Høringsuttalelse
fra OMOD til Stortingets kommunalkomité
vedrørende Stortingsmelding 17: Asyl- og flyktningepolitikken i Norge
OMOD jobber ikke
primært med saker vedrørende Asyl-og flyktningepolitikk. Vi arbeider
først og fremst med å øke kompetansen i det offentlige i forhold til
at Norge er blitt et multietnisk samfunn. Enkelte ganger kommer vi likevel
bort i saker som ligger i grenselandet.
OMOD arbeider primært
med saker som berører personer som har oppholds- og arbeidstillatelse
i Norge. Vi har blant annet vært aktive i forhold til å få en ny lov
mot diskriminering, saker vedrørende utestedsdiskriminering, politiet
og rettsapparatets rolle i et multietnisk samfunn, og saker vedr. behandlingstid
i UDI på familiegjenforening og besøksvisum. Vi er mye brukt som foredragsholdere,
som rådgivere til studenter, som høringsinstans osv.
Årsaken til at vi
ønsker å gi en høringsuttalelse til komitéen vedr. Stortingsmelding
17 ”Om asyl og flyktningepolitikken i Noreg”, er at den kommer inn på
temaer som vi har arbeidet med lenge. Dette gjelder ikke minst fokuset
på at den etniske minoriteten i Norge har en verdifull kompetanse som
av ulike grunner ikke blir utnyttet, som er det første temaet vi ønsker
å komme inn på. Dette oppleves svært frustrerende for den enkelte person,
og det er uheldig for samfunnet som taper på dette på flere områder.
Vi ser at personer som kunne bidratt samfunnsøkonomisk, blir gjort til
klienter pga stengsler i regelverk og praksis i ulike etater.
Arbeid
Vi opplever fokuset
i Stortingsmeldingen som svært positiv. Det blir flere ganger understreket
betydningen av å få flyktninger ut i arbeidslivet så raskt som overhodet
mulig. Begrunnelsene for dette er så allment kjent at det ikke behøver
å bli gjentatt. Det er imidlertid ikke første gang vi kan lese at dette
er en stor utfordring som man må gjøre noe med. I tidligere stortingsmeldinger
og handlingsplaner har det blitt understreket at tilgang på arbeid er
essensielt for videre liv i Norge. Også pkt 7.2.5., om godkjenning av
utdanning frå heimlandet, er gammelt nytt. Vi har mener å ha registrert
en manglende evne til å implementere ord i handling, og etterlyser dette.
Antall personer
med minoritetsbakgrunn er fordoblet siden midten av 80-tallet. Det offentlige
har ikke klart å holde tritt med denne utviklingen på en tilfredsstillende
måte. Vi tillater oss å legge ved et skriv fra tiltakskonsulenten i
Os kommune , Hedmark, som viser noen av problemene kommunen opplever
til daglig. Dette viser, etter vår mening, at mange av tiltakene som
er nødvendige er svært enkle å gjennomføre, dersom den politiske viljen
er tilstede.
OMOD har hatt mange
enkeltsaker der personer ikke får arbeid på grunn av at de ikke får
godkjent utdanningspapirene sine fra hjemlandet. Dette har vært kjent
så lenge at vi nå mener det er på høy tid å prioritere arbeidet med
godkjenningsordningene, slik at vi får en rask bedring på dette området.
Det er mange faktorer
som spiller inn dersom målsetningen om å få flyktninger inn i arbeidslivet
raskt, skal oppfylles. For det første er det nødvendig å gjennomføre
konkrete tiltak, som yrkesprøving. For det andre er det også nødvendig
å se på A-etat sin rolle som formidler av arbeidskraft, som de siste
dagers diskusjon i media har belyst, og som også tiltakskonsulenten
i Os berører. For det tredje er det nødvendig å sette dette inn i en
større sammenheng. Stortingsmeldingen legger vekt
på hva som kan gjøres i forhold til minoriteten – godkjenning av utdanning,
bedre språkopplæring osv. Dette er viktig, men det er også noen som
skal ansette flyktningene, og det er minst like viktig å se på hva som
kan gjøres i forhold til arbeidsgiverne, det være seg privat eller offentlig
sektor. Det er etter vår mening svært uheldig at dette ikke nevnes i
Stortingsmeldingen. Det at minoriteten er diskriminert på arbeidsmarkedet
er gammelt nytt. Vi vet at ledigheten er opp til 7 ganger så stor, avhengig
av nasjonalgruppe. Dette har mange årsaker, og ikke alle er et politisk
ansvar. Imidlertid ER det et politisk ansvar at man pr. i dag kan diskriminere
ved ansettelser, opprykk internt i bedriften, og også i daglige jobbsituasjoner
uten at det får noen konsekvenser for arbeidsgiver. Vi har i dag en
paragraf i arbeidsmiljøloven som ikke fungerer i det hele tatt. Det
er kommet et forslag til endring i denne, men som OMOD tidligere har
påpekt både overfor departementet og kommunalkomiteen gir forslaget
etter vår mening ikke tilstrekkelig vern mot diskriminering i arbeidslivet.
Vi går ikke nærmere inn på dette nå, ytterligere informasjon om dette
kan fåes ved henvendelse til OMOD.
Dessuten må det
stilles sterkere krav til offentlige etater vedrørende rekruttering
av minoriteter. Uten at offentlig sektor feier for egen dør blir de
gode intensjonene i stortingsmeldingen kun det – gode intensjoner. Vi
er klar over at dette ikke er en handlingsplan, men ser ikke at det
skal være noe i veien for at man også i en stortingsmelding legger vekt
på nødvendige tiltak for å få flyktningene ansatt også i offentlig sektor.
Behandling av
søknader
OMOD ønsker i denne
forbindelse å ta opp to temaer. For det første behandlingstiden i UDI.
Det er prisverdig at Kommunalministeren og UDI i fellesskap høsten 2000
bestemte seg for å iverksette tiltak som kunne få ned behandlingstiden
på søknader om Asyl i Norge. Imidlertid er vi uenige i måten dette ble
gjort på. I brev fra UDI til OMOD datert 05.01.2001, samt i uttalelse
fra statsråd Brustad til stortingsrepresentant Valle (ref 00/14637 FJB)
kommer det frem at for å få unna søknader fra nyankomne må man nedprioritere
de andre sakene UDI arbeider med, slik som besøksvisum og familiegjenforening.
Dette er saker som i stor grad angår den etablerte innvandrerbefolkningen
i Norge. OMOD har hatt svært mange henvendelser i løpet av høsten 2000
samt nyår 2001 fra personer som har ventet uakseptabelt lenge på svar
på slike søknader. Som det står i stortingsmeldingen er det små utsikter
for at saksmengden på asylsaker skal bli mindre, tvert i mot kan man
anta at opprettelsen av den nye utlendingsnemda krever større ressurser
enn det nåværende systemet. OMOD krever derfor at man går bort fra midlertidige
løsninger ved å flytte saksbehandlere, da dette kun fører til at problemet
med forsinket saksbehandling forgrener seg til alle deler av UDI.
Vi ønsker også å
stille spørsmålstegn ved sider av den nye utlendingsnemda. Antall nemdmedlemmer
er allerede nede i 3, mot 5 som tidligere planlagt, og av disse er bare
1 fra humanitære organisasjoner, altså et mindretall. Vi har tidligere
skrevet under på et opprop som uttrykte bekymring for at nemdlederne
i stort flertall består av personer fra den gamle forvaltningen. Disse
lederne kan selv avgjøre hvilke saker som skal legges frem for full
nemdvurdering, og sammen med sekretariatet avgjøre såkalte kurante saker
uten å konferere med de 500 legfolkene. Vi ønsker å stille kommunalkomitéen
om medlemmene mener å ha fått den nemda de ønsket. OMOD stiller spørsmål
ved om rettighetene til personer som klager inn sakene sine, blir godt
nok ivaretatt i den nye strukturen.
Mvh
OMOD
