4.1 Representasjonsprinsippet
Lekdommerutvalget
har bl.a. fått som mandat ”å vurdere fremgangsmåter for å sikre et
representativt antall lekdommere med minoritetsbakgrunn”. Skal dette
ivaretas er det, etter OMODs oppfattelse selvsagt at representasjonsprinsippet
må legges til grunn som styrende prinsipp for uttaking av lekdommere.
Lekdommerutvalget har likevel tatt opp en viktig, prinsipiell debatt
om lekdommerordningens mål og hensikt, der man har konkludert at hensynet
til representasjon (og legitimitet) er overordnet hensynet til kvalifikasjoner
(skikkethet). Dette er en viktig teoretisk klargjøring som OMOD er
enig i.
Lekdommerordningens
berettigelse ligger i målsetningen om å sikre dømmende organer et
representativt element og derigjennom styrke borgernes deltakelse
i rettspleien og domstolenes legitimitet i befolkningen. Behovet for
juridisk sakkunnskap ivaretas av de juridiske dommere. Skulle kvalifikasjonsprinsippet
være rådende, ville det mest logiske være å avvikle lekdommerordningen
og overlate alle avgjørelser til juridiske dommere. Det ville være
uten hensikt å ha en lekdommerordning hvor kvalifikasjonskravene er
så strenge at etniske minoriteter likevel vil bli lukket ute. Slik
fungerer lekdommerordningen til dels i dag, noe som kan oppfattes
som indirekte diskriminering.
4.2 Trekning
fra folkeregistrene
OMOD er en sterk
tilhenger av å innføre tilfeldig trekning fra folkeregistrene som
metode for uttak til lekdommerutvalgene, jf. forslag til ny domstolloven
§ 74. Dette vil være den sikreste og mest effektive måte å ivareta
hensynet til representasjon av etniske minoriteter. OMOD forstår også
at innstramningene i alders- og vandelskrav samt innføringen av høyere
tjeneste frekvens skal ses i sammenheng med at det innføres tilfeldig
trekning fra folkeregistrene, og har til formål å sikre lekdommernes
egnethet. Vi støtter derfor disse forslagene. Samtidig støtter vi
at de øvrige kravene til personlig skikkethet falder bort med unntak
av kravet til norskkunnskaper, jf. Domstolloven § 76 som stiller krav
om at det bare skal velges lekdommere som ”på grunn av sin rettsindighet,
dyktighet og selvstendighet anses for særlig skikket til vervet”.
Dette er et viktig hinder for etnisk representativitet som falder
bort.
OMOD har kommet
til at det sannsynligvis vil være betydelig vanskeligere å oppnå etnisk
representativitet i lekdommerutvalgene gjennom en moderert utgave
av dagens uttakssystem. Hvis rekrutteringen via personlige og politiske
nettverk som utelukker etniske minoriteter skal endres i praksis,
vil det kreve strenge regler og en betydelig arbeidsinnsats fra kommunale
myndigheter, minoritetsorganisasjoner m.m. Da blir trekning fra folkeregistrene
er raskere, mer målrettet og sannsynligvis mer konfliktfri metode.
4.3 Krav om
botid/statsborgerskap
OMOD er ikke
tilhenger av regler om statsborgerskap og botid som skaper barriere
for etniske minoriteters deltakelse i samfunnet uten saklig grunnlag.
OMOD er ennå mer skeptisk når det er ulike regler for ikke-statsborgere
fra ulike land.
OMOD støtter derfor
at kravet om norsk statsborgerskap for forliksrådsmedlemmer avskaffes.
Det betyr at kravet for valgbarhet til alle lekdommerfunksjoner heretter
er enten minst tre års sammenhengende botid i Norge eller norsk eller
nordisk statsborgerskap. OMOD hadde imidlertid gjerne sett at ytterligere
lempinger var foreslått. Det er for eksempel ikke rimelig at en person
fra et annet nordisk land kan velges som lekdommer samme dag som vedkommende
melder flyting til Norge, mens personer som har bosettingstillatelse
i Norge, noe som forutsetter minst tre års sammenhengende botid, mister
sin valgbarhet hvis de har hatt et kort utenlandsopphold i løpet av
de seneste tre årene. Slike personer vil som hovedregel ha et betydelig
bedre kjennskap til norske forhold og norsk språk enn eksempelvis
en nyankommet finne eller islending, og kan være høyt kvalifiserte
personer som jobber i et internasjonalt arbeidsmarked.
OMOD
ønsker derfor at kravet senkes slik at alle personer som har bosettingstillatelse
i Norge blir valgbare, jf. forslaget til ny domstolloven § 65 annet
led punkt 4. Derved unngår man for eksempel å utelukke personer som
er født og oppvokst i Norge men ikke har norsk statsborgerskap, fordi
de har hatt et halvt års studieopphold i utlandet eller liknede.
4.4 Krav til
personlig egnethet
Lovutvalget foreslår
at lekdommere fremdeles skal tilfredsstille visse krav til personlig
egnethet. Kravene gjelder tilstrekkelig syn og hørsel, ”tilstrekkelige
norskkunnskaper” og ”evne til å forstå problemstillingene som reises
og til å utføre sin oppgave på en tilfredsstillende måte”. Lovutvalget
gir imidlertid ikke noen nærmere beskrivelse av hvilket innhold man
tenker kravene skal ha. Utvalget nøyer seg med å si at dette er krav
som fylles av ”de aller fleste av landets innbyggere”, jf. utredningen
s. 70. Dette kan med god vilje leses som et signal om at kravene ikke
skal settes for høyt.
4.4.1 Krav
til norskkunnskaper og evne til å forstå
OMOD ba imidlertid
allerede i februar 2002 lovutvalget utarbeide forslag til hvordan
kravene til lekdommeres norskkunnskaper kan gjøres mer presise og
objektive. På den bakgrunn hadde vi forventet et atskillig grundigere
arbeid av lovutvalget på dette område og er svært skuffet. I stedet
foreslår man har man foreslått en nesten ordrett videreføring av
det någjeldende kriteriet.
Kravet om ”tilstrekkelige
norskkunnskaper” er en nesten ordrett videreføring av det krav som
gjelder i dag som gir alt for stort rom for tolkning og skjønnsutøvelse.
Usaklig forskjellsbehandling (diskriminering) på grunnlag av språkkunnskaper
er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, jf. bl.a. FNs
konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 26.
Dette er ikke desto mindre hva som kan bli resultatet, dersom ikke
kravet til norskkunnskaper blir mer objektivt. OMOD frykter også
at det upresise kravet om ”tilstrekkelige norskkunnskaper” kan føre
til et unødvendig stort frafall blant lekdommerkandidater med minoritetsbakgrunn,
enten fordi regelen fortolkes for strengt av fylkesmenn og dommere,
eller fordi den fortolkes for strengt av etniske minoriteter selv.
Som konsekvens kan den etniske representativitet bli skadelidende.
For
å hindre utilsiktet diskriminering og unødvendig frafall av etniske
minoriteter etter trekning, foreslår OMOD at det innføres som regel
at alle lekdommere som har bestått grunnskoleeksamen eller tilsvarende
eksamen i norsk f.eks. språkskoleeksamen, anses som kvalifisert
til vervet som lekdommer.
Dette harmonerer
med at lovutvalgets spørreundersøkelse viser at svært mange av dagens
lekdommere bare har grunnskoleutdanning i norsk. Mange av disse
har tilmed bare 7 års grunnskole. Personer med minoritetsbakgrunn
som har grunnskoleutdanning i norsk eller tilsvarende, bør derfor
regnes som kvalifisert til lekdommervervet. Spørsmålet om diskvalifisering
på grunn av utilstrekkelige norskkunnskaper kan derved avgrenses
til å gjelde personer som ikke har slik utdanning i norsk.
Mange av disse,
f.eks. arbeidsemigranter som har oppholdt seg i Norge i mange år,
kan likevel ha gode ferdigheter i norsk og være kvalifisert for
lekdommervervet. Dette kan eventuelt kontrolleres gjennom egenmelding.
Det er viktig at kvalifiserte personer fra denne gruppen også får
mulighet til å bli lekdommere, fordi en betydelig andel av de etniske
minoritetene er uten formell utdanning i norsk.
OMOD vil også
understreke at krav til norskkunnskaper, uansett hvordan de utformes,
må gjelde (og håndheves) likt for alle uansett etnisk bakgrunn,
ellers vil de ikke være saklige. Norskkravene må gjelde likt for
etniske minoriteter og etniske nordmenn. Det samme må gjelde i forhold
til kravet om at lekdommerne må ”ha evne til å forstå problemstillingene
som reises og til å utføre sin oppgave på en tilfredsstillende måte”.
Det er umiddelbart vanskelig å se hvilken praktisk betydning dette
kravet vil få. OMOD mener imidlertid at objektive krav til norskkunnskaper
også kan ivareta dette formålet, ettersom evne til å forstå og formidle
er tett knyttet til språkkunnskaper.
4.4.2 Vederheftighet
og vandel
OMOD støtter
lovutvalgets forslag om å stryke kravet om å innføye i domstolloven
§ 53 at det ikke kreves vederheftighet av meddommere og skjønnsmenn.
Dette er et ledd i å bygge ned kravene om særlig skikkethet til
fordel for prinsippet om representasjon. OMOD er enig med lovdommerutvalget
på at fokus må ligge på å utelukke uegnede personer fremfor å finne
personer som er særlig egnede, men som i sum blir lite representative.
OMOD støtter derfor også forslagene vedrørende kontroll av vandel
slik at man kan utlukke personer på bakgrunn av straffbare forhold.
4.5 Utelukkelse
av stillingsgrupper
Lovutvalget har
foreslått at en rekke endringer i reglene for utelukkelse på grunn
av stilling. Etter lovutvalgets forslag til ny § 66 i domstolloven
vil personer i følgende stillingskategorier være utelukket som lekdommere:
- Stortingsrepresentanter,
statsråder, fylkesmenn
- Ansatte ved
domstolene, Justisdepartementet, Politidirektoratet, Domstolesadministrasjonen
- Påtalemyndighet,
politi, fengsler og Kriminalomsorg i frihet
- Studenter
ved Politihøgskolen, og Fengselsskolen
- Advokater
og advokatfullmektiger
OMOD støtter dette
forslaget som er godt begrunnet i habilitetshensyn. Disse yrkesgruppene
har dessuten allerede større innflytelse på rettspleien enn andre.
Det er derfor ikke noe representasjonsmessig tap at de utelukkes fra
valg. Samtidig ser OMOD det som en positiv bivirkning at utelukkelsen
av disse gruppene som nesten utelukkende består av etniske nordmenn,
kan rette opp noe av det representasjonsmessige tap som vil være som
følge av utelukkelse av etniske minoriteter. Mange av disse vil nemlig
bli utelukket på grunn av krav til botid, norskkunnskaper m.m.
4.6 Fritaksregler
Lovutvalget foreslår
også endringer i reglene om adgang til fritak fra lekdommertjeneste
blant personer som trekkes ut. Dagens fritaksregler i domstolloven
§ 67 gir særlig rett til fritak for en rekke yrkesgrupper. I tillegg
kan fritak innvilges ved fare for helbred, forsømmelse avviktige forretninger
og tap av arbeidsinntekt.
OMOD støtter lovutvalgets
forslag om i stedet å innføre en generell fritakshjemmel. Det må være
sakligheten til den enkelte søknad som skal være avgjørende ikke.
I den sammenhengen virker det ikke saklig dersom reglene åpner for
å forskjellsbehandle to personer som har lik begrunnelse for å søke
fritak, fordi de har ulike yrker.
Etter lovutvalgets
forslag til endring av domstolloven § 67 kan en person kreve seg fritatt
fra valg ”dersom helsetilstand eller andre særlig grunner tilsier
det”. Personer kan også kreve fritak for valg til lagrettemedlem og
meddommer ved lagmannsretten dersom de har vært valgt to ganger tidligere.
I tillegg kan
personer som har vært gjennom særlig lang lekdommertjeneste kreve
seg fritatt for resten av året eller valgperioden, jf. forslag til
§ 68. Avgjørelse om fritak treffes av fylkesmannen.
Det knytter seg
imidlertid viktige prinsipielle problemstillinger til fritaksretten
som OMOD ønsker å peke på. Dersom for mange personer innvilges fritak
kan det være uheldig for representativiteten. Det kan nemlig vise
seg å være store variasjoner fra samfunnsgruppe til samfunnsgruppe
med hensyn til hvor mange som søker om fritak fra lekdommertjeneste.
Lovutvalget peker selv på risikoen for at særlig personer med minoritetsbakgrunn
vil vegre seg mot å påta seg vervet som lekdommer ”for eksempel ved
ikke å svare på informasjonsbrevet fra valgorganet”. Lovutvalget skriver
også at ”slik vegring vil for eksempel kunne skyldes manglende kjennskap
til det norske rettssystemet, mistillit til myndigheter generelt,
manglende selvtillit etc. Utvalget antar at særlig kvinner vil falle
fra i denne runden”, jf. utredningen s. 82-83.
OMOD har samme
bekymring som lovutvalget; at den etniske representasjon som i utgangspunktet
vil være tilstede etter trekning fra folkeregisteret, vil bli vesentlig
forringet som følge av at etniske minoriteter har større frafall enn
andre grupper, fordi de lukkes ute som følge av krav til norskkunnskaper,
botid m.m., eller selv velger å søke fritak/ å ikke svare på informasjonsbrevet
fra fylkesmannen. Derfor er det svært viktig at fritaksreglene administreres
på en måte som sikrer best mulig mot unødvendig frafall blant lekdommerkandidatene
som trekkes ut.
Lovutvalget har
nevnt flere mulige hinder som kan føre til stort fra fall blant personer
med minoritetsbakgrunn som trekkes ut som lekdommere. Disse går i
hovedsak på holdninger/oppfatninger hvorav OMOD anser ”manglende selvtillit”
som det absolutt viktigste hinder.
OMOD tror imidlertid
at de største hinder for å rekruttere etniske minoriteter som lekdommere
kan vise seg å være praktiske forhold som lovutvalget ikke har nevnt.
Dette gjelder i første rekke problemer med å ta fri fra jobben eller
skaffe barnepass. Dette er hinder som allerede speiles i spørreundersøkelsen
som inngår i utredningen. Spørreundersøkelsen viser nemlig at ansatte
i privat sektor og personer i småbarnsfasen er sterkt underrepresentert
i de nåværende utvalgene, jf. vedlegg 1.
Problemet med
å be om fri fra arbeide vil gjerne være størst for personer som har
vanskeligst ved å skaffe seg jobb, er løst ansatt, arbeider i bransjer
(privat sektor) eller stillinger (ufaglærte) hvor det er lite kjennskap
til eller respekt for formelle regler osv. Tilsvarende vil problemer
i tilknytning til barnepass være størst for dem som passer barn hjemme
og ikke har barnehageplass. I familier med presset økonomi kan utsikt
inntektstap også spille en rolle. Dette er barrierer som vil ramme
etniske minoriteter i særlig grad, og som trolig vil føre til at flere
lekdommerkandidater vil falle fra blant etniske minoriteter enn blant
etniske nordmenn.
4.7 Oppfølgning
av lekdommerkandidater
På bakgrunn av
ovennevnte ber OMOD om at reglene om fritak praktiseres på en slik
måte at hindrene for etniske minoriteters deltakelse som lekdommere
aktivt søkes motarbeidet. I første rekke betyr dette at fylkesmannen
bør være parat til å bruke personlig kontakt som virkemiddel. Det
ideelle hadde vært om det ble tatt personlig kontakt til alle som
søker om fritak, og som ikke svarer på fylkesmannens informasjonsbrev
for å undersøke årsaken og avhjelpe hinder for deltakelse hvis det
er mulig. Dette kan være alt fra å styrke den enkeltes tro på seg
selv og trygghet ved å påta seg lekdommervervet til å ta kontakt til
arbeidsgiver og ta medansvar for å organisere barnepass. Rimelig kompensasjon
for tapt inntekt må ligge i bunn.
OMOD mener at
telefonisk oppfølgning av lekdommerkandidatene bør være mulig med
tanke på at domstolene er nøkkelinstanser i samfunnet hvor man må
være beredt på å bruke visse ressurser for å sikre kvaliteten.
OMOD er derfor
svært fornøyd med at lovutvalget skriver at ”man etter utvalgets syn
(må) drive aktivt oppsøkende arbeid for å få tak i person med slik
(minoritets) bakgrunn. Minoritetsorganisasjoner, herunder organisasjoner
som SMED og OMOD må bringes aktivt inn i valgprosessen. For å få tak
i personer som ikke nødvendigvis er tilknyttet organisasjonene, må
man oppsøke minoritetsgruppene der de er til daglig, for eksempel
språkskolene, universitetene, høyskolene og arbeidsplasser med høy
minoritetsandel som for eksempel Oslo Sporveier eller Ullevål sykehus”,
jf. utredningen s. 83. Dette synspunktet er svært viktig å videreføre
i det praktiske arbeid med den nye lekdommerordningen, og OMOD inngår
gjerne i et samarbeid om det.
4.8 Generelt
opplysningsarbeid
Samtidig bør
det settes i verk et generelt informasjonsarbeid rettet mot offentligheten
når lekdommertrekningene finner sted. Målsetningen med dette vil være
å øke kunnskaper om og forståelse for lekdommervervet hos kandidatene
selv så vel som arbeidsgiver og familiemedlemmer.
Dette er også
et synspunkt som lovutvalget har fremmet. I likhet med forslaget om
oppsøkende arbeid overfor personer med minoritetsbakgrunn er dette
en følge av at lovutvalget har besluttet ikke å foreslå egne lekdommerutvalg
for etniske minoriteter eller annen lovregulering som kan sikre de
endelige utvalgene etnisk representativitet. Dette er foreslått for
kjønn og alder.
Utvalget skriver
således at ”ved et valgsystem der man trekker tilfeldig fra folkeregisteret,
legger man forholdene til rette for å oppnå et representativt lekdommerutvalg.
Å unngå at folk vegrer seg mot en slik oppgave er etter utvalgets
syn noe som bør søkes løst gjennom informasjon heller enn gjennom
lovverket. Det er på informasjonsfronten myndighetene bør ha et særskilt
ansvar. Informasjonskampanjer i forkant av valgene, kanskje særlig
rettet mot minoritetsorganisasjoner og innvandrermiljøer, vil gjøre
de aktuelle gruppene oppmerksomme på valget og på hva et verv som
lekdommer innebærer”, jf. utredningen s. 83.
OMOD støtter lovutvalgets
synspunkter om viktigheten av et generelt opplysningsarbeid og vil
gjerne diskutere ideer til hvordan dette kan gjennomføres i praksis.
Generell informasjons virksomhet kan også virke besparende i forhold
til de ressurser som senere må settes inn overfor enkeltpersoner som
trekkes ut som lekdommerkandidater.
4.9 Prosedyre
for egnethetskontroll og fritak hos fylkesmannen
Lovutvalget har
foreslått at den innledende egnethetskontroll av kandidatene til lekdommerlistene
skal skje ved å sende et skjema hjem til kandidatene som de skal fylde
ut og returnere. Muligheten til å søke fritak skal etter det OMOD
forstår, ivaretas på samme skjema. Utvalget peker på at en slik ordning
allerede praktiseres i Oslo kommune og har lagt ved skjemaet som anvendes
(vedlegg 5). Her er søknad om fritak og egenmelding om norskkunnskaper
(dvs. egnetshetskontroll) samlet i et og samme skjema.
OMOD vil jf. ovenstående,
advare mot at denne metode står alene og be om at den kombineres med
mer personlig oppfølgning av personer som ikke melder seg bl.a. telefonisk
samt generell opplysningsvirksomhet bl.a. en kampagne i forkant av
at lekdommerkandidatene trekkes. OMOD ønsker også at kravet til norskkunnskaper
skal presiseres til grunnskoleeksamen i norsk.
4.10 Prosedyre
for egnethetskontroll ved domstolene
Kontrollprosedyren
hos fylkesmannen vil kun utgjøre en innledende egnethetskontroll før
lekdommerutvalgene sammensettes. Som lekdommerutvalget peker, vil
en slik innledende kontroll basert på egenmelding ikke utgjør noen
garanti mot at uegnede personer velges inn i lekdommerutvalgene. Det
foreslås derfor at domstolene selv iverksetter en aktiv etterkontroll
av lekdommerne som trekkes ut med hjemmel i domstolloven § 82 annet
ledd. Etter denne bestemmelsen kan retten slette en person fra lekdommerutvalgene
dersom man finner at vedkommende er valgt med urette. Lovutvalget
skriver dessuten at domstolene ”i fremtiden (må) påregne å være noe
mer aktive og bevisste i bruken av eksklusjonsadgangen enn utvalget
har inntrykk av at de er dag”, jf. utredningen s. 84.
OMOD ønsker å
unngå at personer med minoritetsbakgrunn ekskluderes av domstolene
i stor stil eksempelvis som følge av at domstolene har en sin egen
og kanskje ganske strenge fortolkning av det lite presise kravet om
”tilstrekkelige norskkunnskaper”. Dersom man får et egenmeldingssystem
hvor etniske minoriteter selv bes vurdere om de lever opp til kravet
om tilstrekkelige norskkunnskaper, er det en nærliggende risiko at
en del personer som selv oppfatter at de har tilstrekkelige norskkunnskaper,
ekskluderes når de møter i retten. OMOD mener ikke at det kan være
i noens interesse at det skjer mange eksklusjoner på dette trinn i
prosessen. De er heller ikke hensiktsmessig med norskkrav som kan
fortolkes svært ulikt ved forskjellige domstolene og hos etniske minoriteter
som skal vurdere egne evner.
OMOD ber derfor
ennå en gang om at kravet til norskkunnskaper defineres objektivt
slik at etniske minoriteter og domstolene kan ha en noenlunde lik
fortolkning. Derved kan antallet av personer som ekskluderes ved domstolene
begrenses. Samtidig kan det sikres at domstolene får en noenlunde
lik eksklusjonspraksis. OMOD foreslår som nevnt at domstolloven kan
stille krav om bestått grunnskoleeksamen i norsk eller tilsvarende
eksamen eller praktiske kunnskaper. Derved vil domstolenes oppgave
med å foreta en etterkontroll av norskkunnskaper i hovedsak begrense
seg til personer som har oppgitt å ha praktiske norskkunnskaper tilsvarende
grunnskoleeksamen, men ikke har skriftlig dokumentasjon. Dette kan
sakliggjøre en vurderingsprosess og konsentrere den om personer hvor
det er reel tvil.
Personer med minoritetsbakgrunn
som har skriftlig dokumentasjon for gode norskkunnskaper, skal ikke
utsettes for tvil og kontrolltiltak som etniske nordmenn ikke utsettes
for. Dette kan oppfattes som diskriminerende. OMOD kjenner fra tidligere
eksempler på at personer med minoritetsbakgrunn som har norsk videregående,
er blitt bedt om å gjennomføre en norskprøve ved ansettelse som sjåfør,
mens tilsvarende ikke ble krevd av etnisk norske søkere uten artium!
Her er det viktig å komme frem til en saklig praksis om det skal finne
sted en ”mer aktiv kontroll”.
4.11 Bruk av
fordelingskriterier
Lovutvalget forslår
at det fortsatt skal laget to like store lekdommerutvalg, ett for
kvinner og ett for menn. I tillegg foreslås det at alder innføres
som nytt fordelingskriterium. Dette tenkes gjennomført ved at det
sikres lik representasjon fra ulike aldersintervaller når trekningen
skjer til de enkelte lekdommerutvalgene til ting- og langmannsrettene,
jf. utredningen s. 80-81. Lovutvalget har også vurdert om det bør
lovfestes krav om fordeling etter etnisk bakgrunn, jf. lovutvalgets
mandat, men har besluttet ikke å fremme forslag om dette.
4.11.1 Krav
til aldersfordeling
OMOD støtter
forslaget om å innføre alder som nytt fordelingskriterium. Problemet
i dag er at yngre aldersgrupper er sterkt underrepresentert, mens
eldre er overrepresentert i lekdommerutvalgene. Selv om tilfeldig
trekning fra folkeregistrene i utgangspunktet vil bety at lekdommerkandidatene
har en representativ aldersfordeling, kan dette endre seg betydelig
under kontroll av egnethet og i forbindelse med søknader om fritak.
Bl.a. er det grunn til å tro at mange småbarnsforeldre, personer
med usikre ansettelsesforhold og liten innflytelse på egen arbeidssituasjon,
skole- og eksamenspress osv. vil vegre seg spesielt for å ta på
seg vervet som lekdommer. Yngre er også mye mindre bofaste. Flytteplaner
vil således være en naturlig grunn til å søke om fritak fra lekdommervervet.
Studenter er vanligvis folkeregistrert andre steder (hjemstedet)
enn der de oppholder seg (studiestedet). Dette gjør det ekstra komplisert
å rekruttere fra denne gruppen.
Dette peker
i retning av at yngre aldersgruppe vil ha større frafall enn eldre
etter trekning. Personer over 45 år vil derimot gjerne ha færre
forpliktelser overfor barn, ha sikrere jobber med større innflytelse
og være mye mer bofaste.
OMOD ser derfor
svært gode grunner for at det innføres en vektning av alder i forbindelse
med den endelige loddtrekning blant lekdommerkandidatene som avgjør
hvem som kommer på lekdommerlistene. OMOD er imidlertid ikke sikker
på at det er det som foreslås eller om det blot er en jevn aldersspredning
ved uttrekning fra folkeregistrene. Alle tiltak som sikrer en jevnere
aldersfordeling hvor flere yngre voksne blir lekdommere, er imidlertid
et gode og har OMODs støtte.
Tiltak som sikrer
yngre aldersgrupper lik representasjon vil samtidig sikre at etniske
minoriteter blir bedre representert, ettersom det er en mye større
andel etniske minoriteter i yngre aldersgrupper enn i eldre.
4.11.2 Etnisitet
som fordelingskriterium
OMOD hadde
ønsket at etnisitet også var tatt i bruk som fordelingskriterium.
Uten et slikt tiltak ser OMOD en opplagt risiko for at lekdommerutvalgene
får lav etnisk representasjon trass i tilfeldig trekning fra folkeregistrene.
Etniske minoriteter er allerede dårligere representert ved at mange
flere falder utenfor trekningene på grunn av krav til botid, norskkunnskaper
osv. I tillegg er etniske minoriteter dessverre en marginalisert
og sårbar gruppe bl.a. på arbeidsmarkedet som har større vansker
med å be om fri. Hvis barna passes hjemme er det er pratisk barnepasningsproblem.
Manglende selvtillit og tro på egne ferdigheter kan spille inn i
høyere grad enn ellers i befolkningen. Negative erfaringer med autoriteter
i Norge for eksempel politikontroller og utlendingsmyndigheter kan
også virke demotiverende.
Et viktig hinder
for deltakelse som lekdommer vil dessuten være etniske minoriteters
generelt dårlig boligsituasjon som gjør at de flytter betydelig
mer enn andre befolkningsgrupper. Skiftende jobber og jobbsøking
fører også til mer flytting mellom kommuner i Norge enn i andre
befolkningsgrupper. Kravet om at lekdommere skal stå innført i folkeregisteret
i den aktuelle kommunen på valgdagen, jf. forslag til domstolloven
§ 65, vil derved føre til at en større andel personer med etnisk
minoritetsbakgrunn blir uaktuelle som lekdommere sammenlignet med
etniske nordmenn. Offentlige myndigheter er også selv medvirkende
til mye flytting blant etniske minoriteter.
I noen tilfeller
kan det også være holdninger blant etniske minoriteter selv som
er hinder, for eksempel i forhold til kvinnedeltakelse noe som kan
ramme den etniske representativitet i kvinneutvalgene.
OMOD mener de
samme grunner for å innføre alder som nytt fordelingskriterium også
gjelder for etnisitet bare i ennå sterkere grad, ettersom etniske
minoriteter er ennå mer underrepresentert i de nåværende utvalgene
enn de yngste aldersgruppene. For eksempel oppga ingen i av lekdommerne
i lovutvalgets undersøkelse utenlandsk statsborgerskap, mens dette
gjelder for ca. 3 prosent av de stemmeberettigede. Lovutvalget skriver
selv at ”Innslaget av lekdommere med annen europeisk bakgrunn (enn
nordisk) eller bakgrunn fra andre verdensdeler er således bagatellmessig”,
jf. utredningen s. 83.
OMOD er enig
med lovutvalget i at det vil være større praktiske problemer forbundet
med ”å lovfeste en bestemt fordeling etter etnisk bakgrunn”. Utvalget
antar likevel ”at det går an å utarbeide beregningsmodeller for
etnisk representasjon, slik at man kan regne seg frem til mål for
etnisk representasjon, også lokalt. Det er imidlertid ikke entydig
hva som klassifiserer til betegnelsen minoritetsbakgrunn. Dessuten
er det tvilsomt om valgorganet vil ha tilgang til offentlige registre
der etnisk bakgrunn fremkommer (annet enn utenlandsk satsborgerskap).
Etter utvalgets syn vil det være vanskelig å sette en klar og praktisk
grense i lovteksten. Økt innslag av personer med minoritetsbakgrunn
må etter utvalgets syn derfor søkes oppnådd ved å etablere et valgsystem
med en mer tilfeldig uttrekning enn i dag”.
OMOD pekte allerede
i vårt notat til lovutvalget i februar 2000 at det er fullt mulig
å nå frem til et operativt system som kan gi mye større sikkerhet
for lik representasjon av etniske minoriteter enn systemet med tilfeldig
trekning kan gi. Statistisk sentralbyrås fødelandsfil anvendes allerede
til mange ulike formål, bl.a. til å føre kriminalstatistikk etter
landbakgrunn som Datatilsynet har gitt sin velsignelse til. OMOD
ønsker også gjerne at fødelandsfilen kan brukes til noe som kan
hjelpe etniske minoriteter.
OMOD mener derfor
ikke at det er en korrekt virkelighetsbeskrivelse når lovutvalget
skriver at ”det tvilsomt om valgorganet vil ha tilgang til offentlige
registre der etnisk bakgrunn fremkommer (annet enn utenlandsk statsborgerskap)”.
SSBs fødelandsfil gir tiltang til informasjon om fødeland til alle
innbyggere i Norge, inkludert foreldre og besteforeldre. Det gjelder
derfor bare å ta en beslutning om hvordan man vil definere gruppen
som har annerledes etniske opprinnelse enn norsk. Denne kan for
eksempel omfatte personer som har en eller to utenlandskfødte foreldre,
mens personer som har to foreldre født i Norge ikke omfattes. Man
kan ta hensyn til besteforeldrenes opprinnelse og inkludere personer
med to til fire utenlandskfødte besteforeldre.
Definisjonen
bør ikke være videre enn den gruppen som trenger hjelp til å bli
likt representert. Dette må baseres på erfaring/undersøkelser med
hvordan systemet virker uten en slik korreksjon. Det er ikke viktig
å inkludere alle som oppfatter seg som etniske eller ekskludere
alle som oppfatter seg som norske. Når det reises spørsmål om personer
med en utenlandsk og en norsk forelder hører hjemme i fordelingskategorien
for etniske minoriteter, er svaret etter OMODs oppfattelse at det
gjør de hvis empirien viser at de ellers blir dårlig representert.
Viser det seg derimot at personer i denne kategori har like lav
frafallsfrekvens som personer med to etnisk norske foreldre, er
det ikke grunnlag for å inkludere dem i fordelingskategorien for
etniske minoriteter. Det er også viktig å ha i bevisstheten at formålet
med å innføre en fordelingskategori for etniske minoriteter er å
korrigere stor, systematisk ulikhet og ikke små variasjoner. Derfor
er det ikke så avgjørende akkurat hvor grensen blir dratt. Det viktigste
er at de gruppene som har et stort behov blir inkludert. Noen som
bare er marginalt dårligere representert enn etniske nordmenn kan
utelates. Det beste ikke må bli det godes fiende.
Det eneste problem
med en slik fremgangsmåte er at det ikke vil være mulig å inkludere
andre nasjonale minoriteter enn samene som har egent manntall. Flere
av disse har nemlig et behov fro hjelp til å bli bedre representert.
Tatere, sigøynere, jøder og kvener vil ikke kunne inkluderes i fordelingskategorien
for etniske minoriteter fordi de er innvandrer for så lenge siden
at de ikke står oppført i fødelandsfilen.
OMOD
mener at det ideelle hadde vært å innføre et system med en kategori
for etniske minoriteter og en for den øvrige befolkning og sikre
at disse er likt representert i de endelige lekdommerutvalg.
OMOD ber derfor justisdepartementet ta initiativ til en grundigere
utredning av etnisitet som fordelingskriterium. Vi foreslår at man
begynner med å ta kontakt til SBB for eksempel Svein Blom.
Innføres fordeling
etter etnisitet ikke nå, bør spørsmålet i det minste være utredet
skikkelig med tanke på at det muligvis rask kan vise seg at tilfeldig
trekning fra folkeregistrene ikke retter tilstrekkelig opp på den
systematiske underrepresentasjonen av etniske minoriteter i lekdommerutvalgene.
Skulle det mot forventning vise seg at etniske minoriteter er godt
representert også etter runden med egnethetskontroll og fritak,
vil det ikke være noe grunnlag for å innføre en etnisitet som fordelingskriterium.
4.12 Uttak
til endelige utvalg
Uttaking av de
endelige lekdommerutvalg blant kandidater som oppfyller kravene til
egnethet og ikke har fått fritak, skal etter lovutvalgets forslag
skje ved tilfeldig trekning, j. forslag til domstolloven § 74. Her
foreslår OMOD som nevnt ovenfor at prinsippet modereres slik at det
sikres lik fordeling mellom etniske minoriteter og den øvrige befolkning,
dersom det viser seg at etniske minoriteter har vesentlig større frafall
ved egnethetskontroll, søknad om fritak og manglende returnering av
informasjonsbrevets svarslipp. Aldersfordelingen skal etter det OMOD
forstår, sikres på denne måten.
4.13 Uttaking
til den enkelte sak
OMOD kan støtte
lovutvalgets kommentarer og finner det naturlig at det skal være en
kobling mellom lekdommer og den enkelte sak også ved utsettelse. OMOD
er også enig i at lekdommere som trekkes ut uten å gjøre tjeneste,
bør kunne inngå i kommende trekning. OMOD mener listene over lagrettemedlemmer
bør være offentlig tilgjengelig. Om det er nødvendig at dette skjer
ved oppslag utenfor rettslokalet, vil vi ikke ta stilling til. Det
er imidlertid viktig at organisasjoner og andre som har et legitimt
ønske om å undersøke rettstilstanden, kan få tilgang til slik informasjon,
men dette kan eventuelt skje ved søknad for å ta hensyn til lekdommerne.
Det bør imidlertid ikke være noen begrunnelsesplikt slik at terskelen
for å få tak i slik informasjon blir for høy.
4.13.1 Etnisk
representativitet i den enkelte sak
Lovutvalget
tar også opp om det er behov for å sikre etnisk representativitet
i den enkelte sak. Reglen om ett lekdommerutvalg for hvert av de
to kjønn sikrer at det er helt lik representasjon av kvinner og
menn i alle saker, dersom lovutvalgets forslag om innkalling av
reserver gjennomføres. Dette gjelder både i saker som går for meddomsrett
og jury/lagretten.
Lovutvalget
viser bl.a. til at den engelske strafferettskommisjon i 1993 foreslo
”at enten tiltalte eller aktoratet skal kunne foreslå at juryen
skal ha inntil tre innvandrere, og at det skulle være mulig å be
om at noen av disse kommer fra tiltaltes eller fornærmedes miljø”.
I sin vurdering av dette skriver lovutvalget at ”om lekdommere i
så fall skal ha kunnskap om de bestemte partenes kultur, bakgrunn
og holdninger, eller om selve minoritetserfaringen er det vesentlige,
uansett etnisk bakgrunn, er i så fall et tema for diskusjon. Etter
utvalgets syn må det siste være det riktige” jf. utredningen s.
83.
OMOD deler
lovutvalgets vurdering. Minoritetserfaringen er det sentrale og
samtidig det mest praktikable. I Norge finnes det for eksempel mange
små minoritetsgrupper hvor det allerede kan være vanskelig å finne
rettstolke som er uten forhåndskjennskap til personen som skal tolkes.
På den annen
side skal man ikke legge skjul på at det også kan finnes latente
motsetninger mellom personer fra ulike etniske minoritetsgrupper.
Slike motsetningsforhold vil imidlertid sjeldent være tema i rettssaker
i Norge, mens det generelle forholdet minoritet nordmenn oftere
vil være tema. I enhver rett vil dessuten nordmenn være i flertall
slik at motsetninger mellom ulike minoritetsgrupper ikke kan slå
uheldig ut uten medvirkning fra etnisk norske dommere. Er etniske
minoriteter derimot ikke til stede i dommerkollegiet i det hele
tatt, er muligheten til at usaklige forestillinger om minoritetsbakgrunn
fremmes og står uimotsagt derimot større for eksempel i en jury.
OMOD vet av erfaring at tilstedeværelsen av personer med minoritetsbakgrunn
i de fleste situasjoner har som virkning at etniske minoriteter
omtales med større omtanke og respekt. Dette vil også gjelde i dommerkollegiet.
I tillegg kommer andre momenter om tillit til retten blant etniske
minoriteter m.m.
OMOD beklager
derfor at lekdommerutvalget likevel velger ikke å anbefale regler
om representativitet i den enkelte sak. Som begrunnelse for dette
vises det til at ”internasjonal forskning på strafferettens område
har ikke klart å påvise at etnisk representativitet i den enkelte
sak spiller noe rolle for resultatet”, jf. utredningen s. 83. Utvalget
mener dessuten at ”tilliten til rettsystemet (vil) bli tilstrekkeliggodt
ivaretatt ved å sørge for representativitet i det samlede antall
lekdommere”. Utvalget vil derfor ”ikke anbefale at man spesielt
oppnevner personer med minoritetsbakgrunn til enkeltsaker, verken
som ”fagkyndige” meddommere eller til juryen”, jf. utredningen s.
84.
OMOD mener særlig
det burde være aktuelt å lage regler om etnisk representativitet
i alvorlige straffesaker som går for en jury. Her finnes ikke juridiske
dommere som må forutsettes å ha større faglig integritet og som
kan kurses i spørsmål om etnisk diskriminering. Juryen må dessuten
ikke begrunne sin avgjørelse slik som meddomsrettene. Dette øker
også sannsynligheten for at vage og usaklige forhold spiller en
større rolle. Det sier dessuten seg selv at justismord er alvorligst
i de saker hvor straffene er strengest.
OMOD kan heller
ikke si seg enig i at hensynet til tilliten til rettsystemet er
tilstrekkelig ivaretatt med samlet etnisk representativitet i lekdommerutvalgene.
OMOD mener det må være et minimumskrav at en ordning som har representativitet
som formål også er etnisk representativ. For personer med minoritetsbakgrunn
som blir part i en rettssak, vil sammensetningen av den enkelte
rett imidlertid være det mest avgjørende.
Skal funnene
i spørreundersøkelsen ”Norge – en rettstat for alle?” tas på alvor,
betyr det etter OMODs oppfattelse at man også bør se på den etniske
sammensetningen av den enkelte rett, der det er naturlig. Det vil
det etter OMODs oppfattelse være i jurysakene, hvor retten settes
med et stort antall lekdommere.
Per i dag har
man sikret helt lik kjønnsrepresentasjon blant lagrette/jurymedlemmer.
Undersøkelsen fra SMED og OMOD tilsier at alvorlige straffesaker
innebærer betydelig større risiko for diskriminering på grunnlag
av etnisitet enn på grunnlag av kjønn. Ettersom en ordning med etnisk
representasjon i jurysaker finnes i Storbritannia, bør muligheten
for å innføre dette også undersøkes i Norge. OMOD foreslår derfor
at justisdepartementet går videre med dette spørsmål.
4.14 Hyppigere
tjenestegjøring
Etter lovutvalgets
forslag skal meddommere og lagrettemedlemmer tjenestegjøre oftere
enn tidligere. Målet er tre ganger i året. Tidligere har gjennomsnittet
vært rundt 1, 5 ganger i den fireårige valgperioden, jf. utredningen.
OMOD støtter dette forslag og tror at hyppigere tjeneste kan gi større
mulighet til å påvirke lekdommerne til å håndtere etniske minoriteter
saklig og profesjonelt. Sammen med den rette påvirkning fra fagdommere
og en målrette informasjonsinnsats som OMOD går inn for, kan dette
indirekte bidra til å minske risikoen for at lekdommere utøver etnisk
diskriminering.
4.15 Reglene
for økonomisk godtgjørelse
Per i dag er
reglene om godtgjørelse til meddommere slik at tapt arbeidsfortjeneste
dekkes, dersom det er slik at den kan dokumenteres. Andre får en godtgjørelse
på 250 kr. per dag, jf. utredningen s. 101. Samtidig opplyses det
at tilsvarende godtgjørelse ligger på ca. 600 kr. i Danmark og 830
kr. i Finland. Videre godtgjøres oppnevnte sakkyndige i Norge med
kr. 735 i timen.
Lovutvalget bemerker
selv at ”det for grupper som ikke har fast inntekt, og som dermed
ikke kan dokumentere noe inntektstap, kan synes urimelig å måtte bruke
opptil flere uker på en rettssak mot en godtgjørelse på kr. 250 kroner
pr. dag. Dette vil for eksempel kunne gjelde studenter, som mister
verdifull lesetid, uten at den kan prissettes”, jf. utredningen s.
102.
OMOD deler dette
synspunkt til fulle. Problemene som kan oppstå på grunn av for lav
godtgjørelse vil dessuten øke som resultat av forslaget om at lekdommere
skal delta i rundt tre saker årlig mot det nåværende gjennomsnitt
som omkring 1,5 sak på fire år, jf. utredningen s. 69.
OMOD mener også
i likhet med lekdommerutvalget at man ikke skal legge for mye vekt
på at deltakerne i lekdommerundersøkelsen overveiende har svart at
godtgjørelsen ikke påvirker deres motivasjon for å tjenestegjøre,
jf. tabell 9.1 og utredningen s. 102. Dette skyldes formentlig at
det store flertall av lekdommere ikke mottar godtgjørelse, fordi de
får kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste eller er i stand til
å tjenestegjøre uten lønnstrekk. Dette gjenspeiler seg også i at det
er et stort flertal for at lekdommere som får dekket tapt arbeidsfortjeneste
også bør få godtgjørelse i tillegg, jf. tabell 9.2 s. 102.
Man må dessuten
tenke på vilkårene hvorunder den nåværende utvelgelse av lekdommere
foregår med et sterkt innslag av personer tilknyttet lokalpolitikken
som er offentlig ansatte og selvstendige næringsdrivende/ledere hvor
lekdommervervet normalt ikke er deres første offentlige ombud. Med
trekning fra folkeregistrene vil dette endre seg kraftig.
OMOD forslår at
godtgjørelsen minst settes opp til samme nivå som i Danmark ca. 600
kr. Dette vil være en viktig forutsetning og et viktig virkemiddel
for å sikre etnisk representativitet. Etniske minoriteter falder i
langt høyere grad enn etniske nordmenn i gruppen som ikke har fast
arbeid og som av den grunn ikke kan få dekket tapt arbeidsfortjeneste
som vil være et betydelig større beløp enn 250 kr. dagen. Etniske
minoriteter har større arbeidsledighet og er oftere under utdannelse,
i jobbtrening osv. De passer også oftere småbarn selv og gjør annet
ulønnet omsorgarbeid for eksempel for eldre. Generelt er de også mye
fattigere enn nordmenn, noe som i mindre grad tillater at man kan
se stort på det økonomiske utbytte av et ellers ærefult verv. Lav
godtgjørelse som eksempelvis ikke en gang dekker ekstraomkostninger
til barnepass, vil derfor virke negativt på den etniske representativitet
blant lekdommerne.
OMOD støtter også
at personer som får dekket tapt arbeidsfortjeneste får en mindre godtgjørelse
i tillegg. Man må huske at det er forbundet med ekstra besvær å organisere
arbeidsfri m.m. Dessuten vil det fungere som en ekstra motivasjon
og anerkjennelse som særlig kan merkes av personer som er lavt lønnet.
OMOD vil også be om at man overveier muligheten for å kompensere arbeidsgiver.
Selv om arbeidsgiver ikke skal betale lønnsutgifter, vil mange bedrifter
likevel få et økonomisk tap dersom en ansatt som er vanskelig å erstatte,
trekkes som lekdommer. Slike tiltak kan bidra til at det blir mindre
frafall blant etniske minoriteter som trekkes ut som lekdommere, ettersom
de i gjennomsnitt har mindre frie arbeidsforhold enn etniske nordmenn.
Det bør dessuten overveies å innføre dekning av utgifter til barnepass.
Ansvar for organisering av dette bør også tas. På den andre siden
må beløpene ikke være så høye at det eksempelvis blir fristende å
gi seg ut for å ha bedre norskkunnskaper enn man faktisk har.
Kritikken
som Norge fikk av FNs rasediskrimineringskomité i klagesaken Narrainen
vs. Norge (Communication No 3/1991) og avgjørelsene fra Den europeiske
menneskerettsdomstol bl.a. i saken Demli vs. Frankrike, viser med
tydelighet at de internasjonale kravene som stilles til rettsapparatet
også omfatter lekdommerordningen.
I barneranssaken
ble de tiltaltes ”utenlandske bakgrunn” brukt som selvstendig grunnlag
for straffeskjerpelse. I domsslutningen uttales det således at: ”De
tiltaltes utenlandske bakgrunn har medført en økt fremmedfrykt, hvilket
igjen vil kunne bidra til å vanskeliggjøre sosialiseringen for dem
selv og andre med innvandrerbakgrunn. Retten legger således til grunn
at det dreier seg om sterkt samfunnsskadelig virksomhet som det er
viktig å bekjempe”.
Kebabkiosksaken
gjaldt tre personer fra den nazitiske gruppen Boot Boys som senere
ble knyttet til drapet på Benjamin Hermansen. To kiosker drevet av
personer med minoritetsbakgrunn ble påtent samme nat. En av kioskene
brant ikke ned og ble funnet tilgriset med hakekors og rasistiske
slagord. Det ble også satt opp skryteplakater etter hendelsen undertegnet
med nazisignatur. En tiltalt var tidligere dømt for ruteknusing på
et asylsenter.
Likevel kom
retten til at de tiltalte skulle frifinnes for brud på bestemmelsen
om straffeskjerpelse ved rasistisk motivert skadeverk som finnes i
straffeloven § 292.
Dommer uttalte
bl.a. at: ”Det at handlingene ble rettet mot innvandrere, er ikke
tilstrekkelig til å dømme dem for å ha hatt et rasistisk motiv”.
Det rasistiske
motiv for skadeverket fikk likevel betydning i formildende retning
da en av de domfelte fikk sterkt nedsatt straff på grunn av at han
hadde forlatt det nasjonalistiske miljøet etter brannstiftingen.
Et spørsmål
kan være om det kan spores en positiv virkning av formuleringene om
etniske minoriteter i rundskriv G-50/99, etter at disse trådte i kraft
før uttakingen av de nåværende lekdommerutvalg.
