra side 38 hvor det også finnes en oversikt over alle vedlegg.

 

 

2. Referat fra konferansen

I det følgende finnes innbydelse, program, deltakerliste og referat fra Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker. Referatet omfatter konferansens fire hovedinnledninger samt den avsluttende plenumsdebatten. Referatet er skrevet av OMOD.

 

Innbydelse til dagskonferanse om Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker

 

Grünerløkka-Sofienberg bydelsforvaltning Markveien 57, Oslo
Onsdag 9. desember kl. 09.00-16.00

 

Arrangør:
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
med støtte fra Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet
Rettsbeskyttelse av etniske minoriteter

 

Siden opprettelsen av FN i 1948 har Norge tilsluttet seg en rekke internasjonale konvensjoner om rettsbeskyttelse av etniske minoriteter. Det vil si et mindretall som skiller seg fra flertallet med hensyn til nasjonal eller geografisk opprinnelse, utseende, trosbekjennelse, tradisjoner eller lignende.

Flere av bestemmelsene i disse konvensjoner har etterhvert blitt inkorporert i norsk lov, slik at det i dag finnes mer enn ti paragrafer som gir etniske minoriteter i Norge ulike former for rettsbeskyttelse. Av disse paragrafene finnes fire i straffeloven og er underlagt offentlig etterforsknings- og påtaleansvar. Dette gjelder forbudet mot diskriminering ved ytelse av varer og tjenester (strl. § 349 a), paragrafene som gjør rasistiske motiver til en straffeskjerpende omstendighet i forbindelse med vold (strl. § 232) og hærverk (strl. § 292) og forbudet mot å true, forhåne og forfølge etniske minoriteter (strl. § 135).

Denne utvikling avspeiler på den ene siden at Norge i stadig høyere grad har blitt et samfunn som består av individer med ulik etnisk bakgrunn. På den annen side avspeiler det at norske lovgivere i stigende grad har anerkjent at det er nødvendig med praktiske, juridiske redskaper for å sikre at etniske minoriteter innehar de samme grunnleggende rettigheter og muligheter som den øvrige befolkningen.

 

Håndheving av diskrimineringsbestemmelsene i norsk straffelov

Den praktiske håndhevelse av lovforbudene byr imidlertid på store utfordringer. Dette avspeiler seg bl.a. i det lave antall påtaler som har blitt reist, til tross for at det ifølge Riksadvokaten er inngitt mange hundre politianmeldelser for brudd på strl. § 135 a og strl. § 349 a. Eksempelvis er det bare reist påtale i et enkelt tilfelle for brudd på strl. § 349 a, selv om paragrafen har vært gjeldende siden 1970. Den pågjeldende rettssaken ved Oslo byrett endte for øvrig med frikjennelse av den anklagede.

Mye tyder således på at det hittil har vært betydelig tvil hos politi og påtaleansvarlige om fortolkningen og den praktiske anvendelsen av paragrafene i straffeloven som har til hensikt å beskytte etniske minoriteter. Dette kan kanskje forklares med tanke på at etnisk diskriminering er en problemstilling som fremdeles er ny og uavklart for de berørte etatene.

Likevel er det mange som har vanskelig for å akseptere den nåværende situasjonen. Dette gjelder naturligvis spesielt personer med minoritetsbakgrunn, som selv opplever å bli utsatt for en lovstridig handling og ønsker å anmelde den. I denne situasjonen vil de fleste oppleve politiets og påtalemyndighetens usikkerhet som likegyldighet eller avvisning, dersom konsekvensen er at deres anmeldelse ikke gir noe synlig resultat.

 

Velkommen til dagskonferanse

På denne bakgrunn ønsker Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) med støtte fra Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet å invitere representanter for politi og påtalemyndighet over hele Norge samt andre berørte grupper til dagskonferanse i Oslo den 9. desember under overskriften “politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker”.

Til å delta som innledere på konferansen, har OMOD invitert en rekke sentrale personer med praktisk erfaring og spesialkompetanse i å håndtere saker om diskriminering av etniske minoriteter. I tillegg er det lagt vekt på at innlederne kan belyse arbeidet med diskrimineringssaker fra ulike perspektiv.

Hovedtema for konferansen vil være mottakelse av anmeldelser, prioritering av saker, rutiner under etterforskning, fortolkning av lovparagrafene, reising av påtale samt kompetanseheving og bevisstgjøring i forhold til spørsmål om etniske minoriteter og diskriminering.

Konferansens hovedmålgruppe er ansatte hos politi og påtalemyndighet, ved statsadvokatembetene og i justisdepartementet. Hensikten med konferansen er å få til en saklig meningsutveksling som holder et høyt faglig nivå, og som henvender seg spesielt til disse faggrupper.

På denne måte håper vi å synliggjøre ulike erfaringer med spørsmålet om diskriminering fra forskjellige steder i Norge. Og frem for alt håper vi at en konferanse av denne art, kan gi et konstruktivt bidrag til å løse de viktige oppgaver, som ligger foran oss, med hensyn til å implementere norsk lovgivning mot diskriminering av etniske minoriteter.

 

P r o g r a m

08.30 - Registrering og kaffe

09.00 - Velkomst

09.15 - “Kan jeg få anmelde saken hr. betjent?” Teaterinnslag v/ Nordic Black Theatre

09.30 - “Erfaringer fra Oslo politidistrikt” Innledning v/ kriminalsjef Roger Andresen, Oslo politikammer

10.15 - “Diskrimineringssaker sett fra minoritetenes perspektiv” Innledning v/ daglig leder Akhenaton Oddvar de Leon, OMOD

10.45 - “§135a og 349a i straffeloven - fungerer de etter hensikten?” Innledning v/ representant fra justisdepartementet/Riksadvokatens kontor,

ikke navngitt

11.15 - Lunsj på restaurant Indochina

12.30 - “Minoriteter og det norske rettsvesen” Innledning v/ advokat Arild Humlen

13.15 - “Erfaringer fra England” Innledning v/ politiinspektør David Michael, London Metropolitan Police, grunnlegger av Black Police Association

14.00 - Arbeidsgrupper/kaffe: “Lovforbudene mot diskriminering - hvordan fungerer de og hva er utfordringene?”

Det serveres kaffe, og konferansedeltakerne diskuterer i mindre grupper.

15.00 - Plenumsdebatt: “Politi- og rettspraksis i diskrimineringssaker” Arbeidsgruppene presenterer sine tanker/synspunkter i plenum, og diskusjonen fortsetter under ledelse av en ordstyrer.

16.00 - Avslutning

Konferansen avholdes i møtelokalene til Grünerløkka-Sofienberg bydelsforvaltning, Markveien 57(inngang Korsgate) i Oslo. Konferansen er gratis, lunsj og kaffe inklusive. Deltakerne forventes imidlertid selv å arrangere og betale transport og overnatting.

Ytterligere informasjon sendes etter påmelding. Eventuelle spørsmål kan stilles til Organisasjonen mot offentlig diskriminering på telefon 22 20 87 37, telefon/faks 22 20 62 17 eller postadresse Postboks 2832 Tøyen, 0608 Oslo.

 

 

Dagskonferansen

Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker

9. desember 1998

Arr. Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

 

D e l t a k e r l i s t e

Andresen, Roger - Kriminalsjef, Oslo politidistrikt
Bae, Ole Jacob - Styreleder, Senter mot etnisk diskriminering
Barth, Frederik - Politihøgskolen
Berg, Audun - Asker og Bærum politidistrikt
Bolstad, Sigve - Oslo politiforening
Bright-Taylor, William - Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Brunvoll, Jan Kevin - Oslo politiforening
Bråthen, Widar - Spesialmedarbeider, Utlendingsseksj., Oslo politidistrikt
Bull, Bernt - Kontaktutv. ml. innvandrere og norske myndigheter
Bunæs, Runa - Politiinspektør, Utlendingsseksjonen, Oslo politidistrikt
Børstad, Erling - Politiførstebetjent, Oslo politidistrikt
Craig, Ronald - Advokat
de Leon, Akhenaton Oddvar - Daglig leder, Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Dokka, Milla M. S. - Likestillingsgruppa, Bydel Grünerløkka-Sofienberg
Ekollo, Joh - Likestillingsavdelingen, Utlendingsdirektoratet
Farooqi, Farooq - Likestillingsgruppa, Bydel Grünerløkka-Sofienberg
Gundersen, Gunnar J. - Spesialmedarbeider, Utlendingsseksj., Oslo politidistrikt
Gundersen, Gunnar Olaf - Politiinspektør, Trondheim politidistrikt
Hansen, Ingjerd - Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Hansen, Jesper - Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Haugvaldstad, Birger - Kriminalavdelingen, Stavanger politidistrikt
Haveland, Juliet - Innvandringsavd., Kommunal- og regionaldepartementet
Hellevik, Vårin - Jussbuss
Helmert, Turid - Juridisk seksjon, Politihøgskolen
Henriksen, Preben - Jussbuss
Humlen, Arild - Advokat
Ilyas, Selma - Kontaktutvalget ml. innvandrere og norske myndigheter
Jansen, Trine - Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Kliland, Miren - Follo Politidistrikt
Lefoka, Mali - Likestillingsgruppa, Bydel Grünerløkka-Sofienberg
Linstad, Gro - Sekretær, Sosialistisk venstrepartis stortingsgruppe
Lunde, Anne Berit - Kontaktutvalget ml. innvandrere og norske myndigheter
Lunde, Henrik - Antirasistisk senter
Magnus, Gerd - Politihøgskolen
Meglitsch, Steven - Kontaktutvalget ml. innvandrere og norske myndigheter
Mo, Stephan - Innvandringsavd., Kommunal- og regionaldepartementet
Osmundsen, Manuela Ramin - Konst. daglig leder, Senter mot etnisk diskriminering
Ottesen, Kristin - Politifullmektig, Utlendingsseksjonen, Oslo politidistrikt
Qureshi, Naushad Ali - Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Powell, Bevan - Generalsekretær, The Black Police Association
Rasmussen, Jan Petter - Medl. av Stortingets justiskomite, Arbeiderpartiet
Rathore, Meena - Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Ringstad, Terje - Politiavdelingssjef, Asker og Bærum politidistrikt
Rustad, Anne Siri - Seksjonssjef, Likestillingsavd., Utlendingsdirektoratet
Skaar, Ingvild - Jussbuss
Smaaland, Kari S. - Likestillingsgruppa, Bydel Grünerløkka-Sofienberg
Storruste, Bente L. - Politiavdelingen, Justisdepartementet
Sørbotten, Sissel Narum - Ringerike politidistrikt
Sønstelid, Per T. - Follo Politidistrikt
Sønderland, Olav - Politimesteren, Stavanger politidistrikt
Sørum, Hilde M. - Politihøgskolen
Tronier, Bjørn Arne - Politiadvokat, Romerike politidistrikt
Vandvik, Bjørn - Politifullmektig, Romerike politidistrikt
Vasquez, Raul - Likestillingsgruppa, Bydel Grünerløkka-Sofienberg
Vatne, Sidsel - Politihøgskolen

Antall deltakere i alt: 55

 

 

Innledning: “Erfaringer fra Oslo politidistrikt”
v/ kriminalsjef Roger Andresen, Oslo politikammer

 

Uprofesjonelt å generalisere
- Hvis man generaliserer som politi er man ikke profesjonell nok, konstaterte Kriminalsjef Roger Andresen i sin innledning om Oslo politidistrikts erfaringer med rettshåndhevelse blant etniske minoriteter. - Politiet i Oslo har tidligere foretatt generaliseringer omkring innvandrere som var feil, sa Andresen. Som eksempel viste Andresen til uttalelser fra en tidligere narkotikasjef ved Oslo politidistrikt som fikk over hundre politianmeldelser mot seg for brudd rasismeparagrafen (strl. § 135a).

 

Strategidokument om etniske minoriteter
- Nå har Oslo politidistrikt imidlertid utarbeidet et strategidokument vedrørende kontakt til etniske minoriteter. Oslo politi har først valgt å implementere strategiprogrammet i utlendingsseksjonen, som er myndighetens ansikt utad overfor utlendinger i Norge. For politiet i Oslo er det viktig å vise innvandrere at uteseksjonen også skal ivareta etniske minoriteters rettssikkerhet, sa Andreasen.

- På den annen side må innvandrere ikke forvente særbehandling. Det er ikke alle krav til politiet, innvandrere kan forvente å få oppfylt. Kjuus-dommen viser at strl. § 135a er vanskelig å bruke. Bevisproblematikken gjør også strl. § 349a vanskelig, sa Roger Andresen.

 

Innsats mot utestedsdiskriminering
Roger Andresen pekte imidlertid på utestedsdiskriminering som et område hvor Oslo politidistrikt hadde lyktes med å gjøre noe for etniske minoriteter:
- Et tiltak er å dra ut på byen for å se på tilstandene ved utestedene. Kommer utlendinger inn eller gjør de ikke?. Politiet fikk høre rykter om at innvandrere ble avvist og satte i verk sivile patruljer, som overvåket hvem som slapp inn og hvem som ikke slapp inn på utestedene. Hver eneste gang tok polititet kontakt og gjorde oppmerksom på at man hadde foretatt en kontroll og sa fra om det var greit. Politiet i Oslo har også vært på patrulje med en gruppe unge innvandrere, hvor man spilte på lag med mediene for å gjøre offentligheten oppmerksom på at kontrollene mot utested diskriminering foregikk, sa Roger Andresen.

Kriminalsjef Roger Andresen henviste også til Oslo politidistrikts innsats for å heve standarden blant dørvakter på utestedene:
- Hva angår dørvakt problematikken, må politiet si at det noen steder står små atombomber. Derfor ga politiet tilbud om å foreta frivillig kursing av dørvakter. Det viste seg imidlertid at det bare var the good guys som kom. Kurset ble derfor nedlagt etter halvannet år. Nå skal utestedene pålegges å ha godkjente dørakter etter skjenkeloven. Dette er man i forberedelsesfasen av. Politiets samarbeid med Oslo kommune går bra. Av og til stenges utesteder. Erfaringen er at dette er det mest effektive middel. Restaurantbransjen må imidlertid få store bøter før det betyr noe innehaverne, sa Andresen.

 

Mediene fokuserer på utlendinger og kriminalitet
Roger Andresen tok også for seg mediene og ga dem et medansvar for holdningene til etiske minoriteter bl.a. på utestedene:
- Politiet merker at mediene fokuserer på utlendinger i forbindelse med kriminalitet. Dette påvirker utestedenes holdninger til utlendinger. Politiet kan ikke gardere seg mot TV2 programmer av varierende kvalitet. Politiet mener likevel det har gått greit med hensyn til utestedsdiskriminering. Vi merker en positiv utvikling, fortalte Andresen.

 

Vanskelig å rettsforfølge diskriminering
Kriminalsjef Roger Andresen ga uttrykk for at rettsforfølgning av diskriminering var forbundet med problemer for politiet. Han mente imidlertid det var mange forklaringer på at saker om f.eks. utestedsdiskriminering ble henlagt:
- Når vi har truffet på grums, har det vært et problem at de personer som har blitt avvist, ikke ønsker å anmelde. Det er også et problem at restaurantene har en stor utskiftning av eiere. Derfor er det ikke så lett å rettsforfølge lovbrudd. Vitner eller fornærmede har også reist tilbake til hjemlandet.
Saker må henlegges på grunn av bevisets stilling, på grunn av ukjent gjerningsmann, eller på grunn av at anmeldelsen er åpenbart grunnløs. Det er mye rart, sa Andresen.

 

Vanskelig lovverk
Roger Andresen pekte imidlertid også på at det eksisterende lovverk er vanskelig å bruke for politiet:
- Kjuus-dommen viser at strl. § 135a er vanskelig å bruke. Bevisproblematikken gjør også strl. § 349a vanskelig, sa Roger Andresen.

Endelig fortalte Roger Andresen at antallet av diskrimineringssaker som anmeldes viste en fallende tendens:
- Omkring utestedsdiskriminering skyldes det bl.a. at det har blitt større bevissthet blant utestedene, sa Kriminalsjef Roger Andresen, som derved antydet at noe av æren for dette tilkom Oslo politidistrikt.

 

 

Innledning: “Diskrimineringssaker sett fra minoritetenes perspektiv”
v/ daglig leder Akhenaton Oddvar de Leon, Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

 

Diskriminering straffes ikke
- Diskriminering finder sted, men straffes ikke. Vi må finnes ut av hva som er grunnen, sa daglig leder i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), Akhenaton Oddvar de Leon, i sin innledning om diskrimineringssaker sett fra et minoritetsperspektiv.

 

OMOD
Akhenaton Oddvar de Leon, åpnet sin innledning med å gi en kort introduksjon til OMODs virksomhet:
- OMOD er en relativt ny organisasjon, opprettet for 5 år siden. Det er vårt håp å bli sett på som en kompetanseenhet. Målet med OMODs arbeide og denne konferansen er å få til løsninger i fellesskap med andre, myndigheter, organisasjoner og så videre, sa de Leon blant annet.

 

Diskriminering et problem
De Leon redegjorde derpå for OMODs syn på diskriminering:
- Før innvandrere kom til Norge var det andre grupper som ble diskriminert, nordlendinger, jøder og tatere. På 70-tallet kunne man lese følgende annonse i avisene: ”Leilighet til leie. Nordlendinger ikke ønsket”. I dag kan vi lese: ”Leilighet til leie. Innvandrere ikke ønsket”. Men nordmenn har ikke monopol på fordommer. De finnes over alt, sa de Leon.
- I lovgivningen har vi noen lover som er ment å hindre diskriminering av etniske minoriteter bl.a. straffelovens § 349 a. Men bortsett fra arbeidsmiljølovens § 55 a, er dette lover som er vedtatt for over 30 år siden, forklarte de Leon.

- OMOD mener at diskriminering skjer i Norge. Utestenging av etniske minoriteter fra restauranter, puber og diskoteker er et stort problem, bl.a. fordi det kun er der innvandrerne kan komme i kontakt med Ola og Kari Nordmann. Kun etter et par halvlitere er Ola og Kari rede til å prate med andre, både nordmenn og innvandrere, sa de Leon.
- Mange innvandrere føler seg krenket av at Ola og Kari ikke sier hei til dem på gaten eller unnskyld, når de tråkker på foten din på et diskotek. Men Ola og Kari sier heller ikke unnskyld til hverandre, så dette er ikke diskriminering, forklarte de Leon.
- Likevel finnes det saker hvor det helt klart er snakk om diskriminering. En gang jeg skulle anmelde et tilfelle av utestedsdiskriminering til politiet, svarte politibetjenten: ”Dere lager så mye bråk. Du skulle heller gå og prate med ditt folk”. Men hva er mitt folk? Hva har jeg, som kommer fra Trinidad, til felles med en som kommer fra Somalia, Vietnam og så videre. Innvandrere er ikke én gruppe men en rekke individer. Hensikten med denne innledning er å illustrere at diskriminering er et problem for etniske minoriteter i Norge. Til nå har det vært vanskelig å få forståelse og medhold for dette, sa OMOD-leder Akhenaton Oddvar de Leon.

 

Ble ikke julenisse
De Leon ga flere konkrete eksempler på diskriminering. Noen var selvopplevd:
- En mann søkte jobb som julenisse på Glassmagasinet, men fikk avslag med den begrunnelse at han kunne komme til å skremme barna, fordi han var svart. Det samme skjedde med en mann som søkte jobb som ambulansesjåfør i Bergen. Han fikk ikke jobben fordi han kunne komme til å skremme pasientene, fortalte de Leon.
- Selv hadde jeg en opplevelse for ca. 15 år siden, hvor min mor som er norsk ringte til Vinmonopolet og søkte jobb på vegne av sine sønner Oddvar og Håkon. Det var ok. Hun skulle bare sende dem til jobbintervju. Men da vi kom frem, kom vi aldri inn til intervju. Vi ble avvist i døren av den samme personen som nettopp hadde snakket med mor. Oss kunne Vinmonopolet dessverre ikke bruke, fortalte de Leon.

 

Henleggelsesproblem
Akhenaton Oddvar de Leon fortalte derpå om to saker, hvor det fylkeskommunale Kysthospitalet i Stavern og rederiet Color Line var politianmeldt av OMOD for brudd på strl. § 349a. De Leon ga uttrykk for bekymring over at saker som disse, hvor det forelå objektive beviser, likevel ble henlagt av påtalemyndigheten.

De Leon minnet om at påtalen som Oslo politidistrikt tok ut mot boligformidlingsfirmaet Eiendoms Service i 1997, var den første påtale for brudd på strl. § 349a noensinne. Samtidig fortalte de Leon at en rundspørring foretatt av Riksadvokaten hadde vist at cirka 500 saker var meldt til politiet for brudd på strl. § 135a og strl. § 349a i perioden 1986-1996. Alle politianmeldelser i forhold til strl. 349a var henlagt uten unntak.

De Leon viste til at politidistriktene allerede i 1993 hadde fått beskjed fra Riksadvokaten om å prioritere diskrimineringssaker, etter påtrykk fra OMOD. - Likevel opplever OMOD fremdeles at diskrimineringssaker blir henlagt av med direkte henvisning til at de ikke kan prioriteres. Dette er saker hvor det tilsynelatende ikke har skjedd noen form for etterforskning. Det finnes et henleggelsesproblem som jeg oppfordrer politidistriktene til å ta tak i, sa de Leon.

 

Stortingsmelding forplikter
- Nå har vi bl.a. fått en Stortingsmelding som har slått fast at vi har diskriminering i Norge. Dette forplikter rettsvesenet til å sette diskriminering på dagsordenen. Nå må skjeen tas i den andre hånden, slo de Leon fast.

De Leon mente imidlertid at det gode fremmøte på konferansen ga anledning til optimisme:
- Hvis politiet vil erkjenne at det finnes problemer også holdningsproblemer, når det gjelder håndtering av etniske minoriteter, kan vi løse dem i fellesskap. Jeg tror ikke at politiet er gjennomsyret av rasister, men jeg tror de finnes der som alle andre steder i samfunnet, sa Akhenaton Oddvar de Leon, daglig leder i Organisasjonen mot offentlig diskriminering.

 

 

Innledning: “Minoriteter og det norske rettsvesen”
v/ advokat Arild Humlen

 

Rettsvesen legitimerer rasisme
Norsk rettsvesen er diskriminerende og legitimerer rasisme, sa advokat Arild Humlen i sin innledning om etniske minoriteter og det norske rettsvesen.

Som dokumentasjon viste Humlen til den såkalte Wien-rapporten fra EU om holdninger til etniske minoriteter i europeiske land: - Ifølge Wien-rapporten definerer en av tre seg som rasehatere. Den dokumenterer at Norge det siste tiår fra 1988 til 1997 har opplevet en forsterket frykt for utlendinger, sa Humlen.

 

Svekket rettsstilling
Humlen pekte på at en rekke innstramninger og lovendringer i samme periode har ført til en kraftig svekkelse av asylmottakeres og andre etniske minoriteters rettstilling i Norge:
- I denne periode har det skjedd en kraftig oppstramning på alle lovområder vedrørende asyl. Samtidig falt innvilgelsen av asyl fra 23% til 0,8 % i fjor(1997). Det har skjedd en beskjæring i trygderettigheter. Det er eksempler på at asylmottakere kun får 350 kr. i måneden i pensjon. Resten må suppleres opp av sosialhjelp. Dermed gjøres eldre asylsøkere avhengige av sosialhjelpssystemet livet ut, sa Humlen.

 

Ikke fri rettshjelp
- Et eksempel gjelder den offentlige rettshjelpsordningen. Det er et eksempel på en lovgivning som forskjellsbehandler indirekte. I 1988 ble 28% av søknadene innvilget. I 1997 gjaldt det bare 8%. Utlendinger rammes uforholdsmessig hardt av manglende muligheter til rettshjelp. I perioden er det blitt definert ut hele rettsområder fra fri rettshjelp ordningen. Dette er områder som særlig rammer etniske minoriteter. Fri rettshjelp-ordningen omfatter ikke lenger vedtak fattet av Justisdepartementet, vedtak angående asyl og humanitær oppholdstillatelse, utvisningssaker, visumnektelse med mere. På disse saksområdene er retten til domstolsprøvelse og advokatbistand i forhold til forvaltningsavgjørelser fratatt, sa Humlen.

 

Utvisningsdommer
Arild Humlen viste også til den norske praksis med utvisningsdommer:
- Et annet eksempel på forskjellsbehandling gjelder norsk strafferett. I straffeloven finnes rehabiliteringshensyn. Det gjør det ikke i utlendingsloven som utlendinger også dømmes etter. Det finnes eksempler på at en person er utvist etter å ha bodd i 22 år i Norge etter en dom på 14 måneders fengsel, sa Humlen.

 

Identitetsfengsling
- Utlendinger får heller ikke en “fair hearing”. I henhold til Utlendingslovens § 37 kan man fengsle utlendinger og asylsøkere med ukjent identitet. 65 uker er den hittil lengste fengslingsperioden i Norge. Samtidig har disse personer bare rett til en times rettsmøte i forbindelse med fengslingen. I våren 1998 uttalte FNs menneskerettighetskommisjon at ukjent identitet eller mistanke om falsk identitet er en “ikke-akseptabel” fengslingsgrunn, sa Humlen.

Arild Humlen ga uttrykk for den oppfattelse at den juridiske forskjellsbehandling av etniske minoriteter, er en viktig årsak til at det også har utviklet seg legitimerende holdninger blant de aktørene som administrerer denne forskjellsbehandlingen i rettsvesenet og ellers i samfunnet. Humlen formante de tilstedeværende til å ta dette poenget på alvor i deres daglige arbeid.

- Rettsvesenet i Norge burde isteden fungert som et vern mot rasisme og diskriminering, sa advokat Arild Humlen.

 

 

Innledning: “Erfaringer fra England”
v/ Bevan Powell, generalsekretær i The Black Police Association og politiinspektør ved London Metropolitan Police.

 

Diskriminering skapes av fordommer og makt
- Rasediskriminering inntreffer når noen er i stand til å sette makt bak sine fordommer, sa Generalsekretær Bevan Powell fra The Black Police Association i sin innledning om erfaringer med ”diversity management” (håndtering av mangfold) i britisk politi.

- Det viktigste for å forebygge rasediskriminering er derfor å vende blikket mot maktutøvere i samfunnet. Politiet er en sentral utøver av makt på samfunnets vegne. Denne makten gir oss en særlig forpliktelse til å ta takk i de utfordringene som det multietniske samfunnet stiller oss overfor, sa Bevan Powell. Til daglig jobber Powell som Higher Executive Officer ved London Metropolitan Police. Higher Executive Officer svarer til tittel av politiinspektør.

 

Ikke støtte fra politiforening
- Bakgrunnen for dannelsen av Black Police Association var at svarte hadde problemer innen politiet. Det vil si polititjenestemenn med bakgrunn fra Asia, Afrika og Karibia. Derfor ble det viktig for svarte å ha et fellesskap seg imellom. De fleste av medlemmene av Black Police association er av lavere rang. Svarte opplever nemlig at de ikke har karrieremuligheter innen politiet. De har opplevd å støte mot et usynlig glasstak som begrenser deres muligheter til avansement. Dette er felles problemer de svarte opplever både i Storbritannia, USA og Canada, fortalte Powell.

- Først prøvde vi å starte en debatt om ”diversity management” med hjelp fra den britiske politiforening. Det viste seg imidlertid å være vanskelig å få foreningens støtte. Derfor dannet vi The Black Police Association, sa Powell.

- Hvordan oppfatter vi så problematikken rundt “diversity management” innenfor politiet. ”Diversity management” handler om at politiet må legge konkrete strategier for håndtering av en multietnisk virkelighet, ikke bare innad i korpset men også utad i forhold til publikum, forklarte Powell.

 

Lagt i bakken
- En svart mann har mange ganger så stor sjanse til å bli stoppet på gaten i London som en hvit mann. Dette er noe de svarte befolkningsgruppene er oppmerksomme på, og det har gjort at svarte politifolk får mange reaksjoner fra deres egne. Selv har jeg prøvd å bli lagt i bakken av politibetjenter en gang jeg skulle til møte på en annen politistasjon og ankom i sivil sammen med to hvite betjenter som var mine underordnede, fortalte Powell.

- Dette eksempel viser at det finnes stereotype oppfattelser av svarte, og at politifolk ikke er noen unntakelse fra dette. Svarte blir ikke oppfattet som potensielle autoritetspersoner så naturlig som hvite. I en situasjon hvor rollefordelingen er uavklart, oppfattes svarte heller som den maktesløse part. Dette kan påvirke måten vi politifolk handler på, sa Powell.

- Stereotypier som denne kan kanskje forstås, når man ser på hvor få svarte som innehar høye posisjoner i England. Det forhold at stereotypiene er så innebygd i de erfaringer som samfunnet gir oss, gjør det imidlertid ennå viktigere å skape bevissthet rundt problemstillingen og fremme praktiske tiltak. Noe av det politiet i England har gjort med dette, er at folk nå har fått rett til å vite, hvorfor de har blitt stoppet. Dette er et praktisk tiltak i forhold til publikum som også øker polititjenestemennenes bevissthet om hvorfor de handler som de gjør, fortalte Powell.

 

Steven Laurence saken
- Et annet forhold som svarte i England har klaget på, er at forbrytelser som begås mot svarte ikke settes like høyt på politiets som andre forbrytelser. I 1993 fant det sted et mord på en svart gutt, Steven Laurence, utført ved en bussholdeplass av en gruppe hvite ungdommer. Selv om de var flere vitner ble det ikke foretatt noen etterforskning, og saken ble henlagt. På tross av flere appeller til politiet, er det ennå ikke reist påtale i saken. Dette har skandalisert politiet i London etter at saken kom i medienes søkelys, og en intern opprydning er i vente, fortalte Powell.

- Steven Laurence saken som har fått enorme proporsjoner i England, viser at politiets ledelse står seg best ved å ta kontroll og være i forkant av utviklingen. Det nytter ikke å stikke hodet i sanden, selv om det kan være ubehagelig å konfrontere gode kollegaer med innarbeidede holdninger og handlingsmønstre. Som følge av Steven Laurence saken har vi nå en stor oppgave i å overbevise befolkningen om at politiet tar rasistisk vold på alvor, sa Bevan Powell, generalsekretær i The Black Police Association og politiinspektør ved London Metropolitan Police.

 

 

Plenumsdebatt: “Politi- og rettspraksis i diskrimineringssaker”

 

Sovende paragraf
Som slutten på OMODs konferanse om politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker ble det gjennomført et gruppearbeid og deretter en plenumsdebatt av en times varighet. Blant de som tok ordet under plenumsdebatten, var det stort sett enighet om at strl. § 349 a hadde vært en sovende paragraf, og tide var inne til å gjøre noe med dette.

Debattantene slo deretter an to temaer. Det ene vedrørte intern organisering og kompetanseutvikling hos politi- og påtalemyndighet. Det andre vedrørte behovet for en revisjon av strl. 349 a.

 

Nødvendig med lovendring
Flere talere ga uttrykk for at strl. 349 a var tildels uklar og lite egnet per i dag til å oppnå en effektiv rettsbeskyttelse mot diskriminering. Det ble også pekt på at paragrafen ikke ble innført med tanke på at den skulle håndheves, men som konsekvens av at Norge undertegnet FNs Rasediskrimineringskonvensjon.

Politimesteren i Stavanger, Olav Sønderland, mente det var nødvendig med en endring av strl. § 349a:

- Strl. 349 a bør revideres. Jeg tenker først og fremst på at skyldkravet kan nedgraderes fra fortsett til uaktsomhet, sa Sønderland.

- Jeg tror også det handler om at påtalemyndigheten ikke har vist vilje til å prøve strl. § 349 a tilstrekkelig ut, sa politiinspektør Gunnar Olaf Gundersen fra Trondheim politidistrikt.

 

Mangler opplæring og organisering
Flere talere pekte på at det manglet utdanning og intern opplæring hos politi- og påtalemyndighet i forhold til håndhevelse av strl. 349 a. Det ble også diskutert hvordan behandling av denne type anmeldelser best kunne organiseres.

Det var en utbredt oppfattelse at en sentralisert behandling av diskrimineringssaker måtte til. Som begrunnelse ble det blant annet pekt på at spørsmål om innvandrere og etniske minoriteter er politisk omstridt, og profesjonalisering av håndhevelsen av strl. § 349 a derfor er ekstra påkrevd.

I forlengelse av dette oppstod det en debatt om hvordan håndhevelsen av strl. § 349 a mest hensiktsmessig kunne plasseres.

Politimesteren i Stavanger, Olav Sønderland, mente at det ikke var riktig å bruke modellen fra Oslo politidistrikt, hvor behandlingen av diskrimineringssaker er sentralisert til utlendingsseksjon:
- Det er mer naturlig å legge behandlingen av diskrimineringssakene til samme seksjon som behandler alle andre kriminalsaker. Utlendingsseksjonen har en rekke spesielle oppgaver overfor utlendinger som ikke går så godt i lag med å håndheve lovgivningen mot diskriminering.

Spesialmedarbeider Gunnar J. Gundersen fra Oslo politikammer mente på sin side at det nettopp var kjennskap til utlendinger fra mange sammenhenger som gjorde det naturlig å legge håndhevingen av diskrimineringslovgivningen til utlendingsavdelingen.

 

 

3. Etter konferansen

Etter konferansen har det vært flere sentrale hendelser av betydning for norsk rettsvern mot diskriminering.

 

Kysthospitalet-saken
7. januar 1999 fikk OMOD beskjed fra Larvik politidistrikt om at anmeldelsen mot Kysthospitalet i Stavern var henlagt. Etter anke fra OMOD ble avgjørelsen stadfestet 29. januar 1999 av statsadvokatene for Vestfold og Telemark, hvoretter saken var endelig henlagt. OMOD klaget imidlertid til Riksadvokaten, som deretter foretok en undersøkelse av saken. Undersøkelsen resulterte i det OMOD oppfatter som en kraftig irettesettelse av Larvik politidistrikt og statsadvokatembetene i Vestfold og Telemark for deres behandling av saken.

I brev av 15. mars 1999 skriver riksadvokaten:
”Som fremholdt i statsadvokatens påtegning ble den foreliggende sak strafferettslig foreldet 10. februar 1999, dagen etter at OMOD's henvendelse ankom Riksadvokatembetet, og følgelig før saksdokumentene ble mottatt her, hvilket var 26. februar d.å. Saken må derfor – uansett – nå ha sitt forblivende med den henleggelse som er truffet. Riksadvokaten finner likevel grunn til å fremkomme med noen bemerkninger: De siste ti år er det herfra ved flere anledninger gitt uttrykk for at straffbare handlinger som synes rasistisk motivert, herunder overtredelse av straffeloven § 349a, skal undergis en grundig behandling med streng og konsekvent strafforfølgning. Henleggelsen i den foreliggende sak synes alene basert på anmeldtes forklaring. Kravet om grundig saksbehandling er ikke oppfylt ved dette. Det skulle vært foretatt ytterligere etterforskning med det formål å etterprøve og eventuelt underbygge om det i den aktuelle sak bare dreide seg om en uheldig formulering eller et ulovlig motivert avslag. Slik riksadvokaten ser det, burde følgjende vært gjennomført:
- Den person som ble søkt innlagt skulle vært avhørt, bl.a. med det for øyet å søke innhentet vedkommendes samtykke slik at anmeldte kunne gjort rede for de medisinske grunner til at søknaden ble avslått.
- Hospitalet burde vært anmodet om å fremlegge tallmateriale over hvor mange av pasientene som ble akseptert til behandling i 1997, hadde fremmedkulturell bakgrunn.
- Noe avhengig av hva foranstående undersøkelser frembrakte kunne det også vært hensiktsmessig om andre i det kollegium som behandlet den aktuelle søknaden ble avhørt”.

OMOD forstår dette brevet slik at riksadvokaten ville omgjort henleggelsen, om politidistrikt og statsadvokatembetet ikke hadde trukket ut saksbehandlingen til rett før foreldelsesfristen gikk ut.

For de som ikke vet det, dreide saken seg om at Kysthospitalet-saken ved en avdelingsoverlege ga en person med flyktningbakgrunn avslag på behandling med henvisning til at han var ”fremmedkulturell”. I brev av 10. februar 1997 begrunner en avdelingsoverlege ved hospitalet avslaget på følgende måte: ”Behandlingstilbud på Kysthospitalet er erfaringsmessig av svært begrenset verdi for fremmedkulturelle med kronisk smerteproblematikk. Som regel blir det bare frustrerende både for pasienten, og dessverre også for personale. Man har lignende erfaringer fra fysioterapihøyskolen i Oslo, og vi har derfor valgt å gi avslag ved denne type henvendelser”.

 

Skriv fra Riksadvokaten
Som reaksjon på Kysthospitalet-saken tok riksadvokaten opp spørsmålet om håndheving av strl. § 349a på det årlige statsadvokatmøtet i juni 1999, og den 5. juli 1999 sendte riksadvokaten et skriv til samtlige statsadvokatembeter med direktiver vedr. strl. §§ 349a og 134a.

Skrivet lyder:
”Riksadvokaten har ved avgjørelse av en klagesak i mars 1999 understreket at med mindre det klart fremgår av anmeldelsen at forholdet ikke er straffbart, må det i saker om overtredelse av straffeloven § 349a (og § 135a) først besluttes henleggelse etter at det er foretatt en etterforskning som både viser, og gjør det mulig å etterprøve, om straffbarhetsvilkårene er oppfylt. I den konkrete sak ble det videre uttalt: De siste ti år er det herfra ved flere anledninger gitt uttrykk for at straffbare handlinger som synes rasistisk motivert, herunder overtredelse av straffeloven § 349a. Skal undergis en grundig behandling med streng og konsekvent straffeforfølgning”.

I et brev 20. juli 1999 informerte riksadvokaten OMOD om 5. juli-rundskrivet til statsadvokatembetene. I dette brevet skriver riksadvokaten videre:
”Oppfølgning av at politiet følger disse håndhevingsdirektiver, vil skje på ordinær måte. Dels skjer dette gjennom behandling av klager over enkeltsaker, og dels ved mer generell inspeksjonsvirksomhet bl.a. basert på statistiske opplysninger over antall enkeltsaker etter straffeloven § 135 a og strl. 349 a i politidistriktet, og avgjørelsen av disse”.

 

Eiendoms Service-saken
15. juli 1998 ble Eiendoms Service frikjent for brudd på strl. § 349a ved Oslo byrett med dommerstemmene to mot en. 18. januar 1999 ble frikjennelsen stadfestet av Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten fant at Eiendoms Service var objektivt skyldig, men fant at bedriften kunne frikjennes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse etter straffelovens § 57. Den 27. august 1999 ble Eiendoms Service fullstendig frikjent av en enstemmig Høyesterett som derved erklærte seg enig med flertallet i Oslo byrett.

Frifinnelsen av Eiendoms Service betyr etter OMODs oppfattelse at Norge ikke lever opp til forpliktelsen fra artikkel 6 i FNs konvensjons om avskaffelse av alle former for rasediskriminering av 1965 om å etablere et effektivt rettsvern mot rasediskriminering. Konvensjonens artikkel seks som omhandler denne forpliktelsen er opptrykt på side.

Høyesteretts kjennelse vakte stor oppsikt både innenfor og utenfor landets grenser. Derfor vil de fleste nok være kjent med sakens innhold fra mediene og det prinsipielle spørsmålet, om en bedrift mot betaling har lov å formidle leiemål som utelukker personer på bakgrunn av etnisitet og nasjonal opprinnelse.

 

Ny diskrimineringslov
Samme dag som Høyesterett frikjente Eiendoms Service, ga Justisminister Odd Einar Dørum i en pressemelding uttrykk for at regjeringen ønsker en sterkere lovgivning mot rasediskriminering og oppfatter frikjennelsen av Eiendoms Service som et uttrykk for at den nåværende strl. 349a er for svak (se vedlegg 8). I den forbindelse har regjeringen nedsatt et utvalg som skal utarbeide et forslag til ny diskrimineringslovgivning. Dette oppfatter OMOD som et tydelig signal til bl.a. politi og påtalemyndighet om at Justisministeren ønsker en mer effektiv rettsforfølgning av diskriminering, slik at Norge kan leve opp til forpliktelsen fra artikkel 6 i FNs rasediskrimineringskonvensjon om å innføre et effektivt rettsvern mot rasediskriminering. OMOD ser også Justisministerens uttalelser som et signal til politi og påtalemyndighet om å holde frem med å bruke strl. § 349a så effektivt som mulig inntil ny lovgivning er på plass.

 

Forslag fra OMOD til styrket lovverk mot diskriminering
Allerede før justisministerens initiativ, hadde OMOD sendt forslag til justisdepartementet med forslag til styrking av norsk lovgivning mot rasediskriminering. I dette forslaget ber OMOD om at virkningsområdet til strl. § 349a utvides til å omfatte alle former for rasediskriminering. I dag er virkningsområdet til strl. § 349a begrenset til ”ervervsmessig og liknende virksomhet”. OMOD mener at diskriminering innen offentlig forvaltning og i visse private forhold, f.eks. boligdiskriminering, også bør gjøres straffbar. I tillegg foreslår OMOD å senke beviskravet i strl. § 349a fra fortsett til uaktsomhet og sikre at også skjulte og indirekte former for diskriminering rammes av paragrafen.

Det forgangne års viktigste begivenheter for norsk rettsvern mot diskriminering knytter seg uten tvil til Kysthospitalet-saken og Eiendoms Servicesaken. Bl.a. derfor er det vedlegg til rapporten med ytterligere informasjon om disse sakene. Vedlegg finnes også om en rekke andre ferske saker og problemstillinger som angår politi- og påtalemyndighet.

 

 

4. Mulige tiltak for politi- og påtalemyndighet

På bakgrunn av erfaringer fra under og etter konferansen om Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker, ønsker OMOD å peke på mulige tiltak som kan styrke rettvernet mot rasediskriminering innen politiet og påtalemyndighetens område.

Slik OMOD ser det er behov for tiltak på flere plan. Fem viktige stikkord er omorganisering, retningslinjer, kompetanseheving, tillitsskapende tiltak og evaluering.

 

Sentralisering av saksbehandling
Erfaringene hittil har vist at behandlingen av diskrimineringssaker må sentraliseres til enheter som kan bygge opp den nødvendige spesialkompetanse. Dette er den mest effektive metode til å sikre en kompetent saksbehandling på krevende saksområder. Slike spesialenheter finnes allerede innen politiet på en rekke andre områder. For eksempel har det nettopp blitt opprettet en ny spesialenhet for behandling av voldtektssaker.

Problemet med henleggelse og mangelfull etterforskning av diskrimineringssaker som senest er påtalt av Riksadvokaten i Kysthospitalet-saken, er en viktig grunn til å gjennomføre organisatoriske reformer. Riksadvokaten har flere ganger opp gjennom 90-årene gitt direktiver til politidistriktene og statsadvokatembetene om at saker om overtredelse av strl. §§ 349a og 135a skal ha prioritet uten. Når man ser bort fra straffesaken mot Eiendoms Service som også var lenge underveis, har det imidlertid ikke blitt synlige resultater av det. Som reaksjon på Kysthospitalet-saken sendte riksadvokaten som tidligere nevnt et skriv til statsadvokatembetene 5. juli 1999. Her gir riksadvokaten direktiv om at ”det(…)først må besluttes henleggelse etter at det er foretatt en etterforskning som både viser, og gjør det mulig å etterprøve, om straffbarhetsvilkårene er oppfylt”.

I Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001) slår regjeringen fast at ”rasistisk motivert vold og trakassering skal tas alvorlig og prioriteres høyt av politiet. De som utsettes for diskriminering og rasistisk motivert vold og trakassering skal møtes med den samme respekt og forståelse som andre som utsettes for kriminelle handlinger. Saker skal ikke henlegges uten at det foreligger saklig grunn til dette”.

Dersom ovennevnte retningslinjer for diskrimineringssaker skal føres effektivt ut i livet, tror OMOD tiden har kommet til å innse at det er nødvendig med organisatoriske grepp. OMOD foreslår derfor at det opprettes en nasjonal spesialenhet, som får ansvar for å behandle alle diskrimineringssaker som anmeldes i Norge, og som samtidig kan ivareta funksjoner vedrørende intern opplæring og liknende. Slike spesialenheter er allerede kjent fra andre politifaglige områder som stiller krav til spesialkunnskaper.

OMOD ser imidlertid også et behov for å sentralisere den behandling av diskrimineringssaker som fortsatt vil skje i politidistriktene, også etter at en nasjonal spesialenhet i diskriminering har blitt opprettet.

Opplevde problemer omkring politiets mottakelse av anmeldelser i diskrimineringssaker er en viktig grunn til å sentralisere lokalt i politidistriktene. OMOD kjenner til flere eksempler på at polititjenestemenn i førstelinjetjenesten har forsøkt å avvise eller argumentere imot anmeldelser. Dette har sannsynligvis skjedd fordi de pågjeldende personene ikke har vært kjent med lovverket.

Det er også eksempler på at anmeldelser i forhold til strl. § 349a feilaktig har blitt behandlet som anmeldelser i henhold til strl. 135a, den såkalte rasismeparagrafen, som er mere kjent, noe som kan ha ført til henleggelser på feil grunnlag. Dette er et problem som også riksadvokaten har tatt opp i et brev til OMOD. I brev av 12. november 1996 skriver riksadvokat Tor-Aksel Busch: ”Som flere av statsadvokatene har påpekt synes en del anmeldelser å være feilkodet til å gjelde straffeloven § 135a”.

I samme brev bekrefter riksadvokaten OMODs oppfattelse av at prioriterings- og kapasitetsmessige forhold er en medvirkende årsak til at diskrimineringssaker henlegges. Riksadvokaten har gått gjennom 17 henleggelser fra 1995 og skriver: ”Politiets henleggelsesbeslutninger kommenteres ikke nærmere av hensyn til eventuelle klager. Det bemerkes dog at èn sak med kjent gjerningsmann er henlagt med begrunnelsen ”manglende behandlingskapasitet”. Denne henleggelsesform skal ikke benyttes i saker av denne karakter”.

På bakgrunn av ovenstående mener OMOD derfor at det i tillegg til opprettelse av en nasjonal spesialenhet, bør skje en sentralisering av behandlingen av diskrimineringssaker i de enkelte politidistriktene. Derved vil medarbeidere med spesialkompetanse også ivareta den delen av saksbehandlingen i diskrimineringssaker som foregår lokalt såsom mottakelse av anmeldelser og gjennomføring av avhør.

OMOD ønsker imidlertid understreke at organisasjonen ikke ser det som heldig at behandlingen av diskrimineringssaker legges til utlendingsavdelingen, slik som der har skjedd i Oslo. Dette fører etter vår oppfattelse til en uheldig sammenblanding av roller. Arbeidsoppgavene til utlendingspolitiet er forbundet med mange konflikter og negativt ladede situasjoner for både politi og etniske minoriteter. Det er innebygd i flere av arbeidsoppgavene at etniske minoriteter oppfattes og behandles som potensielle kriminelle og flere av arbeidsoppgavene er svært kontroversielle.. Dette gjelder ikke minst identitetskontrollene som ofte oppfattes som diskriminerende av etniske minoriteter. Alt i alt gir dette grunnlag for erfaringer som OMOD ikke ønsker inn i behandlingen av saker om rasediskriminering. Sett fra etniske minoriteters ståsted eksisterer det et interessemessig motsetningsforhold til utlendingspolitiet. Samtidig må man forholde seg til det faktum at etniske minoriteter per i dag nærer spesielt lav tillit til utlendingspolitiet, begrunnet eller ubegrunnet.

OMOD legger vekt på at forslagene om sentralisering av saksbehandlingen skal sikre diskrimineringsområdet så mange ressurser at det ikke for fremtiden kommer til å skje henleggelser på grunn av manglende prioritering eller saksbehandlingskapasitet.

 

Mulige tiltak:

• Opprettelse av en nasjonal spesial - og kompetanseenhet i rasediskriminering som har et overordnet ansvar for behandling av alle diskrimineringssaker som anmeldes i Norge.
• Sentralisering av behandlingen av diskrimineringssaker i de enkelte politidistriktene til en særlig enhet med kompetanse.

 

Retningslinjer
En sentralisering av behandlingen av diskrimineringssaker må følges opp av andre tiltak. Bl.a. må det være presise retningslinjer for håndtering av rasediskriminering. Slike retningslinjer bør ikke bare finnes for spesialmedarbeidere, men generelt for medarbeiderne hos politi og påtalemyndighet. Retningslinjer vedr. rasediskriminering er nødvendig i alle typer politiarbeid i et fleretnisk samfunn.

Flere politidistrikter har allerede tatt hul på denne utfordringen og utarbeidet såkalte strategiske handlingsplaner i forhold til etniske minoriteter bl.a. Oslo. Dette ser OMOD som meget positivt.

Det spørs imidlertid om disse handlingsplanene i dag inneholder de nødvendige, konkrete retningslinjene for håndtering av saker om og med diskriminering.

OMOD mener det mest fornuftige vil være å lage standardiserte og rettskraftige, nasjonale retningslinjer som ligger i bunn. Deretter kan hver politidistrikt lage egne handlingsplaner som tar for seg implementering og oversetting av nasjonale retningslinjene til lokale forhold.

 

Mulige tiltak:

• Det utarbeides en nasjonal handbok/ skriftlige retningslinjer for håndtering av saker om rasediskriminering. Håndboken kan også gjerne ta for seg andre sider ved ”policing” i et fleretnisk samfunn. Håndboken må være konkret i forhold til retningslinjer, tiltak, oppfølgeransvar og evalueringskriterier.

 

Kompetanseheving
Neste skritt vil være å gjennomføre en målrettet utdannings- og etterutdanningsinnsats av medarbeiderne hos politi og påtalemyndighet. Medarbeiderne må tilføres de nødvendige kunnskapene, dersom ny organisering og nye retningslinjer skal kunne implementeres på en effektiv måte.

I tillegg viser erfaringene at det allerede som situasjonen er i dag, er et generelt behov for kompetanseheving i forhold til rasediskriminering. Behovet for kompetanseheving gjelder ikke bare håndtering av politianmeldte diskrimineringssaker. Politi og påtalemyndighet må forberede deres medarbeiderne på å møte etniske minoriteter i alle tenkelige roller og situasjoner, også som medarbeidere. Derfor har hele organisasjonen behov for kompetanse i ”diversity management” og ”policing” i et fleretnisk samfund.

Denne utdannings - og etterutdanningsinnsats kan skje i regi av Politihøgskolen og som intern opplæring. Den store utfordringen er uansett å få innholdet av retningslinjer, handlingsplaner osv. gjort kjent i organisasjonen på en slik måte at det når ut til de medarbeiderne i førstelinjetjenesten som etniske minoriteter møter.

Alle medarbeidere ved politi og påtalemyndighet bør få en vis innføring i regelverk og rettsdokumenter som politi og påtalemyndighet er pliktige til å etterleve eller håndheve og som legger føringer for håndteringen av rasediskriminering. Medarbeidere som har spesialoppgaver i forhold til behandling av saker om rasediskriminering må få grundig kjennskap til relevante dokumenter og rettskilder.

Dette vil bl.a. si:
- Diskriminerings- og rasismeparagraffene i straffeloven
- Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge
- Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001)
- Riksadvokatens direktiver - Kjennelser fra domstolene
- Bindende internasjonale avtaler bl.a. FN-konvensjonen av 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering

Aktuelt utgjør Høyesteretts kjennelse i straffesaken mot Eiendoms Service en ny rettskilde som politi og påtalemyndighet må ta hensyn til, og som kan få betydning for fremtidige saker om diskriminering.

OMOD mener imidlertid også det er viktig at politi og påtalemyndighet tar hensyn til Justisministerens uttalelser i etterkant av frifinnelsen av Eiendoms Service. Når riksadvokatens nye direktiver og regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001) legges til, utgjør dette et unisont signal om at det i fremtiden skal skje en mer effektiv rettsforfølgning av rasediskriminering. Frifinnelsen av Eiendoms Service kan derfor, etter OMODs oppfattelse ikke være grunnlag for å henlegge saker med mindre de er av helt parallell karakter. Eiendoms Service-saken gir ikke grunnlag for at politi- og påtalemyndigheten oppgir å håndheve strl. § 349a.

Formidling av dette er en umiddelbar oppgave for politi- og påtalemyndighet.

 

Mulige tiltak:

• Inkludering av diskrimineringsaspektet i Politihøgskolens kurser i Flerkulturell forståelse.
• Utarbeidelse av generell etterutdanningsplan vedr. diskriminering og ”diversity management” hos politi- og påtalemyndighet både for medarbeidere som skal få spesialkompetanse i å behandle diskrimineringssaker og for andre medarbeidere. Justisdepartementet har allerede satt t i gang overfor dommere (Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001) s. 15).

 

Tillitsskapende tiltak og kunnskapsformidling
Mange personer med minoritetsbakgrunn kjenner ikke til lovgivningen mot diskriminering eller vegrer seg av forskjellige grunner for å anmelde diskrimineringssaker til politiet. Dette fører til en underrapportering av diskriminering som ingen kjenner dimensjonene av.

Når det gjelder vegring, spiller tidligere opplevelser med politiet som utlendingsmyndighet en betydelig rolle. Dette fører til at politiet blir forbundet med stressbetonte og ofte negative opplevelser i tilknytning til identitetskontroller, søknader om oppholdstillatelse, familiegjenforening, visa osv. Mange kommer dessuten fra land, hvor folk helst unngår kontakt til politiet, hvor diskriminering ikke rettsforfølges, eller hvor politiet selv er innblandet i rasediskriminering.

Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001) har pålagt politiet å gjennomføre tillitsskapende tiltak og kunnskapsformidling i forhold til etniske minoriteter ”bl.a. gjennom informasjonsmøter, deltakelse i råd og utvalg mv.” Disse to tiltak retter seg nettopp mot de to ovennevnte utfordringene; manglende viten om rettsvernet mot diskriminering og vegring for å anmelde på grunn av manglende tillit til politi og rettsvesen.

Det viktigste politiet kan gjøre for å spre informasjon til etniske minoriteter om lovgivningen mot diskriminering er å samarbeide med etniske minoriteters organisasjoner, foreninger og klubber samt undervisningssteder for etniske minoriteter bl.a. norsksentrene. Her finnes det allerede nettverk og informasjonskanaler som politiet kan ta i bruk, og personer som vet hvordan kan de gå frem.

Når det gjelder tillitsskapende tiltak står politi og påtalemyndighet overfor en stor oppgave, bl.a. fordi det er en rekke forhold ved politiet selv som gjennom de senere årene har bidratt til mistillit blant etniske minoriteter. I noen tilfeller har polititjenestemenn også blitt oppfattet som utøvere av diskriminering.

Identitetskontroller, uheldige episoder og medieutspill og svak håndhevelse av diskrimineringslovgivningen har gjort at mange blant etniske minoriteter heller oppfatter politiet som en kilde til diskriminering enn som en forbundsfelle mot diskriminering. For å gjenskape tilliten er det nødvendig at politi og påtalemyndighet foretar kursendringer og justeringer på flere områder. Noen av disse endringer kan gjennomføres ved at det utformes skriftlige retningslinjer som deretter implementeres. OMOD ser imidlertid også behov for større omlegninger bl.a. i forhold til identitetskontroller av synlige minoriteter.

En kvitteringsordning ved alle former for kontrollvirksomhet (bl.a. identitetskontroll, narko, våpenkontroll etc.) kan medvirke til å skape større generell tillit til politiet. Tilliten vil også styrkes, dersom identitetskontrollene legges til enhet som opererer profesjonelt og har oversikt over sitt arbeid, slik at folk slipper å bli kontrollert om og om igjen.

Etniske minoriteter oppfatter i seg selv identitetskontrollene som diskriminerende. Det byr derfor på ekstra utfordringer for politiet å fremstå som en nøytral håndhever av en lovgivning som stortinget har vedtatt, isteden for en uhøflig og nidkjær håndhever. Narkotikakontroller og liknende, som foregår som påskudd for identitetskontroller av etniske minoriteter, undergraver også tilliten til politiet.

Et annet forhold som svekker den generelle tilliten til politiet vedrører SEFO. Som nevnt har mange personer med minoritetsbakgrunn opplevd uheldige episoder med politiet som bl.a. har blitt opplevd som diskriminering. Flere av disse har nådd media. Når de pågjeldende personer da har klaget over episodene til SEFO, har sakene blitt henlagt. Etniske minoriteters organisasjoner har langt fra vært ene om å peke på at SEFO har en svært høy henleggelsesprosent. Vi er heller ikke de eneste som har pekt på at SEFOs personsammensetning ikke bidrar til den nødvendige uavhengighet som det er i alles interesse - også politiets - at et slikt klageorgan har. Dette er sider ved SEFO som i kombinasjon svekker tilliten til at det gjøres en effektiv innsats for å motvirke diskriminering i politiets egne rekker. OMOD foreslår derfor å reformere SEFO, slik at det fortrinnsvis kommer til å bestå av personer uten tilknytning til politiet. Et nytt klageorgan bør i stedet søkes sammensatt så det er mest mulig representativt for befolkningens sammensetning, herunder befolkningens etniske sammensetning. Dette er et prinsipp som allerede anvendes i andre sammenhenger, og som ordningen med leggdommere bl.a. er et uttrykk for.

I tillegg vil OMOD oppfordre politiet til selv å ta initiativer til en mere åpen internkontroll. OMOD har tidligere prøvd å komme i direkte dialog med politiet om enkeltsaker, hvor etniske minoriteter har blitt behandlet uheldig av polititjenestemenn. Bl.a. ba vi i et tilfelle politimesteren i Oslo om et oppklaringsmøte mellom en bruker og polititjenestemennene som hadde pågrepet ham. En slik personlig dialog var denne brukerens største ønske. Politidistriktet skrev imidlertid tilbake at man ikke ville medvirke til noe slikt av prinsipielle grunner. OMOD ser imidlertid ikke at det skulle være prinsipielle grunner til å si nei til en slik dialog i saker, hvor det er åpenbart at politiet har begått feil.

En rekke forhold som etter alt å dømme medvirker til å svekke etniske minoriteters tillit til politiet, kan rettes opp ved utformning av skriftlige retningslinjer/ atferdskodeks, kompetansehevende tiltak mv. Dette gjelder bl.a. spørsmål om handlemåte og uttrykksform overfor etniske minoriteter i felten - ikke minst i saker som involverer diskriminering. Mange gir nemlig uttrykk for at en del polititjenestemenn glemmer grunnleggende lærdommer i møtet med etniske minoriteter.

Når det gjelder diskriminering og konflikter mellom nordmenn og etniske minoriteter, opplever etniske minoriteter at de, i motsetning til tilstedeværende nordmenn, ikke blir hørt eller får lov å forklare seg. Dette oppleves selv av personer med minoritetsbakgrunn som selv har ringt etter politiet. Det er også et problem at etniske minoriteter ofte ikke blir oppfattet som personer som kan vitne nøytralt f.eks. om konflikter mellom nordmenn og andre med minoritetsbakgrunn, mens utenforstående nordmenn oppfattes som vitner. Slike tilfeller gjør at politiet oppleves som partisk.

Tålmodighet i forhold til personer som ikke snakker perfekt norsk og bruk av tolk hvor det er nødvendig, er også forhold som kan forbedres. Noen mener at manglende tålmodighet ved lyden av aksent har ført til at de ikke har fått forklare seg. Uhøflig språkbruk nevnes også som et utbredt problem. Her må politiet også gjennomgå begrepsbruken og ta hensyn til at afrikanere ikke ønsker å bli kalt for negre, at personer med minoritetsbakgrunn som er født og oppvokst i Norge finner det sårende å bli kalt utlendinger på bakgrunn av deres utseende osv.

Det nevnes også som et problem i saker om diskriminering bl.a. ved utesteder at polititjenestemenn ikke sikrer seg beviser og vitneutsagn, noterer navn eller går til pågripelse. Slik etterforskning på stedet bør etter OMODs oppfattelse skje i så stort omfang som mulig.

Når etniske minoriteter har fått inntrykk av at politiet ikke har gjort nok for å sikre seg bevis på stedet, kan det imidlertid også skyldes at de tilstedeværende polititjenestemenn ikke har begrunnet sine handlinger grundig nok. Dette er nok en utfordring for politiet. Når politiet blir tilkalt av etniske minoriteter, er det viktig at polititjenestemennene informerer de pågjeldende grundig om hva som skjer av etterforskning - under hensyntagen til eventuelle språkproblemer. Hvis politiet ikke forklarer hva som skjer, utsetter politiet seg for fortolkninger som kan gå på diskriminering.

Det er også et faktum at måten politiet begrunner henleggelser av diskrimineringssaker på, undergraver etniske minoriteters tillit til behandlingen av sakene. Standardformuleringer på få ord gir ikke tillit til at det har skjedd en forsvarlig saksbehandling, slik som riksadvokaten har lagt opp til. Mer utførlige begrunnelser for henleggelser vil virke sterkt tillitsskapende.

OMOD har ikke tro på at man kan prate seg til tillit hos etniske minoriteter gjennom informasjonstiltak. Tillit skapes først og fremst gjennom konkret handling på de områdene, hvor det skurrer. Å samarbeide med etniske minoriteter om utfordringene er svært viktig. I dette ligger at politiet må møte minoritetsorganisasjoner, opprette rådgivende utvalg med minoriteter osv. slik som Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001) allerede legger opp til.

 

Mulige tiltak:

• Informasjon til etniske minoriteter om norsk rettsvern mot diskriminering i samarbeid med minoritetsorganisasjoner og utdanningssteder for minoriteter.
• Kvitteringsordning ved identitetskontroller. Identitetskontroller sentraliseres til enhet som har oversikt.
• SEFO reformeres og gjøres mer uavhengig
• Normer for politimessig atferd, språkbruk mv. overfor etniske minoriteter tas inn skriftlige retningslinjer/håndbok og utdanningsopplegg.
• Mer utførlige begrunnelser og informasjon ved henleggelse av diskrimineringssaker
• Samarbeid med minoritetsorganisasjoner o.l.

 

Evaluering
I det foregående har OMOD anbefalt politi og påtalemyndighet tiltak i form av sentralisert saksbehandling, skriftlige retningslinjer, kompetanseheving, kunnskapsformidling og tillitsskapende arbeid. Dette er tiltak som etter OMODs oppfattelse er helt nødvendig for å sikre etniske minoriteter i Norge et effektivt rettsvern mot diskriminering. Som det siste vil OMOD også anbefale politi og påtalemyndighet å sette i gang tiltak for evaluering.

Uten evaluering er det umulig både for offentligheten og for politiet selv å si, hvor lagt man har nådd i å håndheve lovgivningen mot diskriminering, føre tiltak ut i livet osv.

OMOD har flere ganger bedt om at det blir utarbeidet statistikk over diskrimineringssaker. Ved en enkelt anledning har det fått riksadvokaten til å foreta en stikkprøvemessig rundspørring blant politidistriktene. Ellers er ingen initiativer tatt. Denne mangel på informasjon gjør som tidligere nevnt at ingen per i dag vet noe om antallet av anmeldte diskrimineringssaker eller behandlingen av dem. Dette er en svært utilfredsstillende situasjon. Jevnlig og systematisk rapportering og utarbeiding av statistikk er etter OMODs syn helt nødvendig. OMOD vil ta initiativ til å igangsette dette arbeidet.

Som nevnt har flere politidistrikter vedtatt strategiske handlingsplaner. Uten systematisk evaluering er det imidlertid ingen som har oversikt over hvilke tiltak som har blitt implementert, eller hvilke andre endringer som har skjedd. Dette vil også komme til å gjelde or eventuelle nye tiltak, dersom systematiske evalueringssystemer ikke innføres.

OMOD mener også at evaluering er helt essensiell som et ris bak speilet for å sikre at direktivene fra Riksadvokaten, handlingsplaner osv. følges opp. Hvordan kan ellers offentligheten og myndighetene selv vite om de blir fulgt opp.

OMOD mener politi og påtalemyndigheten må utarbeide årlige statistikker om anmeldelser, henleggelser og straffesaker vedr. straffelovens diskriminerings- og rasismerelaterte paragrafer. Statistikk over tids og ressursbruk på diskrimineringssaker, etterutdanning osv. må inngå. Implementering av handlingsplaner og retningslinjer må evalueres i egne rapporter. Evalueringene bør også inneholde informasjon om etniske minoriteters synspunkter på politiet, slik at det ikke bare blir politiet som evaluerer seg selv.

 

Mulige tiltak:

• Innsamling av data om anmeldelser, henleggelser og straffesaker i forhold til diskriminerings- og rasismeparagraffene må settes i system, og publisering må skje minst en gang i året.
• Implementering av vedtatte handlingsplaner og tiltak må evalueres i egne årlige rapporter.

 

 

5. Off. dok. om politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker

 

Gjeldende paragrafer i straffeloven vedr. diskriminering og rasisme

 

Strl. § 349a
Straffelovens § 349a kalles også diskrimineringsparagrafen. I paragrafen står det: ”Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet, på grunn av en persons trosbekjennelse, rase hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. På samme måte straffes den som i slik virksomhet nekter en person varer elle tjenester som nevnt på grunn av hans homofile legning, leveform eller orientering. På sammen måte straffes den som av slik grunn som nevnt i første ledd, nekter en person adgang til offentlig forestilling eller oppvisning eller annen offentlig sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre. På samme vis straffes også den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første eller annet ledd”.

 

Strl. § 135a
Etter straffelovens § 135a, den såkalte rasismeparagrafen, straffes med bøter eller fengsel inntil to år den som offentlig ”truer forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personner på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse”.

 

Strl. § 232
Etter straffelovens § 232 kan rasistisk motivert vold gi skjerpet straff.

 

Strl. § 292
Straffelovens § 292 sier at det skal legges særlig vekt på rasistiske motiver når det vurderes om et skadeverk er grovt.

 

Strl. § 330
Straffelovens § 330 inneholder et generelt forbud mot å stifte elle delta i foreninger som enten er forbudt ved lov eller som har til formål å utøve eller oppmuntre til straffbare handlinger. Denne bestemmelsen vil også kune anvendes ved rasistisk motivert kriminalitet.

 

Strl. § 104
Etter straffelovens § 104 a er det straffbart å danne eller delta i en privat organisasjon av militær karakter, eller å støtte en slik organisasjon.

 

 

Direktiver vedr. diskrimineringssaker fra riksadvokaten

I brev av 1. desember 1994 skriver riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn til OMOD:

Riksadvokaten har i intervjuer og foredrag, bl.a. i foredrag på politisjefmøter i 1988 og 1989, uttalt seg om politiet og påtalemyndighetens prioritering av rasistisk motivert kriminalitet. Etter å ha behandlet alvorlige voldsforbrytelser og rasistisk motiverte overgrep, ble det i foredraget i 1989 uttalt:

”Men i nevnte foredrag anførte jeg også at de generelle prioriteringsdirektiver må leses ” med den reservasjon at det kan finnes forgåelsestyper som er av en slik art at den enkelte straffbare handling ikke isolert sett er så alvorlig, men hvor summen av flere handlinger kan være såpass truende at forgåelsestype må komme inn på prioriteringslisten”.

På dette grunnlag bør politiet og påtalemyndigheten grundig og konsekvent for følge alle straffbare handlinger som kan synes rasistisk motivert. Jeg fant grunn til å fremheve dette i fjorårets foredrag. Dessverre har ettertiden vist at dette direktiv i dag har større aktualitet. Enn særlig gyldighet har dette for de straffbare handlinger som uavhengig av det rasistiske motiv – ikke er så alvorlige at de kan gis en særlig prioritering. En streng og konsekvent straffeforfølgning her vil kunne ha en gunstig holdningsskapende virkning. Vi står på dette området overfor en alvorlig og truende utvikling, som det er nødvendig å slå hardt ned på i en tidlig fase.

Prioriteringsdirektiv gitt på denne måte har samme betydning og virkning som våre rundskriv og er følgende bindende for politiet og påtalemyndigheten. Det følger av dette at riksadvokaten ser alvorlig på overtredelser av strl. § 349a.

 

I brev av 15. november 1996 skriver riksadvokat Tor-Aksel Busch til OMOD:

Som tidligere fremholdt ser riksadvokaten alvorlig på rasistisk motivert kriminalitet, og har også bedt om at alle slike handlinger blir viet særskilt oppmerksomhet fra politi/påtalemyndighet. Denne prioritering er bl.a. begrunnet i faren for utvikling av alvorlige motsetninger og sammenstøt mellom innvandrermiljøer og enkelte norske miljøer.

Utfra riksadvokaten prioriteringer og de økonomiske og personalmessige rammer, vil det være opp til den enkelte politimester å planlegge politidistriktets virksomhet og innsats mer detaljert.

 

I brev av 20. juli 1999 skriver fungerende riksadvokat Hans-Petter Jahre til OMOD:

Til Deres orientering kan nevnes at ”kysthospitalssaken”ga foranledning til at saker om rasediskriminering ble tatt opp på riksadvokatens årlige møte med landets statsadvokater i begynnelsen av juni 1999. I oppsummeringen fra møtet som ble sendt samtlige statsadvokatembeter i skriv av 5. juli d.å. er riksadvokatens direktiver gjengitt slik:

”Riksadvokaten har ved avgjørelse av en klagesak i mars 1999 understreket at med mindre det klart fremgår av anmeldelsen at forholdet ikke er straffbart, må det i saker om overtredelse av straffeloven § 349a (og § 135a) først besluttes henleggelse etter at det er foretatt en etterforskning som både viser, og gjør det mulig å etterprøve, om straffbarhetsvilkårene er oppfylt. I den konkrete sak ble det videre uttalt: ”De siste ti år er det herfra ved flere anledninger gitt uttrykk for at straffbare handlinger som synes rasistisk motivert, herunder overtredelse av straffeloven § 349a. Skal undergis en grundig behandling med streng og konsekvent straffeforfølgning”.

Oppfølgning av at politiet følger disse håndhevingsdirektiver, vil skje på ordinær måte. Dels skjer dette gjennom behandling av klager over enkeltsaker, og dels ved mer generell inspeksjonsvirksomhet bl.a. basert på statistiske opplysninger over antall enkeltsaker etter straffeloven § 135 a og strl. 349 a i politidistriktet, og avgjørelsen av disse.

OMOD har senere fått riksadvokatens skriv av 5. juli. 1999 tilsendt i kopi. Innholdet svarer nøyaktig til det som er sitert i brevet ovenfor.

 

 

Stortingsmelding nr. 17 (1996-97)Om innvandring og det flerkulturelle Norge

I Stortingsmeldingen er det foretatt en fortolkning av rasediskrimineringsbegrepet som legger føringer for anvendelsen av de diskrimineringsrelaterte paragrafer i norsk straffelov:

Utgangspunktet for meldingens forståelse av slik diskriminering bygger på definisjonen i FNs rasediskrimineringskonvensjon. Denne definisjonen har bred tilslutning, og konvensjonen er det viktigste internasjonale instrumentet på området. I artikkel 1 heter det at rasediskriminering er: ”(…) enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase hudfarge avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende frihetsrettigheter på det politiske, økonomiske, sosiale kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv.”

I tillegg til handlinger og unnlatelser som har som formål å diskriminere, inkluderer konvensjonen også handlinger eller unnlatelser som har en diskriminerende virkning. Diskriminering kan derfor også være effekter av en handling eller unnlatelse. Konvensjonen understreker at det kan gis positiv særbehandling for å sikre alle like muligheter, og for å kompensere for resultater av tidligere diskriminerende praksis. (…)

Ikke all diskriminering er rasistisk motivert, og rasistiske ideer fører ikke alltid til diskriminerende handlinger. Diskrimineringen kan skyldes mange faktorer, hvorav rasistiske ideer kan være \en av årsakene. Andre årsaker kan være uvitenhet, negative effekter av praksis og ordninger, og tilpasning til antatte forventninger fra kunder etc.

 

 

Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998-2001)

Handlingsplan mot rasisme og diskriminering er utarbeidet av regjeringen som oppfølgning av Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge og ble lagt frem den 15. juni 1998. Tiltak rettet mot politiet og rettsapparatet er viet et eget kapitel i handlingsplanen:

Tiltak rettet mot politiet og rettsapparatet
Diskriminering og rasistisk motiverte handlinger kan ikke bekjempes ved hjelp av lovverket alene. Lovgivningen gir imidlertid et signal om at slike handlinger er uakseptable, under forutsetning av at den blir håndhevet.

Ofrene for rasistisk vold og trakassering må ha tillit til politi og påtalemyndighet for at overgrep skal anmeldes. Politiets og påtalemyndighetens behandling av saker som gjelder diskriminering og rasistisk motiverte handlinger, er derfor av stor betydning. Et gjensidig tillitsforhold mellom politiet og personer med innvandrerbakgrunn må bygges opp gjennom en langvarig innsats.

 

Målsetting:
Rasistisk motivert vold og trakassering skal tas alvorlig og prioriteres høyt av politiet. De som utsettes for diskriminering og rasistisk motivert vold og trakassering skal møtes med den samme respekt og forståelse som andre som utsettes for kriminelle handlinger. Saker skal ikke henlegges uten at det foreligger saklig grunn til dette.

 

Utestedsdiskriminering
Politiet skal prioritere å følge opp anmeldelser og henvendelser om utestedsdiskriminering. Erfaringene fra Oslo politidistrikts håndtering av utestedsdiskriminering formidles til alle landets politidistrikter gjennom allerede etablerte konferanser med politidistriktene og gjennom formidling av skriftlig materiale fra dette arbeidet.

 

Tillitsskapende arbeid og kunnskapsformidling
Politiet skal utvikle tillitsskapende tiltak i forhold til alle befolkningsgrupper, inkludert minoritetsgrupper, bl.a. gjenom informasjonsmøter, deltakelse i råd og utvalg mv.

 

 

FNs rasediskrimineringskonvensjon, artikkel 6

Nedenfor gjengis den for politi- og påtalemyndighet viktige artikkel 6 i FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering av 21. Desember 1965. For viten om artikkel 1 i samme konvensjon, vises det til ovenstående utdrag fra Stortingsmelding nr. 17 (1996-96) Om innvandring og det flerkulturelle Norge.

 

Artikkel 6
Konvensjonspartene forplikter seg til å sikre enhver under deres jurisdiksjon effektivt vern og midler gjennom de kompetente nasjonale domstoler og andre statsinstitusjoner mot enhver rasediskriminerende handling som, i strid med denne konvensjon, krenker hans menneskerettigheter og grunnleggende frihetsrettigheter, og likeledes rett til ved slike domstoler å søke erstatning og oppreisning for enhver skade som er lidt som følge av slik diskriminering.

 

 

Uttalelse fra Justisminister Odd Einar Dørum

Nedenstående pressemelding ble sendt ut av Justisdepartementet den 28. august 1999. Pressemeldingen er lastet i sin helhet fra ned fra statsforvaltningens hjemmeside, ODIN.

Pressemelding
Nr. 83-99
27.08.1999

Dørum: Dommen aktualiserer Regjeringens initiativ
– Vi har avventet dommen fra Høyesterett i denne saken, sier justisminister Odd Einar Dørum. Vi skal studere dommen grundig, men såvidt jeg skjønner ble anken forkastet fordi det aktuelle forholdet i saken ikke rammes av straffelovens bestemmelser om diskriminering på grunnlag av tro, rase, hudfarge eller etnisk opprinnelse

Avgjørelsen ser derfor ut til å bekrefte den usikkerhet vi har næret om hvor egnet dagens lovverk er til å sikre folk mot diskriminering på etnisk grunnlag. Det var denne usikkerheten som førte til at Regjeringen tidligere i denne uken vedtok å nedsette et utvalg for å utarbeide en egen lov mot etnisk diskriminering, fremholder Dørum.

 

 

6. Presseklipp og dok. fra saker om politi og diskriminering

I det følgende presenteres en rekke vedlegg (presseutklipp og saksdokumenter) som skildrer diskrimineringssaker, mediedebatter m.v. hvor politi- og påtalemyndighet har spilt en hovedrolle. Noen vedlegg er tatt med fordi de handler om diskrimineringssaker som har blitt anmeldt til politiet, slik som Kysthospitalet-saken og Eiendoms Service-saken, eller fordi de inneholder opplysninger som kan være nyttige for politi og påtalemyndighet. Det er imidlertid også tatt med vedlegg om saker hvor politiet selv har fått kritikk for å handle uheldig. Dette er forhold som OMOD også ønsker at politiet setter fokus på, jevnfør avsnitt 4 om mulige tiltak for politi og påtalemyndighet.

Mange vedlegg som kunne vært med, har vi sortert fra av plasshensyn. Bl.a. har eldre saker måttet vike plassen for saker fra de siste to til tre årene. Når det gjelder presseklipp, kan en god del av det materialet som er utelatt imidlertid finnes på avisenes internettsider (eller bibliotekene). Det gjelder bare å bruke fantasien når det velges søkeord. Dersom det søkes på de store sakene som Kysthospitalet-saken og Eiendoms Service-saken, vil man se at har vært mye mer presseomtale enn det vi har kunnet bringe her.

Nedenfor følger en fortegnelse over alle vedlegg. Vedleggene er gruppert etter temaer og saker. Det er imidlertid også tilstrebet en vis kronologi, slik at det eldste materiale kommer først og det nyeste til sist. Tema er beskrevet med fet skrift. Vedleggenes tittel/overskrift står i kursiv. Vedleggene er plassert i den rekkefølge som fortegnelsen angir.

 

Fortegnelse over vedlegg:

Kysthospitalet nekter pasient behandling fordi han er ”fremmedkulturell”. Politianmeldelse henlegges. Korreks og direktiv fra riksadvokaten.
- Rasistsakene skal for retten, Dagbladet 09.09.95
Avslag på innleggelse, brev fra Kysthospitalet, 10.02.97
Mener sykehus drev pasientsiling, Verdens Gang, 26.08.98
Saken mot Kysthospitalet henlegges av Larvik politidistrikt, brev til OMOD, 07.01.99
Kysthospitaletsaken henlegges av statsadv. i Vestfold/Telemark, brev til OMOD, 29.01.99
Riksadvokatens kritikk av etterforskningen i Kysthospitaletsaken, brev til OMOD,09.04.99
Når kommer neste henleggelse?, Dagsavisen, 27.04.99
Rundskriv med direktiv fra riksadvokaten, kopi av brev til statsadvokatembetene, 05.07.99
Brev fra riksadvokaten om direktiv til statsadvokatene, brev til OMOD, 20.07.99
Rasismerelaterte saker henlegges, Klassekampen 16.06.99

 

Mouctar Doumboya: Stoppet og kontrollert av politiet 17 ganger på tre uker. Politiet mot kvitteringsordning.
Får ikke kvitteringsordning, Klassekampen, 16.06.99
Stoppet av politiet 17 ganger, Aftenposten Aften, 03.09.98
Stopp krever grunn til mistanke, Aftenposten Aften, 03.09.98
- Skal ikke plage deg mer, Aftenposten Aften, 07.09.98

 

Politiet opptrådte ulovlig overfor OMOD-medarbeider i kontrollsituasjon.
Fotograferte gatekontroll – politiet forlangte filmen, Aftenposten Aften, 09.09.98

 

Ikke lovlig for politiet å registrere personopplysninger ved utlendingskontroller.
Refser Oslo-politiet, Dagsavisen 24.11.98

 

Gholam Jillani Habib: Trakassert av P-vakter. Politiet ville ikke ta mot anmeldelse.
Fikk to P-bøter på tre minutter, Aftenposten Aften, 28.09.98
Vurderer å gå til rettssak, Aftenposten Aften, 28.09.98
Kjempet og vant P-strid, Aftenposten Aften, 01.02.99

 

Tayeb Boussta: Ville hjelpe. Ble satt på glattcelle. Fikk ikke ringe sønnen som var alene hjemme.
Ville hjelpe – sendt på glattcelle, Aftenposten Aften, 08.06.99
- Mønster med utlendinger, Aftenposten Aften, 08.06.99
- Tok for lang tid, Aftenposten Aften, 08.06.99
- Sefo kan like gjerne nedlegges, Aftenposten Aften, 09.06.99
- Uhyrlige påstander, Aftenposten Aften, 09.06.99
Barneombudet vil ha klart regelverk, Aftenposten Aften, 09.06.99
Et brudd på rutinene…, Aftenposten Aften, 11.06.99

 

Politiets informasjonspolitikk overfor mediene
Politi-feil om innvandrerkrim, Dagbladet 26.08.95
Politisjef rystet over skolekonflikter, Avis1, 16.06.99

 

Uskyldige innvandrere pågripes oftere av politiet enn nordmenn
Uskyldige innvandrere blir tatt oftere enn nordmenn, Aftenposten Aften, 21.06.99
Ikke nyt for oss, Aftenposten Aften, 21.06.99
Politiet skal sikre lik behandling av alle, Aftenposten Aften, 21.06.99
Tror ikke skjevhetene skyldes fordommer, Aftenposten Aften, 21.06.99

 

Eiendoms Service formidlet boliger kun til nordmenn. Frikjent i Høyesterett. Justisminister vil ha bedre lovgivning.
Høyesterett: Greit å søke etter ”norske i fast jobb”, Aftenposten Aften 27.08.99
Lager ny rasismelov – Regjeringen vil tette hul i lovgivningen, Dagsavisen, 28.08.99

 

Ousman Henry og Abdouli Jatta: Diskriminert og overfalt av dørvakter på utestedet Baronen og Baronessen.
Brukte feil sko, ble slått til blods, Aftenposten Aften, 20.09.99
Vitne: - Dørvakten var aggressiv og brutal, Aftenposten Aften 20.09.99
Etterforsker voldsepisoden, Aftenposten Aften, 20.09.99
Kommenterer ikke, Aftenposten Aften, 20.09.99
Utesteder har kvoter for innvandrere, Aftenposten Aften, 15.10.99
Oslo-politiet vil slå ned på diskriminering, Aftenposten Aften, 15.10.99

Vedlegg i alt: 40

 

Dagskonferansen Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker ble avholdt 9. desember 1998 av Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) med støtte fra Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet. Over femti personer deltok fra politi, påtalemyndighet, departementer og organisasjoner.

Formålet med konferansen var å sette fokus på politiet og påtalemyndighetens rolle i norsk rettsvern mot rasediskriminering. Denne rapporten er utarbeidet for å bringe videre de mange erfaringer og synspunkter som kom frem i innlegg og debatter på konferansen, og for å bidra til at debatten føres videre hos politi og påtalemyndighet, blant etniske minoriteter og i samfunnet for øvrig.

Rapporten inneholder et fyldig referat fra dagskonferansen om Politi- og påtalepraksis i diskrimineringssaker (innledninger og debatter). I tillegg beskriver rapporten de seneste utviklingene i norsk rettsvern mot rasediskriminering og presenterer viktige dokumenter og rettskilder som er grunnlag for politiet og påtalemyndighetens behandling av saker om rasediskriminering. Rapporten inneholder også en diskusjon av politiets og påtalemyndighetens utfordringer og mulige tiltak som kan styrke norsk rettsvern mot rasediskriminering. Endelig presenterer rapporten et utvalgt kildemateriale som belyser konkrete saker om diskriminering hvor politiet har opptrådt som rettshåndhever eller som genstand for kritikk.

Rapporten kan gjerne tas i bruk som opplegg til diskusjon eller som undervisningsmiddel innen eller utenfor politi- og påtalemyndighet.

 

Rapporten er utgitt av Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) med støtte fra Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet.

Rapporten kan bestilles hos:
Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)
Postboks 2832 Tøyen
0608 Oslo

Telefon: 22 20 87 37

Faks/telefon: 22 20 62 17

E-post: omod@online.no

Hjemmeside: http://www.omod.no

Tilbake til index for denne mappen